* Hovedside Apologeten / Hefte: Jødisk bønnetradisjon og Yeshua Mashiach
Apologeten


*
*

Jødisk bønnetradisjon
og
Yeshua Mashiach

 

 

 

Et lite studium som prøver å finne ut av om Jesus lærte noe

radikalt nytt i forhold til hvem man skal be til, eller om han fulgte den

 gamle og veletablerte jødiske bønnetradisjonen med kun å

be til Gud Fader

 


 

 

Fred V. Hjortland                                          Siggerud 2007

 

 

En gang var han et sted og bad.

Da han var ferdig med å be,

sa en av disiplene til ham:

Herre, lær oss å be,

slik som Johannes lærte sine disipler:

Han svarte:

Når dere ber, skal dere si:

Far!

 

 

 

Innledning

Når jeg har kalt dette studiet "Jødisk bønnetradisjon og Yeshua Mashiach", har jeg bevisst valgt å bruke Jesu hebraiske navn for å understreke at Jesus var en sann jøde, født av en jødisk mor, oppdratt av jødiske foreldre, opplært i jødiske skikker og preget av vanlig jødisk gudstro og fromhetsliv. Frelsen kommer, som Jesus selv sier det, fra jødene! Alt Jesus sier og gjør, må forstås ut fra en jødisk sammenheng og kulturbakgrunn! I evangeliene står vi overfor en jødisk Messias som underviser jødiske disipler! Det å se og skjønne dette, er grunnleggende viktig for å forstå Jesu undervisning. Ikke minst i forhold til temaet bønn!

Studiet er et begrenset temastudium som kun tar for seg Jesu lære om hvem man skal be til ut fra de fire evangeliene. I andre sammenhenger går jeg også inn på hva som sies i forhold til dette spørsmålet i resten av Det nye testamente, og hvordan læren om bønn utviklet seg i de første århundrene av kirkens historie. Jeg er således fullt klar over at dette studiet alene ikke dekker saken i sin fulle bredde. Men jeg er samtidig overbevist om at dette begrensede temastudiet har sin store egenverdi. En eventuell ny lære om et så stort og viktig spørsmål som hvem man skal be til, kan nemlig vanskelig tenkes å ha hatt noe annet opphav og utgangspunkt enn Jesus selv, den store Lærer. Bare han hadde tyngde og autoritet nok til eventuelt å forandre en gammel, sterk og veletablert jødisk bønnetradisjon. Om ikke han introduserte noen ny lære om hvem man skulle be til, hvem skulle da kunne ha gjort det? Eller sagt på en annen måte: Er det over hodet tenkelig at noen av Jesu etterfølgere kunne ha innført en helt ny lære om bønn som stod i direkte strid med hele den tradisjonen de stod i, som det ikke fantes grunnlag for i de Hellige Skriftene (GT) og som deres store Mester og Lærer aldri hadde formidlet til dem? 

Jeg betviler det sterkt!

Et studium i de fire evangeliene av hva Jesus lærer om hvem vi skal be til, burde derfor etter min mening gi en meget sterk indikasjon på hva Det nye testamente som helhet lærer om dette spørsmålet!

Her er noen interessante sitater som betoner viktigheten av Jesu eksempel og Jesu lære i forhold til bønn:


Jesus Kristus er den ypperste og fremste læreren om kristen bønn. Hans lære og hans eksempel i forhold til bønn står som et mønster som er gyldig til alle tider.
(The Theology of Prayer, Wayne R. Spear, Baker Book House, Grand Rapids, 1979, s. 32)

 

Vi må aldeles ikke vike av fra de evangeliske forskriftene. Disipler burde legge nøye merke til og gjøre de samme tingene som Mesteren både lærte og gjorde … Så derfor kan verken apostelen selv eller en engel fra himmelen forkynne eller lære noe annet enn det Kristus en gang har lært ….
(Cyprian, Treatise IV, On the Lord's Prayer, ca 250 e. Kr., i David W. Bercot, red., A Dictionary of Early Christian Beliefs, Hendrickson Publishers, 1998, s.30)

 

Å be på en annen måte enn han (Jesus) lærte oss, er ikke bare et tegn på uvitenhet - det er synd.
(Cyprian, ca 250 e. Kr., i David W. Bercot, red., A Dictionary of Early Christian Beliefs, Hendrickson Publishers, 1998, s.339)

 

Når det gjelder selve disponeringen av studiet, prøver jeg etter beste evne å være målrettet og fokusert på det som er viktig og avgjørende. Saker som er ukompliserte og ukontroversielle, får bare en lettere gjennomgang, mens det vanskelige og avgjørende bibelverset Joh.14:14 vil bli viet relativt mye plass og oppmerksomhet.

Studiet vil til slutt ende opp med en konklusjon som jeg håper leserne vil oppleve som både troverdig og godt underbygget.

 

 

 

Jødisk bønnetradisjon

For å kunne si noe fornuftig om Jesu forhold til en bestemt tradisjon, må vi selvfølgelig kjenne innholdet av denne tradisjonen! Vi vil derfor begynne med å avklare hva som var jødisk bønnetradisjon i forhold til dette med hvem man skulle be til. 

Hva er det vi ser og lærer når vi går til Det gamle testamente? Hvem var det patriarkene, profetene og alle den gamle pakts hellige menn og kvinner ba til? Svaret er enkelt. Alle som har det minste kjennskap til Det gamle testamente, vet at de ba til Gud, Israels Gud, Jahve. Hundrevis, for ikke å si tusenvis, av skriftsteder kunne anføres for å illustrere denne sannheten. Men siden dette ikke er noe vanskelig eller kontroversielt spørsmål, skal jeg nøye meg med kun å sitere noen ganske få skriftsteder:

 

 

Hvis du vender deg til Gud og ber den Allmektige om nåde.     
(Job.8:5)

        

Hør når jeg roper om hjelp, min konge og min Gud! For til deg ber jeg.   
(Salme 5:3)

 

Gud, hør min bønn, vend øret til min munns ord. 
(Salme 54:4) 

 

Gud, i stillhet priser de deg på Sion. ... Du som hører bønner, til deg kommer alt kjød.  
(Salme 65:2-3) 

 

Herre, hærskarenes Gud, hvor lenge vil du la din vrede ryke mot ditt folk som ber til deg?     
(Salme 80:5)

 

Herre, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud!    
(Salme 84:9) 

 

Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere.        
(Jer.29:12)

 

La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!       
(Klag.3:41) 

 

 

Vi kunne ha supplert dette vitnesbyrdet med en mengde sitater fra apokryfene, fra pseudepigrafene, fra targumene og fra Qumranskriftene. Alle bønner i disse ikke-kanoniske skriftene er nemlig også rette mot den ene sanne Gud, himmelens og jordens skaper. Men jeg mener det er unødvendig å bruke mye plass på dette i forhold til det begrensede temaet for studiet vårt. Vår oppgave er nemlig ikke å beskrive i detalj form og innhold av bønner innenfor den jødiske tradisjonen, men kun å slå fast hvem man ba til. Og akkurat det spørsmålet er ukomplisert. Innenfor "mainstream" jødedom var det alltid kun én man ba til! Teologiprofessor L. W. Hurtado uttrykker dette på en fin måte:

Materialet vi her har gjennomgått viser at det faktisk er i forhold til tilbedelse at vi finner "det avgjørende kriteriet" for hvordan jødene holdt fast på Guds unikhet i forhold til både avguder og Guds egne stedfortredere. … Gud ble holdt atskilt fra andre vesener først og fremst gjennom dette: Det er riktig å tilbe Gud, det er galt å tilbe noen andre! … Guds unikhet ble på spesielt vis manifistert og beskyttet i den religiøse praksisen, der bønn og tilbedelse ble rettet mot Gud alene, og aldri til andre himmelske vesener, om de så var Guds nærmeste tjenere og agenter.   
(L. W. Hurtado, What Do We Mean by "First-Century Jewish Monotheism"?  s.30-33)

 

Det skulle være unødvendig å utdype dette noe nærmere. Vi slår bare fast at en vanlig troende jøde i gammeltestamentlig tid - og på Jesu tid - var en person som ba til Israels Gud, den eneste sanne Gud, himmelens og jordens skaper.

 

Men hva så med Jesus i forhold til denne bønnetradisjonen? Gikk han inn i den og videreførte den, eller kom han med noe revolusjonerende nytt? For å kunne svare på dette spørsmålet, må vi studere Jesu eksempel og Jesu undervisning i de fire evangeliene. Og da begynner vi med de tre første, de såkalte synoptiske evangeliene.

 

 

De synoptiske evangelienes vitnesbyrd

Her er noen av de utsagnene vi finner hos Matteus, Markus og Lukas angående bønn. De forteller oss klart hvem Jesus selv ba til, hvordan han underviste om hvem man skulle be til, hvem disiplene ba til og hvem troende jøder generelt ba til.


Da sa Jesus til ham: "Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene."    (Matt. 4:10)


Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.  Vær ikke lik dem! For dere har en Far  som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.   Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! ...     (Matt. 6: 7-9)

 

Når selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham.      (Matt. 7:11)

 

Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde. Han sa da til disiplene: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»        (Matt. 9:36-38)

 

Også dette sier jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.           (Matt. 18:19)

 

Tidlig neste morgen gikk de forbi fikentreet og fikk se at det var visnet fra roten av.  Peter husket det som hadde hendt, og sa til Jesus: «Rabbi, se! Fikentreet som du forbannet, er visnet.»  Men Jesus svarte dem: «Ha tro til Gud!  Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, så skal det også gå slik.  Derfor sier jeg dere: Alt det dere ber om i bønnene deres - tro at dere har fått det, og dere skal få det.          (Mark. 11:20-24)

 

De kom til et sted som heter Getsemane. Da sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!»  Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru,  og han sa til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.  Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»  Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste time?  Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.»  Så gikk han bort på ny og bad med de samme ord.      (Mark. 14:32-39)

 

Da sa Maria:

Min sjel opphøyer Herren,

og min ånd fryder seg over Gud, min frelser.

For han har sett til sin ringe tjenerinne.

Fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

for store ting har han gjort mot meg,

han den mektige; hellig er hans navn.

Hans miskunn varer fra slekt til slekt

for dem som frykter ham.

Han gjorde storverk med sin sterke arm;

han spredte dem som gikk med hovmodstanker,

og støtte herskere ned fra tronen,

men de små opphøyet han.

Han mettet de sultne med gode gaver,

men sendte de rike tomhendte fra seg.

Han tok seg av sin tjener Israel

så han kom i hu  sitt løfte til våre fedre

og viste miskunn mot Abraham og hans ætt - til evig tid.

(Luk. 1:45-55)

 

Og hans far Sakarias ble fylt med den Hellige Ånd

Og talte profetiske ord og sa:

Lovet være Herren, Israels Gud,

for han har sett til sitt folk og forløst det.

Han har oppreist et frelsens horn for oss

i sin tjener Davids ætt,

slik han lovte det for lenge siden,

da han talte gjennom sine hellige profeter

om å frelse oss fra våre fiender

og fra alle dem som hater oss.

Han vil vise miskunn mot våre fedre

og komme i hu sin hellige pakt

og løftet han gav vår far Abraham med ed,

så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt

kan få tjene ham  for hans åsyn

i fromhet og rettferd alle våre dager.

Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet,

for du skal gå fram foran Herren

og rydde vei for ham

og lære hans folk å kjenne frelsen,

at deres synder blir tilgitt,

for vår Gud er rik på miskunn.

Slik skal lyset fra det høye

gjeste oss som en soloppgang

og skinne for dem som bor

i mørke og dødens skygge,

og lede våre skritt inn på fredens vei.

(Luk. 1:67-79)

 

Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.         (Luk.2:20)

 

Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikk var etter loven, tok Simeon barnet i sine armer, priste Gud og sa:

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,

slik som du har sagt.

Med egne øyne har jeg sett din frelse,

som du har beredt i alle folks påsyn,

et lys som blir til åpenbaring for hedningene

og til ære for ditt folk Israel.

(Luk. 2:27-32)

 

Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var høyt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år  og hadde siden levd som enke, til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag.  Nå kom også hun fram og lovpriste Gud; og hun talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem.        (Luk. 2:36-38)

 

Da førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil.  Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.»  Jesus svarte: «Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.»        

(Luk. 4:5-8)

 

En gang var han et sted og bad. Da han var ferdig med å be, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler.» Han svarte:

«Når dere ber, skal dere si:       Far!

La ditt navn holdes hellig.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden som i himmelen.

(Luk. 11:1-2)   

 

Er det vel en far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk,  eller gi ham en skorpion når han ber om et egg?  Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham!» (Luk. 11:11-13)

 

En sabbat holdt han på å lære folket i en av synagogene.  Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år; hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp.  Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra din sykdom.»  Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og priste Gud.            (Luk. 13:10-13)

 

På veien mot Jerusalem drog han gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea.  Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt unna  og ropte: «Jesus, mester, miskunn deg over oss!»  Da han fikk se dem, sa han: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene.  Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han priste Gud høylytt,  kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Denne mannen var en samaritan.  Jesus sa:«Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni?  Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?»  Og han sa til ham: «Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg.»               (Luk. 17:11-19)

 

Han fortalte dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke gi opp: I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. ……… Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier!  Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?            (Luk. 18:1-7)

 

To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller.  Fariseeren stilte seg opp og bad slik: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.  Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.»  Tolleren stod langt nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig!»        

(Luk. 18:10-13)

 

Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.»  Straks kunne han se, og han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.           (Luk. 18:42-43)

 

Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett.            (Luk. 19:32-37)

 

Så gikk han ut og tok veien til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte ham.  Da han kom dit, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!»  Han gikk fra dem, så langt som et steinkast, og falt på kne og bad:  «Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.»  Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.  Og han kom i dødsangst og bad enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden.  Da han reiste seg etter bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg.  «Hvordan kan dere sove?» sa han. «Reis dere, og be om at dere ikke må komme i fristelse!»    (Luk. 22:39-46)

 
 

Synoptikernes vitnesbyrd er entydig og klart. Alltid og i alle sammenhenger ser vi en Messiasskikkelse som både gjennom sitt eksempel og sin undervisning formidler til sine disipler at det kun er Gud Fader man skal rette sine bønner mot. Det finnes ingen skriftsteder hos synoptikerne som sier noe annet. Det finnes ingen tvilsomme eller vanskelige vers. Alt er fullstendig ukomplisert. Jesus, disiplene og alle troende jøder ber til den samme Gud! Hos synoptikerne går Messias, den Store Lærer, helt uproblematisk inn i og viderefører en jødisk bønnetradisjon i forhold til hvem man skal be til.

Slik er synoptikernes vitnesbyrd. Nå gjenstår det å finne ut hva Johannesevangeliet har å si. Er dette evangeliet på linje med synoptikerne, eller lærer det noe annet?





Johannesevangeliets vitnesbyrd

Det første vi legger merke til, er at det i Johannesevangeliet finnes en mengde skriftsteder som er helt på linje med det vi fant hos synoptikerne. Her er noen eksempler:


«Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen.  «Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.»  Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem.  Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.  Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.  Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»          (Joh. 4:19-24)

 

Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli forherliget gjennom Sønnen.        
(Joh. 14:13)

 

Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.  Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn.                 (Joh. 15:15-16)

 

På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.                 (Joh. 16:23)

 

Det jeg nå har sagt til dere, er gåtefull tale. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale til dere i gåter, men åpent forkynne dere om Faderen.  Den dagen skal dere be i mitt navn. Jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere;  for han selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud. Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.»              (Joh. 16:25-28)

                                                          

Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:  Far, timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg.  For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham.  Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.  Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre.  Og nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til.           (Joh. 17:1-5)

 


 

Vi ser at det eneste nye hos Johannes, er at Jesus sier vi skal få lov til å be i hans navn. Dette er et flott privilegium som Jesus har gitt oss, men det endrer ikke noe på hvem bønnene skal rettes mot. Det er fremdeles Gud Fader man skal be til!

Hadde det ikke vært for ett eneste bibelvers, kunne vi nå ha avsluttet vårt studium. Både synoptikerne og Johannes evangelium synes å være helt på linje når det gjelder spørsmålet om hvem man skal be til. Men Joh.14:14 dukker altså forstyrrende opp i bildet. Kan det virkelig være slik at vi i dette ene verset plutselig får en helt annen lære om hvem vi skal be til? En lære som bryter totalt med det gjennomførte mønsteret vi ellers har sett i Jesu undervisning? Jeg synes i utgangspunktet at noe slikt virker svært lite sannsynlig. Men vi skal ikke uttale oss for sikkert før vi har undersøkt saken nærmere.

 

 

 

 

Joh.14:14 - en tekstkritisk analyse

Hvordan dette verset lyder, avhenger helt av hvilken bibeloversettelse man bruker!  Noen oversettelser har nemlig med det lille ordet "meg", mens andre ikke har dette ordet med. Avhengig av hvilken Bibel man leser fra, så sier altså dette verset enten at vi skal be til Gud Fader, eller at vi skal be til Jesus. Så her nytter det ikke bare å si at vi må tro på Bibelen. Vi tvinges faktisk til å gå bakom de forskjellige oversettelsene til selve det tekstgrunnlaget som våre Bibler er oversatt ut fra. Her må vi etter beste evne gjøre våre egne selvstendige undersøkelser og foreta våre egne vurderinger.

Man blir ganske raskt klar over hva problemet består i, nemlig at selve det tekstgrunnlaget våre bibeloversettere skal oversette ut fra, er veldig sprikende og vanskelig å finne ut av. Det vi står overfor i Joh.14:14, er altså ikke et oversettelsesproblem, men et tekstproblem. Det som er vanskelig, er ikke å vite hvordan man skal oversette, men hva man skal oversette!

En liten oversikt over hvordan noen av de viktigste greske tekstvitnene fordeler seg på forskjellige lesemåter, hjelper oss til å forstå hvilken vanskelig oppgave det er man står overfor:

 

Noen viktige greske manuskripter som har med ordet "meg":

Noen viktige greske manuskripter som ikke har med ordet "meg":

 

p66  p75vid  א (Codex Sinaiticus),   B(Codex Vatikanus),  S   W  Δ (Delta)  Θ (Theta)  060  f13 28  33 35  579  700  892  1006  1184 1242  1342  1514 1547 1646 1672 1673 1813 1890  + flere lektionarier

 

A (Codex Aleksandrinus), D (Codex Bezae), G, M, Y, K, L, Q, Π (Pi), Ψ (Psi), 69, 157, 180, 597, 1010, 1011, 1071, 1079, 1195, 1216, 1241, 1243, 1292, 1344, 1424, 1505, 1546 2148, 2174 + flere lektionarier

 

I tillegg finnes det en del manuskripter som utelater hele verset, og en del manuskripter som har ordet "Faderen" i stedet for "meg". Vi har også en del viktige tidlige oversettelser til andre språk (tidlige versjoner) med varierende lesemåter.

Vi skjønner at det første vi uten videre kan slå fast når det gjelder Joh.14:14, er at vi her står overfor et bibelvers som har et eksepsjonelt vanskelig og usikkert tekstgrunnlag.  Og som kjent, bør viktige læresetninger ikke bygges på usikre tekster!

            Ingen læresetning må bygge på en usikker bibelsk tekst.
            (Bernhard L. Ramm, kommentar til Mark.16,9-20)

 

Så allerede her har vi altså en klar indikasjon på at det ikke er tilrådelig eller forsvarlig å la dette ene verset velte et gjennomført mønster vi finner over alt ellers i de fire evangeliene.

 

Men vi skal selvfølgelig gå dypere inn i saken enn dette! Vi vil prøve å finne ut av om det er noe som taler mer til fordel for den ene varianten enn den andre. Det ville være rart om vi ikke fant noen indikasjoner på dette. Originalen hadde jo bare én lesemåte, og noe burde vi vel kunne finne som peker i retning av hva som var den opprinnelige lesemåten.

 

Det første vi skal undersøke nærmere, er de ytre tekstkriteriene, det vil si alt som finnes av greske manuskripter, tidlige oversettelser til andre språk (versjoner) og sitater hos kirkefedrene. Dette er forskjellige gamle skriftlige kilder som alle er med på å gi sine vitneprov til tekstens ordlyd i Joh.14:14. Finnes det noe i dette materialet som indikerer hva som var den eldste og opprinnelige lesemåten?

Det er en selvinnlysende sannhet at en feilaktig lesemåte av et dokument nødvendigvis må - og bare kan - dukke opp en stund etter at den ekte lesemåten først har eksistert en stund. Det ekte kommer alltid først, deretter forfalskningen. De som jobber med tekstkritikk, er derfor alltid opptatt av å prøve å finne ut av hvordan den eldste teksten så ut, dvs den som lå nærmest mulig originalen, den som var i bruk før forfalskningen dukket opp. Stikkordet er "antiquity".  Om man entydig klarer å finne ut av hva som var den eldste lesemåten, ja, da har man samtidig også funnet ut av hva som etter all sannsynlighet var den opprinnelige lesemåten! 

La oss tenke oss et eksempel.

Se for deg en situasjon der en lesemåte som vi kan kalle A kan dokumenteres til å ha eksistert uforstyrret de 100 første årene etter at originalen ble til. Men så, etter 100 år, dukker det plutselig opp en lesemåte B. Denne nye lesemåten sprer seg etter hvert gjennom kopiering til flere dokumenter og til flere landområder, slik at de to lesemåtene A og B etter noen hundre år faktisk synes å ha omtrent like god manuskriptdekning. Hvordan skal så vi i det 21. århundre vurdere disse to lesemåtene opp mot hverandre? Selvfølgelig ville vi med en gang si at lesemåten A var den riktige og den opprinnelige! Og vi kom ikke frem til dette resultatet ved å telle antall dokumenter som hadde A-lesemåten og antall dokumenter som hadde B- lesemåten! Hadde vi gjort det, ville vi nemlig bare blitt forvirret! Nei, det vi gjorde, var at vi tenkte ved oss selv: "Her har vi klare indikasjoner og vitneprov på at lesemåten A var den eldste teksten og den lesemåten som var i bruk de første 100 årene etter at dokumentet ble til. Dette alene avgjorde saken for oss! Bare den lesemåten kunne være opprinnelig som eksisterte først! En avvikende lesemåte som dukket opp langt senere i historien, kunne på ingen måter utkonkurrere lesemåte A, uansett hvor mange dokumenter den hadde å henvise til.  Lesemåte B måtte uten videre avvises."

Det interessante vi nå skal se, er at situasjonen rundt Joh.14:14 faktisk likner veldig mye på akkurat dette eksemplet!

 

For å kunne belegge en slik påstand, må vi først klargjøre hva som er den eldste tekstfamilien eller teksttypen vi kjenner til. Mange har hørt betegnelser som den Byzantinske tekst og den Alexandrinske tekst, men alle er kanskje ikke like fortrolige med at den desidert eldste teksttypen vi kjenner til, faktisk er den såkalte "Vestlige" tekst (dette er ikke noe godt navn, den Østlige tekst eller den Perifere tekst er kanskje bedre betegnelser, men jeg tar det i bruk siden det er under dette navnet den er best kjent). De lærde kan strides angående forskjellige ting rundt denne teksttypen, men meg bekjent er det ingen som bestrider at denne teksttypen faktisk er den eldste. Den kjente tekstkritikeren Bruce M. Metzger har f.eks. følgende å si om den "Vestlige" teksttypen:

Den Vestlige teksttypen kan spores tilbake til et meget tidlig tidspunkt, for den ble brukt av Markion (og sannsynligvis Tatian), Ireneus, Tertullian og Kyprian.  Dens viktigste vitner er Codex Bezae og De Gammel-Latinske manuskriptene … den hadde en vid utbredelse, ikke bare i Nord-Afrika, Italia og Gallia (som geografisk sett er vestlige), men også i Egypt, og (i en noe moderert form) også i Østen. Denne sistnevnte tekstformen er representert ved de Gammel-Syriske manuskriptene Sinaitikus og Curetonian, ved mange av notatene i margen til Syriske Harklean og kanskje også ved den Syrisk Palestinske.
(The Text of the New Testament - Its Transmission, Corruption, and Restoration, 3. utg., Bruce M. Metzger, Oxford University Press, 1992, s. 213-214)

 

Her er en del andre uttalelser angående den samme teksttypen:

 

Den teksttypen vi finner i D (Codex Bezae), er meget gammel. Den har bare overlevd i dette ene greske manuskriptet, men finnes også i de Gammel-Latinske, Gammel-Syriske og Gammel-Armenske versjonene. Disse representerer den såkalte "Vestlige" tekst, eller en form av den "Vestlige" tekst. Alle kirkefedrene før slutten av det tredje århundre brukte en liknende tekst. Tekstformen kan spores tilbake til tiden like etter apostlene     (Catholic Encyclopedia) (http://www.newadvent.org/cathen/04083a.htm)

 

Denne undersøkelsen har ledet oss til følgende konklusjon: Den redaksjonen som Codex Bezae representerer, har bevart mer av det som er typisk for den "flytende" tekstperioden før Vulgata - den primitive teksttypen som ble brukt i de aller tidligste tider - enn Vatikanus/Sinaiticus redaksjonen.            
(Matthew Black, An Aramaic Approach to the Gospels and Acts, Hendrickson Publishers, 1998, s. 280)

                                                              

Professor P. Glaue fra Jena går imot B og Aleph og kaller dem "lærde utgaver" som inneholder tilfeldige og vimsete korreksjoner av teksten.  Glaue mener at den "Vestlige tekst" er den eldste tekst og den eneste som ikke har blitt revidert. Han hevdet at vi må gi avkall på vår avhengighet av B og Aleph og vende oss mot den "Vestlige tekst" - spesielt slik vi finner den i D - om vi skal få i hende en så god utgave som mulig av Det nye testamente.
(http://www.despatch.cth.com.au/Books_V/Greek_text_preserved.htm)

 

 

Den "Vestlige tekst" ble nedvurdert av Westcott og Hort …..  En nyere tekstkritisk skoleretning er imidlertid tilbøyelig til i mye større grad enn tidligere å akseptere de vestlige lesemåtene som de mest originale                                       
(International Standard Bible Encyclopedia, Criticism Of The Bible) (http://bibletools.org/index.cfm/fuseaction/Def.show/RTD/ISBE/ID/2419)

 

 

Sagt med få ord er altså den "Vestlige" tekst den eldste teksttypen vi kjenner til. Den synes å kunne spores helt tilbake til tiden like etter apostlene. Alle tidlige kirkefedre siterer fra denne teksttypen.

 

Det som nå er meget interessant å finne ut i forhold til vårt studium av Joh.14:14, er at faktisk ingen av de viktigste vitnene til den "Vestlige" tekst har med ordet "meg" i Joh.14:14! Noen vitner utelater hele verset, mens andre har det med uten å bruke ordet "meg".  Dette er en enormt viktig observasjon! Tenk at vi kan konstatere at den eldste teksttypen vi kjenner til, ikke inneholder noen lære i Joh.14:14 om at vi kan be til Jesus!  Faktisk er det slik at ingen tidlig kirkefader siterer Joh.14:14 over hodet! Det synes som om dette verset enten ikke eksisterer for dem, eller i hvert fall ikke inneholder noen vanskelig eller kontroversiell lære som det var verdt å snakke om!

Om ikke dette må veie meget tungt i vektskåla for hvordan vi skal bedømme de forskjellige lesemåtene i Joh.14:14, så vet ikke jeg! Parallellen til eksemplet jeg gav ovenfor med lesemåtene A og B, burde være nokså åpenbar!

 

 

Men det er mer å føre i marken. De tidlige versjonene er veldig viktige tekstvitner.  Disse er faktisk like gamle som, og delvis også eldre enn, de eldste greske papyrusmanuskriptene! De er derfor svært verdifulle. Det er sikkert riktig som det har blitt sagt at versjonene er heller dårlig egnet til å avgjøre små grammatikalske detaljer, siden ulike språk ofte har ulike grammatikalske systemer som det er vanskelig å sammenlikne direkte. Men så er de desto bedre egnet til å hjelpe oss med ganske enkelt å avgjøre om en tekst inneholder et spesielt viktig ord eller ikke. Og det er jo nettopp det som er spørsmålet for oss i forhold til Joh.14:14!  Bruce M. Metzger bekrefter de tidlige versjonenes store verdi i slike tilfeller:

I noen tilfeller er derfor vitnesbyrdet fra disse versjonene uklart. Men når det gjelder andre spørsmål, som for eksempel om en et bestemt uttrykk eller setning var til stede i det greske eksemplaret som oversettelsen ble laget fra, er vitnesbyrdet fra (de tidlige) versjonene klart og verdifullt.                                   
(The Text of the New Testament - Its Transmission, Corruption, and Restoration, 3. utg., Bruce M. Metzger, Oxford University Press, 1992, s. 68)

Og hva er det så vi ser når vi går til de tidlige versjonene?  Jo, det er at de alle som en ikke har noen gjengivelser av Joh.14:14 som lærer at man kan be til Jesus! Enten utelater de verset, eller så gjengir de det uten det lille ordet "meg". Vi har allerede nevnt de Gammel-Latinske og de Gammel-Syriske versjonene i forbindelse med den "Vestlige" tekst.  I tillegg kommer vitnesbyrdet fra de gamle Koptiske versjonene (med Sahidisk som den eldste og viktigste). Disse tre er de eldste og viktigste versjonene. Og det fantastiske er at alle tre er helt enige og samstemte i sitt vitnesbyrd om at det ikke finnes noe vers i Johannesevangeliet som lærer at man kan be til Jesus! Dette er et meget interessant og sterkt vitnesbyrd! Hva som var den eldste og opprinnelige lesemåten av Joh.14:14, trer tydeligere og tydeligere fram for oss! Faktisk har vi ikke noen versjon som oversetter Joh.14:14 som en bønnelegitimasjon til Jesus før rundt år 350 e.Kr. (den gotiske)! Og mange andre gamle og verdifulle versjoner, som f.eks. den georgiske, den etiopiske, den armenske og den gammel-slavonske, fortsetter å gjengi Joh.14:14 i tråd med de tre eldste versjonene.

La oss nå oppsummere resultatene av vår undersøkelse av de ytre tekstkriteriene så langt. Tendensen trer svært tydelig fram for oss når vi fremstiller resultatene i en tabell (legg nøye merke til det grå /blå feltet på neste side). Tabellen inneholder litt mer informasjon enn det vi har gjennomgått ovenfor, men med litt personlige undersøkelser vil man kunne få bekreftet disse:

 

Omtrentlig tidspunkt for tilblivelse av tekst:

 

Kirkefedre og tidlige versjoner:

Har formen "ber meg":

Har formen "ber ", "ber Faderen" eller ute-later hele verset:

 

Etter år 500

 

slavonsk (ca 870)

etiopiske (ca 600)

Philoxenian/Harclean (508/616)

 

 

X

X

X

 

 

Siste halvdel

av 400-tallet

Syrisk-Palestinske

Euthymius (Palestina)

 

X

X

 

Første halvdel

av 400 - tallet

Syriske Peshitta

Armensk  (ca 430)

Augustin (Nord-Afrika)

Nonnus (Egypt)

X

 

X

X

X

 

Siste halvdel

av 300-tallet

 

Victorinus (Roma)

Cyril (Jerusalem)

Vulgata (Jeronimus) (383)

Gotisk (ca 350)

 

 

 

X

X

X

X (fleste mss)

 

Første halvdel

av 300 - tallet

 

Georgisk  (usikker dato for oversettelse, men folket ble kristnet på denne tiden)

 

X

 

Kirkefedrene ville garantert ha sitert og diskutert Joh.14:14 dersom Jesus her hadde forkynt en ny og revolusjonerende lære om hvem man skulle be til. Men det interessante er at ingen av de tidlige kirkefedrene  siterer Joh.14:14 over hodet! De synes å være helt ukjente med at det i Johannesevangeliet skulle finnes et vers som inneholdt en radikalt ny lære om bønn.

Siste halvdel

av 200-tallet

 

Den eldste koptiske dialekt-versjonen, Sahidisk. Senere følger andre koptiske dialekter med samme lesemåten:
copbo  copach-2  og  copfay

 


X

Første halvdel

av 200 - tallet

 

 

 

 

Siste halvdel

av 100-tallet

 

Vetus Syriac (ca 180-220)
(Curetonian, Sinaiticus, Palestinian)

 

Vetus Latina (ca 180)
(it = alle eller de fleste mss)

 

Diatessaron (ca 170) (Diatessaronf, l, t)

 


X

 

 

X

 


X

Første halvdel

av 100 - tallet

 

 

 

Før år 100

 

Det første kristne brevet (Clemens første brev), det første kristne kirkeordningsskrivet (Didache) og den første kristne prekenen etter NT (Clemens andre brev), underviser alle klart og entydig om at bønner kun skal rettes mot Gud Fader!

For meg personlig er det nå entydig klart at den eldste og opprinnelige lesemåten av Joh.14:14 ikke inneholdt noen lære om at man kunne be til Jesus! Jeg kan vanskelig se at det er mulig å trekke noen annen slutning!

 

Før vi forlater feltet ytre tekstkriterier, må jeg si noen ganske få ord om de to papyrusmanuskriptene P66 og P75.  

P75 inneholder ikke ordet "meg", men har bare et tomrom (lacunae) som man gjetter på at har inneholdt dette ordet. Det er derfor det noteres i noen tekstapparater som  p75vid ("videtur" betyr "tilsynelatende"). Dette manuskriptet vil jeg uten videre sette til side som et uhyre svakt tekstvitne til akkurat dette bibelverset. Gjetninger, hvor gode de enn er, kan ikke være noe særlig solid fundament å bygge en tekstkritisk vurdering på! Andre som driver med tekstkritikk, tenker på samme måten, og velger rett og slett å utelate dette manuskriptet fra sine opplistninger av tekstvitner.

P66, som sies å være fra rundt år 200, er det eneste tidlige greske manuskriptet som inneholder lesemåten "meg". Men når vi ser litt nærmere på dette manuskriptet, ser vi at det er et manuskript av svært dårlig kvalitet. Hør bare hva den kjente tekstkritikeren Colwell har å si om P66:

P75og P45 har helt klart som siktemål å lage gode avskriftskopier, men det er vanskelig å forestille seg at P66 har et slikt siktemål. De nesten 200 meningsløse lesemåtene og de 400 itakistiske feilstavningene, vitner om noe helt annet enn en disiplinert konsentrasjon om oppgaven! I tillegg til disse vitnesbyrdene om skjødesløshet, har man også alle de enkeltstående lesemåtene. Man kan virkelig undres på hvordan disse har oppstått. Dette er lesemåter som ikke kan karakteriseres som noe annet enn tilfeldige og skjødesløse lesemåter. Resultatet er et stort utvalg av særegne varianter. En rask opptelling viser at P45 har 20, P75 har 57, og P66 har 216 direkte skjødesløse lesemåter. Og som vi har sett, har P66 i tillegg mer enn dobbelt så mange "hopp" mellom like ord som noen av de to andre.
(http://www.revisedstandard.net/text/WNP/id_6.html)

 

Colwell sier videre at P66 har hele 428 enkeltstående lesemåter (dvs. som ikke finnes i noen andre manuskripter!), og at 40 prosent av disse er meningsløse! Som vi skjønner er det derfor på ingen måte usannsynlig at denne skjødesløse avskriveren kan ha "blingset" og produsert en feilaktig og meningsløs lesemåte i Joh.14:14.  Jeg vil snarere si at sannsynligheten er stor for at det nettopp var det som skjedde!

Det er også interessant å kjenne til at en av oldtidens store teologer, Origenes, levde og virket på akkurat samme tid (rundt år 200) og på samme sted (i Egypt) som P66 tidfestes og stedfestes til. Men når han underviser om hvem vi skal be til, sier han helt entydig at Jesus lærte sine disipler å be kun til Faderen (se Origenes "Om bønn", kap.10). Joh.14:14 blir ikke nevnt med et eneste ord! Dette viser med all mulig tydelighet at det Johannesevangelium han leser fra, ikke inneholder noe bibelvers som sier at vi skal be til Jesus! Så selv om P66 eksisterer samtidig med Origenes, så er det ikke dette manuskriptet eller denne måten å gjengi Joh.14:14 på som han siterer fra. Han har tydeligvis andre og bedre manuskripter å forholde seg til!

På toppen av det hele har vi det sterke vitnesbyrdet fra de koptiske versjonene, som også er fra Egypt og fra rundt år 200 og utover. Om disse oversettelsene sies det:

Disse oversettelsene, som ble til på initiativ av og under overoppsyn av kirkelige myndigheter, eller i det minste ble godkjent av de kirkene som tok dem i offentlig bruk, har uten tvil oversatt ut fra slike greske manuskripteksemplarer som ble ansett for å være de absolutt beste og mest troverdige. Dette garanterer en stor grad av renhet i den teksten de representerer.
(Catholic Encyclopedia)
(http://www.catholicity.com/encyclopedia/t/textual_criticism.html)


Og hvordan oversetter så disse koptiske versjonene Joh.14:14? Jo, ingen av dem oversetter dette verset på en slik måte at det inneholder en lære om å be til Jesus! Dette er et meget interessant og sterkt vitnesbyrd. P66 eksisterer i deres nærhet, men det er altså ikke det dokumentet eller den lesemåten som blir benyttet!

P66 må ut fra disse betraktninger sies å fremstå som et særdeles lite troverdig vitne til hva som var den opprinnelige lesemåten til Joh.14:14!

 


Nå over til noen indre tekstkriterier.  Også på dette området skal vi se at det finnes interessante ting å merke seg.

Et av de anerkjente prinsippene innenfor dette feltet, er at man bør foretrekke den lesemåten som best samsvarer med forfatterens generelle stil og teologi. Til dette er å bemerke at Johannes aldri ellers i sitt evangelium sier at man skal be til Jesus. Uttrykket "be meg" er et klart teologisk fremmedelement, det er ikke slik han pleier å skrive om bønn. En vanlig sunn vurdering av situasjonen sier oss derfor at når vi må velge mellom aktuelle alternativer, bør vi foretrekke en lesemåte i Joh.14:14 som ikke inneholder dette uttrykket.

 

Ofte er det slik at den kortere lesemåten er å foretrekke. Og dette gjelder i særlig grad for manuskripter som vanligvis har en tendens til å "utbrodere", slik som Codex Bezae. Man snakker i denne forbindelse gjerne om Vestlige "non-interpolations". Dette er lesemåter som blir tillagt stor verdi og gjerne blir sett på som originale. Selv om Joh.14:14 ikke pleier å bli listet opp direkte blant disse, passer det helt inn i mønsteret. Verset eksisterer nemlig i en kort utgave i det Vestlige manuskriptet Codex Bezae, et manuskript som vanligvis pleier å være mer ordrikt. Og den kortere utgaven lyder altså slik: "Dersom dere ber om noe i mitt navn, ...."

Den vanskeligste lesemåten skal fortrekkes, men bare opp til et visst punkt. Dersom den "bikker over" og blir meningsløs, skal den selvfølgelig ikke foretrekkes lenger. Og slik jeg ser det, er uttrykket "dersom dere ber meg om noe i mitt navn" ikke bare vanskelig, det er direkte meningsløst! Dette sier jeg på grunnlag av to ting.

For det første virker det helt utenkelig og urimelig at han som på alle måter fremstod som et menneske og som yndet å kalle seg selv menneskesønnen (dvs. menneskebarnet, mennesket), skulle oppfordre sine disipler til å be til seg selv! Jøder ber ikke til mennesker!

For det andre er uttrykket "å be til Jesus i Jesu navn" helt meningsløst! Alltid ellers lærer Jesus oss nemlig at vi skal få lov til å be til Faderen i hans navn. Det betyr at vi med frimodighet skal få lov til å komme fram for den allmektige Gud med våre bønner og begjæringer på grunnlag av Jesu gjerning og fortjeneste. Vi skal få lov til å be til Faderen gjennom Jesus!  Lesemåten "dersom dere ber meg om noe i mitt navn", synes derfor ikke å være språklig riktig. Det virker helt meningsløst og absurd å skulle be til Jesus gjennom Jesus! Som professor Olaf Moe uttrykker det, betyr jo det å be i Jesu navn at

"bønnen skjer under påberopelse av Jesu autoritet, under henvisning til hans oppdrag eller til hans stilling som midler mellom disiplene og Gud." 


Eller som Matthew Henry uttrykker det:

Å be i Jesu navn, betyr å henvise til hans fortjeneste og hans forbønn, og å stole på denne henvisningen!
(Matthew Henry Concise Commentary on the Whole Bible, kommentar til Joh.14:12-17)

 

Som midler og forbeder står Jesus altså mellom oss og Gud når vi ber. Bønner bedt i Jesu navn, er derfor aldri bønner rettet mot Jesus selv, de er alltid rettet mot Faderen. Vi ber ikke til vår forbeder, men til Faderen! Eller, som Origenes sier det, vi ber ikke til han som selv ber!

The International Critical Commentary (b.2, 1928, s.544) har følgende kommentar til bruken av dette uttrykket i Joh.14:14:

Uttrykket "be meg i mitt navn" skurrer i ørene. Det forekommer ingen andre steder i Johannes evangelium. I alle andre tilfeller der det er tale om å be i Jesu navn, blir det uttrykkelig sagt at det er Faderen bønnene skal rettes mot (jmfr. 15:16, 16:23-24)

 

Slik jeg ser det, er lesemåten "dersom dere ber meg om noe i mitt navn" både ubibelsk, u-Johanneisk og uten forståelse for hva det betyr å be i noens navn!

Lesemåten "dersom dere ber meg om noe i mitt navn" fremstår altså kort og godt som meningsløs, og må som sådan avvises som en uoriginal og uekte lesemåte.

 

 

En annen betraktning innefor feltet interne tekstkriterier går på disiplenes manglende reaksjon på det som blir sagt. La oss prøve å forestille oss at det virkelig var slik at Jesus på et gitt tidspunkt sa til sine disipler at de fra nå av skulle begynne å rette sine bønner mot ham selv. Hvordan tror du disse jødiske disiplene da ville ha reagert? De som helt fra barndommen av var blitt strengt oppdratt til ikke å be til noen andre enn Gud Fader!  De som avskydde alt som smakte av avgudsdyrkelse og menneskedyrkelse! Ville de ikke ha skreket ut i sinne og fortvilelse dersom de hadde fått høre noe slikt? Ville de ikke ha protestert? Selvfølgelig ville de det! Men i versene etter Joh.14:14 finner vi ingen slike reaksjoner beskrevet. Ikke en gang et forsiktig lite spørsmål blir stilt! Helt ulikt disiplene som ellers var ivrige til å spørre om både det ene og det andre!   Men nå når Jesus kommer med det mest radikale og kontroversielle budskapet man nesten kan tenke seg, så er det ingen som sier noen ting! Alt er bare fullstendig stille og rolig. Er dette troverdig? Er dette sant?

Jeg ikke bare betviler det, jeg mener at denne totale tausheten og manglende reaksjonen fra disiplenes side i versene etter Joh.14:14, klart og tydelig viser oss at dette verset i sin originale lesemåte aldri inneholdt noen lære om at bønner skulle rettes mot Jesus!

 

Helt til slutt en liten refleksjon over dette at Johannesevangeliet angivelig skulle inneholde en lære om at vi skal be til Jesus, mens Markusevangeliet, Matteusevangeliet og Lukasevangeliet ikke inneholder noen slik lære. Er et slikt scenarium troverdig? Er det realistisk å tenke at tre av de fire evangelistene ikke hadde fått med seg at Jesus hadde kommet med en radikalt ny og annerledes lære om hvem man skulle be til? Hadde de ikke hørt det samme som Johannes? Eller er det troverdig å tenke at de nok hadde hørt det, men mente at det ikke var viktig nok til å skrives ned i evangeliene? Som om spørsmålet om det å skulle be til noen andre enn Gud Fader ikke var viktig for de første jødekristne! Og var ikke de første kristne som i 30-40 år bare hadde de synoptiske evangeliene å forholde seg til (før Johannesevangeliet ble skrevet), i desperat behov av Jesusord som legitimasjon for en ny bønnepraksis? Hvorfor forsyner da ikke evangelistene dem med slike ord? Kan det ganske enkelt tenkes å skyldes at de aldri hadde hørt Jesus si noe slikt?

Synoptikernes manglende undervisning om bønner til Jesus fremstår som fullstendig uforklarlig dersom Jesus virkelig hadde kommet med en slik lære. Deres klare og samstemte vitnesbyrd tjener derfor som et sterkt indisium på at Joh.14:14 opprinnelig ikke inneholdt noen lære om at bønner kunne rettes mot Jesus! Han kunne aldri ha sagt noe slikt! For dersom han virkelig hadde gjort det, ville de med hundre prosents sikkerhet ha rapportert det!

 

 

 

 

Konklusjon

Gjennom våre undersøkelser ovenfor har vi sett at både de ytre og de indre tekstkriteriene klart og tydelig har pekt i retning av at Joh.14:14 opprinnelig ikke inneholdt noen lære om at bønner skulle rettes mot Jesus! Til slutt kan vi si med stor overbevisning at alle de fire evangeliene tegner et enhetlig og samstemt bilde for oss av en jødisk Messias som helt og fullt går inn i sitt folks bønnetradisjon i forhold til hvem man skal be til.

En slik konklusjon støttes fra mange forskjellige teologiske hold. Den kjente teologen F.F. Bruce og oppslagsverket "The International Critical Commentary" kunne for eksempel vært sitert. Men den beste støtten ligger kanskje i det enkle faktum at en mengde bibeloversettelser verden over faktisk gjengir Joh.14:14 på en slik måte at det ikke inneholder noen lære om bønn til Jesus.  Personlig kjenner jeg til nærmere hundre slike oversettelser! Det betyr at svært mange dyktige språkforskere og tekstkritikere i en rekke bibeloversettelsesutvalg verden over har vurdert det tekstmaterialet som finnes til Joh.14:14 og kommet fram til nøyaktig samme konklusjon som jeg har! Og det er jo interessant å ta med seg!

Avslutningsvis skal vi høre hvordan en del skandinaviske oversettelser har gjengitt Joh.14:14. Jeg tror at dette er riktige og gode gjengivelser, og kan derfor ikke annet enn å beklage at ordlyden i den nyeste oversettelsen fra Det Norske Bibelselskap (2005) avviker fra disse. Forhåpentligvis finnes det en liten mulighet for at man i forbindelse med fremtidige revisjoner vil vurdere saken annerledes. Jeg håper i hvert fall det! Ikke for at jeg skal få rett, for det betyr så uendelig lite, men for at kristenfolket skal få en så riktig Bibel som mulig i sine hender!

 

Bibelen (1865): Dersom I bede om Noget i mit Navn, vil jeg gjøre det.

 

Det Nye Testamente, Erik Gunnes  (1969): Ja, hver bønn bedt i mitt navn vil jeg oppfylle.

 

1975 - Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

 

1975 - Det norske Bibelselskap (nynorsk): Bed de om noko i mitt namn, vil eg gjera det.

 

1978 - Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

 

En levende bok (1989): Ja, be om hva som helst, i mitt navn, og jeg skal gjøre det!

 

Bibelen Guds ord (1997): Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det.

 

Norske King James (2003): Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

 

De fire evangelier oversatt av Jacob Jervell (2002): Om dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det.

 

Dansk Bibelutgave (1933)(offisiell utgave fra Det Danske Bibelselskap): Dersom I bede om noget i mit Navn, vil jeg gøre det.

 

Den Heliga Skrift, H. M. Melin (1865): Om I bedjen något i mitt namn, det skall jag göra.

 

Svensk Bibelutgave (1917) (offisiell utgave fra Det Svenske Bibelselskap): Ja, om I bedjen om något i mitt namn, så skal jag gøra det.

 

David Hedegård, Evangeliska Fosterlands-Stiftelsens Bokförlag, 1971 (1964):

Om ni beder om något i mitt namn, skall jag göra det.

 

Nya Testamentet, Verbum Förlag, Stockholm, 1971: Ja, om ni ber om något i mitt namn, så skall jag göra det.

 

 

Nya Testamentet, Bibelkommissionens utgåva 1981, (Gummessons):  Om ni ber om något i mitt namn, skall jag göra det.

 

 

En levande bok (ny bearbeidet upplaga av Levande Testamentet), Bibeln til alla, 1987:

Ja, be om vad som helst, och använd er av mitt namn, så ska jag göra det.

 

 

Svensk Bibel  2000, (offisiell utgave fra Det Svenske Bibelselskap): Om ni ber om något i mitt namn, skall jag göra det.

 






______________________



 

De første kristne overtok jødiske bønnetradisjoner. Men de innførte ett radikalt nytt ledd i bønnene, nemlig: i Jesu navn.
(Torleiv Austad (tidligere mangeårig professor ved Menighetsfakultetet), Troens pust, Luther Forlag, 1994, s.47)

 

 

 

 

Basert på Jesu eksempel og Jesu undervisning var det en fast rutine blant de første kristne å be til Faderen.

 (The Theology of Prayer, Wayne R. Spear, Baker Book House, Grand Rapids, 1979, s. 29)

 

 

 

 

 

 

From cowardice that shrinks from new truth,
from laziness that is content with half-truth,
from arrogance that thinks it knows all truth,
O God of Truth, deliver us.



* Hovedside Apologeten / Hefte: Jødisk bønnetradisjon og Yeshua Mashiach
Apologeten