Jødisk bønnetradisjon
og
Yeshua Mashiach
Et
lite studium som prøver å finne ut av om Jesus lærte
noe
radikalt
nytt i forhold til hvem man skal be til, eller om han fulgte den
gamle
og veletablerte jødiske bønnetradisjonen med kun å
be
til Gud Fader
Fred
V. Hjortland
Siggerud
2007
En gang var han et sted
og bad.
Da han var ferdig med å
be,
sa en av disiplene til
ham:
Herre, lær oss å be,
slik som Johannes lærte
sine disipler:
Han svarte:
Når dere ber, skal dere
si:
Far!
Innledning
Når jeg har kalt dette
studiet "Jødisk bønnetradisjon og Yeshua Mashiach", har
jeg bevisst
valgt å bruke Jesu hebraiske navn for å understreke at
Jesus var en sann jøde,
født av en jødisk mor, oppdratt av jødiske
foreldre, opplært i jødiske skikker
og preget av vanlig jødisk gudstro og fromhetsliv. Frelsen
kommer, som Jesus
selv sier det, fra jødene! Alt Jesus sier og gjør,
må forstås ut fra en jødisk
sammenheng og kulturbakgrunn! I evangeliene står vi overfor en jødisk
Messias som underviser jødiske disipler! Det å se
og skjønne dette, er
grunnleggende viktig for å forstå Jesu undervisning. Ikke
minst i forhold til
temaet bønn!
Studiet er et begrenset
temastudium som kun tar for seg Jesu lære om hvem man skal be til
ut fra de
fire evangeliene. I andre sammenhenger går jeg også inn
på hva som sies i
forhold til dette spørsmålet i resten av Det nye
testamente, og hvordan læren
om bønn utviklet seg i de første århundrene av
kirkens historie. Jeg er således
fullt klar over at dette studiet alene ikke dekker saken i sin fulle
bredde.
Men jeg er samtidig overbevist om at dette begrensede temastudiet har
sin store
egenverdi. En eventuell ny lære om et så stort og viktig
spørsmål som hvem man
skal be til, kan nemlig vanskelig tenkes å ha hatt noe annet
opphav og
utgangspunkt enn Jesus selv, den store Lærer. Bare han hadde
tyngde og
autoritet nok til eventuelt å forandre en gammel, sterk og
veletablert jødisk
bønnetradisjon. Om ikke han introduserte noen ny
lære om hvem man skulle
be til, hvem skulle da kunne ha gjort det? Eller sagt på en annen
måte: Er det
over hodet tenkelig at noen av Jesu etterfølgere kunne ha
innført en helt ny
lære om bønn som stod i direkte strid med hele den
tradisjonen de stod i, som
det ikke fantes grunnlag for i de Hellige Skriftene (GT) og som deres
store
Mester og Lærer aldri hadde formidlet til dem?
Jeg betviler det
sterkt!
Et studium i de fire
evangeliene av hva Jesus lærer om hvem vi skal be til, burde
derfor etter min
mening gi en meget sterk indikasjon på hva Det nye testamente som
helhet
lærer om dette spørsmålet!
Her er noen
interessante sitater som betoner viktigheten av Jesu eksempel og Jesu
lære i
forhold til bønn:
Jesus Kristus er
den ypperste og fremste læreren om kristen bønn. Hans
lære og hans eksempel i
forhold til bønn står som et mønster som er gyldig
til alle tider.
(The
Theology of Prayer, Wayne R. Spear, Baker Book House, Grand Rapids,
1979, s.
32)
Vi må aldeles
ikke vike av fra de evangeliske forskriftene. Disipler burde legge
nøye merke
til og gjøre de samme tingene som Mesteren både
lærte og gjorde … Så derfor
kan verken apostelen selv eller en engel fra himmelen forkynne eller
lære noe
annet enn det Kristus en gang har lært ….
(Cyprian,
Treatise IV, On the Lord's Prayer, ca 250 e. Kr., i David W. Bercot,
red., A
Dictionary of Early Christian Beliefs, Hendrickson Publishers, 1998,
s.30)
Å be på en annen
måte enn han (Jesus) lærte oss, er ikke bare et tegn
på uvitenhet - det er
synd.
(Cyprian,
ca 250 e. Kr., i David W. Bercot, red., A Dictionary of Early Christian
Beliefs, Hendrickson Publishers, 1998, s.339)
Når det gjelder selve
disponeringen av studiet, prøver jeg etter beste evne å
være målrettet og
fokusert på det som er viktig og avgjørende. Saker som er
ukompliserte og
ukontroversielle, får bare en lettere gjennomgang, mens det
vanskelige og
avgjørende bibelverset Joh.14:14 vil bli viet relativt mye plass
og
oppmerksomhet.
Studiet vil til slutt
ende opp med en konklusjon som jeg håper leserne vil oppleve som
både troverdig
og godt underbygget.
Jødisk
bønnetradisjon
For å kunne si noe
fornuftig om Jesu forhold til en bestemt tradisjon, må vi
selvfølgelig kjenne
innholdet av denne tradisjonen! Vi vil derfor begynne med å
avklare hva som var
jødisk bønnetradisjon i forhold til dette med hvem man
skulle be til.
Hva er det vi ser og lærer
når vi går til Det gamle testamente? Hvem var det
patriarkene, profetene og
alle den gamle pakts hellige menn og kvinner ba til? Svaret er enkelt.
Alle som
har det minste kjennskap til Det gamle testamente, vet at de ba til
Gud,
Israels Gud, Jahve. Hundrevis, for ikke å si tusenvis, av
skriftsteder kunne
anføres for å illustrere denne sannheten. Men siden dette
ikke er noe vanskelig
eller kontroversielt spørsmål, skal jeg nøye meg
med kun å sitere noen ganske
få skriftsteder:
Hvis du vender deg til Gud og ber
den Allmektige om
nåde.
(Job.8:5)
Hør når jeg roper om hjelp, min konge og
min Gud! For til deg ber jeg.
(Salme
5:3)
Gud, hør min bønn, vend øret til
min munns ord.
(Salme 54:4)
Gud, i stillhet priser de deg på
Sion. ... Du som hører bønner, til deg kommer alt
kjød.
(Salme
65:2-3)
Herre, hærskarenes Gud, hvor lenge vil
du la din vrede ryke mot ditt folk som ber til deg?
(Salme 80:5)
Herre, hærskarenes Gud, hør min bønn!
Vend øret til,
Jakobs Gud!
(Salme 84:9)
Når dere kaller på meg og kommer til
meg med deres bønner, vil jeg høre på
dere.
(Jer.29:12)
La oss løfte vårt hjerte og våre hender til
Gud i himmelen!
(Klag.3:41)
Vi kunne ha supplert
dette vitnesbyrdet med en mengde sitater fra apokryfene, fra
pseudepigrafene,
fra targumene og fra Qumranskriftene. Alle bønner i disse
ikke-kanoniske
skriftene er nemlig også rette mot den ene sanne Gud, himmelens
og jordens
skaper. Men jeg mener det er unødvendig å bruke mye plass
på dette i forhold
til det begrensede temaet for studiet vårt. Vår oppgave er
nemlig ikke å
beskrive i detalj form og innhold av bønner innenfor den
jødiske tradisjonen,
men kun å slå fast hvem man ba til. Og akkurat det
spørsmålet er
ukomplisert. Innenfor "mainstream" jødedom var det alltid kun
én man
ba til! Teologiprofessor L. W. Hurtado uttrykker dette på en fin
måte:
Materialet vi
her har gjennomgått viser at det faktisk er i forhold til
tilbedelse at vi
finner "det avgjørende kriteriet" for hvordan jødene
holdt fast på
Guds unikhet i forhold til både avguder og Guds egne
stedfortredere. … Gud ble
holdt atskilt fra andre vesener først og fremst gjennom dette:
Det er riktig å
tilbe Gud, det er galt å tilbe noen andre! … Guds unikhet ble
på spesielt vis
manifistert og beskyttet i den religiøse praksisen, der
bønn og tilbedelse
ble rettet mot Gud alene, og aldri til andre himmelske vesener, om
de så
var Guds nærmeste tjenere og agenter.
(L. W.
Hurtado,
What Do We Mean by "First-Century Jewish Monotheism"? s.30-33)
Det skulle være
unødvendig å utdype dette noe nærmere. Vi slår
bare fast at en vanlig troende
jøde i gammeltestamentlig tid - og på Jesu tid - var en
person som ba til
Israels Gud, den eneste sanne Gud, himmelens og jordens skaper.
Men hva så med Jesus i
forhold til denne bønnetradisjonen? Gikk han inn i den og
videreførte den,
eller kom han med noe revolusjonerende nytt? For å kunne svare
på dette
spørsmålet, må vi studere Jesu eksempel og Jesu
undervisning i de fire
evangeliene. Og da begynner vi med de tre første, de
såkalte synoptiske
evangeliene.
De
synoptiske evangelienes vitnesbyrd
Her er noen av de
utsagnene vi finner hos Matteus, Markus og Lukas angående
bønn. De forteller
oss klart hvem Jesus selv ba til, hvordan han underviste om hvem man
skulle be
til, hvem disiplene ba til og hvem troende jøder generelt ba til.
Da sa Jesus til
ham: "Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal
du
tilbe, og bare ham skal du tjene." (Matt. 4:10)
Når dere ber,
skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de
blir bønnhørt ved
å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har
en Far som vet hva
dere trenger, før dere ber ham om det. Slik
skal dere da be: Fader
vår, du som er i himmelen! ... (Matt.
6: 7-9)
Når selv dere
som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da
den Far
dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham.
(Matt.
7:11)
Og da han så
folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var
forkomne og
hjelpeløse, som sauer uten hyrde. Han sa da til disiplene:
«Høsten er stor, men
arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut
arbeidere for å høste
inn grøden hans.»
(Matt. 9:36-38)
Også dette sier
jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir enige om å
be om, skal de få av
min Far i himmelen.
(Matt. 18:19)
Tidlig neste
morgen gikk de forbi fikentreet og fikk se at det var visnet fra roten
av.
Peter husket det som hadde hendt, og sa til Jesus: «Rabbi, se!
Fikentreet som
du forbannet, er visnet.» Men Jesus svarte dem: «Ha
tro til Gud!
Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: Løft
deg og kast deg i
havet! og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil
skje, så
skal det også gå slik. Derfor sier jeg dere: Alt
det dere ber om i bønnene
deres - tro at dere har fått det, og dere skal få
det. (Mark.
11:20-24)
De kom til et
sted som heter Getsemane. Da sa han til disiplene: «Sett dere her
mens jeg
ber!» Så tok han med seg Peter, Jakob og
Johannes. Han ble grepet av angst
og gru, og han sa til dem: «Min sjel er tynget til
døden av sorg. Bli her og
våk!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden
og bad at timen måtte
gå ham forbi, om det var mulig. Han sa: «Abba,
Far! Alt er mulig for deg.
Ta dette beger fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du
vil.» Da han kom
tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, du sover?
Klarte du ikke
å våke en eneste time? Våk og be om at
dere ikke må komme i fristelse!
Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.»
Så gikk han bort på ny og bad
med de samme ord. (Mark. 14:32-39)
Da sa Maria:
Min sjel
opphøyer Herren,
og min ånd
fryder seg over Gud, min frelser.
For han har sett
til sin ringe tjenerinne.
Fra nå av skal
alle slekter prise meg salig,
for store ting
har han gjort mot meg,
han den mektige;
hellig er hans navn.
Hans miskunn
varer fra slekt til slekt
for dem som
frykter ham.
Han gjorde
storverk med sin sterke arm;
han spredte dem
som gikk med hovmodstanker,
og støtte
herskere ned fra tronen,
men de små
opphøyet han.
Han mettet de
sultne med gode gaver,
men sendte de
rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av
sin tjener Israel
så han kom i hu
sitt løfte til våre fedre
og viste miskunn
mot Abraham og hans ætt - til evig tid.
(Luk. 1:45-55)
Og hans far
Sakarias ble fylt med den Hellige Ånd
Og talte
profetiske ord og sa:
Lovet være
Herren, Israels Gud,
for han har sett
til sitt folk og forløst det.
Han har oppreist
et frelsens horn for oss
i sin tjener
Davids ætt,
slik han lovte
det for lenge siden,
da han talte
gjennom sine hellige profeter
om å frelse oss
fra våre fiender
og fra alle dem
som hater oss.
Han vil vise
miskunn mot våre fedre
og komme i hu
sin hellige pakt
og løftet han
gav vår far Abraham med ed,
så vi frelst fra
fiendehånd og uten frykt
kan få tjene
ham for hans åsyn
i fromhet og
rettferd alle våre dager.
Og du, barn,
skal kalles Den Høyestes profet,
for du skal gå
fram foran Herren
og rydde vei for
ham
og lære hans
folk å kjenne frelsen,
at deres synder
blir tilgitt,
for vår Gud er
rik på miskunn.
Slik skal lyset
fra det høye
gjeste oss som
en soloppgang
og skinne for
dem som bor
i mørke og
dødens skygge,
og lede våre
skritt inn på fredens vei.
(Luk. 1:67-79)
Gjeterne drog
tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde
hørt og sett; alt
var slik som det var blitt sagt
dem. (Luk.2:20)
Og da Jesu
foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikk var
etter loven, tok
Simeon barnet i sine armer, priste Gud og sa:
Herre, nå lar du
din tjener fare herfra i fred,
slik som du har
sagt.
Med egne øyne
har jeg sett din frelse,
som du har
beredt i alle folks påsyn,
et lys som blir
til åpenbaring for hedningene
og til ære for
ditt folk Israel.
(Luk. 2:27-32)
Det var en
kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun
var høyt
oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju
år og hadde siden levd som
enke, til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri
templet, men tjente Gud i
faste og bønn natt og dag. Nå kom også hun
fram og lovpriste Gud;
og hun talte om barnet til alle som ventet på frelse for
Jerusalem.
(Luk. 2:36-38)
Da førte
djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk
alle verdens riker og sa:
«Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all
denne herlighet. For det
er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du
bare faller ned og
tilber meg, skal alt være ditt.» Jesus svarte:
«Det står skrevet: Herren
din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du
tjene.»
(Luk. 4:5-8)
En gang var han
et sted og bad. Da han var ferdig med å be, sa en av disiplene
til ham: «Herre,
lær oss å be, slik som Johannes lærte sine
disipler.» Han svarte:
«Når dere
ber, skal dere si: Far!
La ditt
navn holdes hellig.
La ditt
rike komme.
La din
vilje skje på jorden som i himmelen.
(Luk. 11:1-2)
Er det vel en
far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om
en fisk, eller gi ham
en skorpion når han ber om et egg? Når selv dere som
er onde, vet å gi barna
deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den
Hellige Ånd
fra himmelen til dem som ber ham!» (Luk. 11:11-13)
En sabbat holdt
han på å lære folket i en av synagogene. Der
var det en kvinne som hadde vært
plaget av en sykdomsånd i atten år; hun var helt
krumbøyd og kunne ikke rette
seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa:
«Kvinne, du er
løst fra din sykdom.» Han la hendene på henne,
og straks rettet hun seg opp og
priste Gud.
(Luk. 13:10-13)
På veien mot
Jerusalem drog han gjennom grenselandet mellom Samaria og
Galilea. Da han
skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble
stående langt
unna og ropte: «Jesus, mester, miskunn deg over
oss!» Da han fikk se dem, sa
han: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var
på vei dit, ble de rene.
Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han
priste
Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og
takket ham. Denne mannen
var en samaritan. Jesus sa:«Ble ikke alle ti rene? Hvor er
da de ni? Var det
ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi
Gud æren?»
Og han sa til ham: «Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst
deg.»
(Luk. 17:11-19)
Han fortalte dem
en lignelse om at de alltid skulle be og ikke gi opp: I en by
var det en
dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. ……… Og
Herren
sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle
så ikke Gud hjelpe
sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?
Er han
sen til å hjelpe
dem?
(Luk. 18:1-7)
To menn gikk opp
til templet for å be.
Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg
opp og bad
slik: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre
mennesker, som
snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren
der. Jeg
faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.»
Tolleren stod langt
nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo
seg for brystet
og sa: «Gud, vær meg synder
nådig!»
(Luk. 18:10-13)
Jesus sa til
ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks
kunne han se, og han gav seg
i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som
så dette, lovpriste
Gud.
(Luk. 18:42-43)
Da han nærmet
seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i
sin glede å prise
Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde
sett.
(Luk.
19:32-37)
Så gikk han ut
og tok veien til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte
ham. Da han
kom dit, sa han til dem: «Be om at dere ikke må
komme i fristelse!» Han
gikk fra dem, så langt som et steinkast, og falt på kne
og bad: «Far,
om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke
min.» Da
viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han
kom i dødsangst
og bad enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper
til jorden. Da han
reiste seg etter bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han
dem sovende,
overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» sa han.
«Reis dere, og be
om at dere ikke må komme i fristelse!»
(Luk. 22:39-46)
Synoptikernes
vitnesbyrd er entydig og klart. Alltid og i alle sammenhenger ser vi en
Messiasskikkelse
som både gjennom sitt eksempel og sin undervisning formidler til
sine disipler
at det kun er Gud Fader man skal rette sine bønner mot. Det
finnes ingen
skriftsteder hos synoptikerne som sier noe annet. Det finnes ingen
tvilsomme
eller vanskelige vers. Alt er fullstendig ukomplisert. Jesus, disiplene
og alle
troende jøder ber til den samme Gud! Hos synoptikerne går
Messias, den Store
Lærer, helt uproblematisk inn i og viderefører en
jødisk bønnetradisjon i
forhold til hvem man skal be til.
Slik er synoptikernes
vitnesbyrd. Nå gjenstår det å finne ut hva
Johannesevangeliet har å si. Er
dette evangeliet på linje med synoptikerne, eller lærer det
noe annet?
Johannesevangeliets
vitnesbyrd
Det første vi legger
merke til, er at det i Johannesevangeliet finnes en mengde skriftsteder
som er
helt på linje med det vi fant hos synoptikerne. Her er noen
eksempler:
«Herre, jeg ser
at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre forfedre
har tilbedt Gud på dette
fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal
tilbe.» Jesus
sier til henne: «Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken
skal tilbe
Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber
det dere ikke
kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra
jødene. Men den
tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe
Faderen i
ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.
Gud er ånd, og den
som tilber ham, må tilbe i ånd og
sannhet.»
(Joh. 4:19-24)
Det dere ber om i
mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli
forherliget gjennom
Sønnen.
(Joh.
14:13)
Jeg kaller dere
ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør.
Jeg kaller dere
venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.
Dere har ikke
utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå
ut og bære frukt,
frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt
navn.
(Joh. 15:15-16)
På den dagen
skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig,
jeg sier dere: Hvis
dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil
har
dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så
deres glede kan være
fullkommen.
(Joh. 16:23)
Det jeg nå har
sagt til dere, er gåtefull tale. Det kommer en tid da jeg ikke
skal tale til
dere i gåter, men åpent forkynne dere om Faderen. Den
dagen skal dere be i
mitt navn. Jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere; for han
selv elsker
dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra
Gud. Jeg er
utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater verden
igjen og går til
Faderen.»
(Joh. 16:25-28)
Da Jesus hadde
sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: Far,
timen er
kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan
forherlige deg. For du har
gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv
til alle
som du har gitt ham. Og dette er det evige liv at de kjenner deg,
den eneste
sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. Jeg har
forherliget deg på
jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å
gjøre. Og nå ber jeg at
du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før
verden ble
til. (Joh.
17:1-5)
Vi ser at det eneste
nye hos Johannes, er at Jesus sier vi skal få lov til å be
i hans navn. Dette
er et flott privilegium som Jesus har gitt oss, men det endrer ikke noe
på hvem
bønnene skal rettes mot. Det er fremdeles Gud Fader man skal be
til!
Hadde det ikke vært for
ett eneste bibelvers, kunne vi nå ha avsluttet vårt
studium. Både synoptikerne
og Johannes evangelium synes å være helt på linje
når det gjelder spørsmålet om
hvem man skal be til. Men Joh.14:14 dukker altså forstyrrende opp
i bildet. Kan
det virkelig være slik at vi i dette ene verset plutselig
får en helt annen
lære om hvem vi skal be til? En lære som bryter totalt med
det gjennomførte
mønsteret vi ellers har sett i Jesu undervisning? Jeg synes i
utgangspunktet at
noe slikt virker svært lite sannsynlig. Men vi skal ikke uttale
oss for sikkert
før vi har undersøkt saken nærmere.
Joh.14:14
- en tekstkritisk analyse
Hvordan dette verset
lyder, avhenger helt av hvilken bibeloversettelse man bruker!
Noen oversettelser
har nemlig med det lille ordet "meg", mens andre ikke har dette ordet
med. Avhengig av hvilken Bibel man leser fra, så sier altså
dette verset enten
at vi skal be til Gud Fader, eller at vi skal be til Jesus. Så
her nytter det
ikke bare å si at vi må tro på Bibelen. Vi tvinges
faktisk til å gå bakom de
forskjellige oversettelsene til selve det tekstgrunnlaget som
våre Bibler er
oversatt ut fra. Her må vi etter beste evne gjøre
våre egne selvstendige
undersøkelser og foreta våre egne vurderinger.
Man blir ganske raskt klar
over hva problemet består i, nemlig at selve det tekstgrunnlaget
våre
bibeloversettere skal oversette ut fra, er veldig sprikende og
vanskelig å
finne ut av. Det vi står overfor i Joh.14:14, er altså ikke
et
oversettelsesproblem, men et tekstproblem. Det som er vanskelig, er
ikke å vite
hvordan man skal oversette, men hva man skal oversette!
En liten oversikt over
hvordan noen av de viktigste greske tekstvitnene fordeler seg på
forskjellige
lesemåter, hjelper oss til å forstå hvilken vanskelig
oppgave det er man står
overfor:
Noen viktige greske manuskripter som har med ordet "meg":
|
Noen viktige greske manuskripter som ikke har med ordet "meg":
|
p66 p75vid א (Codex
Sinaiticus), B(Codex Vatikanus), S
W Δ (Delta) Θ (Theta) 060 f13
28 33 35 579 700 892 1006 1184
1242 1342 1514 1547 1646 1672 1673 1813 1890 + flere
lektionarier
|
A (Codex Aleksandrinus), D (Codex Bezae), G, M, Y, K, L, Q, Π
(Pi), Ψ (Psi), 69, 157, 180, 597, 1010, 1011, 1071, 1079, 1195, 1216,
1241, 1243, 1292, 1344, 1424, 1505, 1546 2148, 2174 + flere lektionarier
|
I tillegg finnes det en
del manuskripter som utelater hele verset, og en del manuskripter som
har ordet
"Faderen" i stedet for "meg". Vi har også en del viktige
tidlige oversettelser til andre språk (tidlige versjoner) med
varierende
lesemåter.
Vi skjønner at det
første vi uten videre kan slå fast når det gjelder
Joh.14:14, er at vi her står
overfor et bibelvers som har et eksepsjonelt vanskelig og
usikkert
tekstgrunnlag. Og som kjent, bør viktige
læresetninger ikke bygges på usikre
tekster!
Ingen
læresetning må bygge på en usikker
bibelsk tekst.
(Bernhard L.
Ramm, kommentar til
Mark.16,9-20)
Så allerede her har vi
altså en klar indikasjon på at det ikke er tilrådelig
eller forsvarlig å la dette
ene verset velte et gjennomført mønster vi finner over
alt ellers i de fire
evangeliene.
Men vi skal
selvfølgelig gå dypere inn i saken enn dette! Vi vil
prøve å finne ut av om det
er noe som taler mer til fordel for den ene varianten enn den andre.
Det ville
være rart om vi ikke fant noen indikasjoner på dette.
Originalen hadde jo bare
én lesemåte, og noe burde vi vel kunne finne som peker i
retning av hva som var
den opprinnelige lesemåten.
Det første vi skal
undersøke nærmere, er de ytre tekstkriteriene, det
vil si alt som finnes
av greske manuskripter, tidlige oversettelser til andre språk
(versjoner) og
sitater hos kirkefedrene. Dette er forskjellige gamle skriftlige kilder
som
alle er med på å gi sine vitneprov til tekstens ordlyd i
Joh.14:14. Finnes det
noe i dette materialet som indikerer hva som var den eldste og
opprinnelige
lesemåten?
Det er en
selvinnlysende sannhet at en feilaktig lesemåte av et dokument
nødvendigvis må
- og bare kan - dukke opp en stund etter at den ekte lesemåten
først har
eksistert en stund. Det ekte kommer alltid først, deretter
forfalskningen. De
som jobber med tekstkritikk, er derfor alltid opptatt av å
prøve å finne ut av
hvordan den eldste teksten så ut, dvs den som lå
nærmest mulig
originalen, den som var i bruk før forfalskningen dukket opp.
Stikkordet er
"antiquity". Om man entydig klarer å finne ut av hva som
var den eldste
lesemåten, ja, da har man samtidig også funnet ut av hva
som etter all
sannsynlighet var den opprinnelige lesemåten!
La oss tenke oss et eksempel.
Se for deg en situasjon
der en lesemåte som vi kan kalle A kan dokumenteres til å
ha eksistert
uforstyrret de 100 første årene etter at originalen ble
til. Men så, etter 100
år, dukker det plutselig opp en lesemåte B. Denne nye
lesemåten sprer seg etter
hvert gjennom kopiering til flere dokumenter og til flere
landområder, slik at
de to lesemåtene A og B etter noen hundre år faktisk synes
å ha omtrent like
god manuskriptdekning. Hvordan skal så vi i det 21.
århundre vurdere disse to
lesemåtene opp mot hverandre? Selvfølgelig ville vi med en
gang si at lesemåten
A var den riktige og den opprinnelige! Og vi kom ikke frem til dette
resultatet
ved å telle antall dokumenter som hadde A-lesemåten og
antall dokumenter som
hadde B- lesemåten! Hadde vi gjort det, ville vi nemlig bare
blitt forvirret!
Nei, det vi gjorde, var at vi tenkte ved oss selv: "Her har vi klare
indikasjoner og vitneprov på at lesemåten A var den eldste
teksten og den
lesemåten som var i bruk de første 100 årene etter
at dokumentet ble til. Dette
alene avgjorde saken for oss! Bare den lesemåten kunne
være opprinnelig som
eksisterte først! En avvikende lesemåte som dukket opp
langt senere i
historien, kunne på ingen måter utkonkurrere lesemåte
A, uansett hvor mange
dokumenter den hadde å henvise til. Lesemåte B
måtte uten videre
avvises."
Det interessante vi nå
skal se, er at situasjonen rundt Joh.14:14 faktisk likner veldig mye
på akkurat
dette eksemplet!
For å kunne belegge en
slik påstand, må vi først klargjøre hva som
er den eldste tekstfamilien eller
teksttypen vi kjenner til. Mange har hørt betegnelser som den
Byzantinske tekst
og den Alexandrinske tekst, men alle er kanskje ikke like fortrolige
med at den
desidert eldste teksttypen vi kjenner til, faktisk er den såkalte
"Vestlige"
tekst (dette er ikke noe godt navn, den Østlige tekst
eller den Perifere
tekst er kanskje bedre betegnelser, men jeg tar det i bruk siden det er
under
dette navnet den er best kjent). De lærde kan strides
angående forskjellige
ting rundt denne teksttypen, men meg bekjent er det ingen som bestrider
at
denne teksttypen faktisk er den eldste. Den kjente tekstkritikeren
Bruce M.
Metzger har f.eks. følgende å si om den "Vestlige"
teksttypen:
Den Vestlige
teksttypen kan spores tilbake til et meget tidlig tidspunkt,
for den ble
brukt av Markion (og sannsynligvis Tatian), Ireneus, Tertullian og
Kyprian.
Dens viktigste vitner er Codex Bezae og De Gammel-Latinske
manuskriptene … den
hadde en vid utbredelse, ikke bare i Nord-Afrika, Italia og Gallia
(som
geografisk sett er vestlige), men også i Egypt, og (i en
noe moderert
form) også i Østen. Denne sistnevnte tekstformen
er representert ved de
Gammel-Syriske manuskriptene Sinaitikus og Curetonian, ved mange av
notatene i
margen til Syriske Harklean og kanskje også ved den Syrisk
Palestinske.
(The
Text of the New Testament - Its Transmission, Corruption, and
Restoration, 3.
utg., Bruce M. Metzger, Oxford University Press, 1992, s. 213-214)
Her er en del andre uttalelser angående
den samme teksttypen:
Den teksttypen
vi finner i D (Codex Bezae), er meget gammel. Den har bare
overlevd i
dette ene greske manuskriptet, men finnes også i de
Gammel-Latinske,
Gammel-Syriske og Gammel-Armenske versjonene. Disse representerer den
såkalte
"Vestlige" tekst, eller en form av den "Vestlige" tekst. Alle
kirkefedrene før slutten av det tredje århundre brukte en
liknende tekst.
Tekstformen kan spores tilbake til tiden like etter apostlene.
(Catholic Encyclopedia) (http://www.newadvent.org/cathen/04083a.htm)
Denne
undersøkelsen har ledet oss til følgende konklusjon: Den
redaksjonen som Codex
Bezae representerer, har bevart mer av det som er typisk for den
"flytende" tekstperioden før Vulgata - den primitive
teksttypen
som ble brukt i de aller tidligste tider - enn Vatikanus/Sinaiticus
redaksjonen.
(Matthew
Black, An Aramaic Approach to the Gospels and Acts, Hendrickson
Publishers,
1998, s. 280)
Professor P.
Glaue fra Jena går imot B og Aleph og kaller dem "lærde
utgaver" som
inneholder tilfeldige og vimsete korreksjoner av teksten. Glaue
mener at den
"Vestlige tekst" er den eldste tekst og den eneste som ikke
har blitt revidert. Han hevdet at vi må gi avkall på
vår avhengighet av B og
Aleph og vende oss mot den "Vestlige tekst" - spesielt slik vi finner
den i D - om vi skal få i hende en så god utgave som mulig
av Det nye
testamente.
(http://www.despatch.cth.com.au/Books_V/Greek_text_preserved.htm)
Den
"Vestlige tekst" ble nedvurdert av Westcott og Hort ….. En nyere
tekstkritisk skoleretning er imidlertid tilbøyelig til i mye
større grad enn
tidligere å akseptere de vestlige lesemåtene som de
mest originale.
(International
Standard Bible Encyclopedia, Criticism Of The Bible)
(http://bibletools.org/index.cfm/fuseaction/Def.show/RTD/ISBE/ID/2419)
Sagt med få ord er
altså den "Vestlige" tekst den eldste teksttypen vi kjenner til.
Den
synes å kunne spores helt tilbake til tiden like etter apostlene.
Alle tidlige
kirkefedre siterer fra denne teksttypen.
Det som nå er meget
interessant å finne ut i forhold til vårt studium av
Joh.14:14, er at faktisk ingen
av de viktigste vitnene til den "Vestlige" tekst har med ordet
"meg" i Joh.14:14! Noen vitner utelater hele verset, mens andre
har det med uten å bruke ordet "meg". Dette er en enormt
viktig
observasjon! Tenk at vi kan konstatere at den eldste teksttypen vi
kjenner til,
ikke inneholder noen lære i Joh.14:14 om at vi kan be til
Jesus! Faktisk er
det slik at ingen tidlig kirkefader siterer Joh.14:14 over hodet! Det
synes som
om dette verset enten ikke eksisterer for dem, eller i hvert fall ikke
inneholder noen vanskelig eller kontroversiell lære som det var
verdt å snakke
om!
Om ikke dette må veie meget
tungt i vektskåla for hvordan vi skal bedømme de
forskjellige lesemåtene i
Joh.14:14, så vet ikke jeg! Parallellen til eksemplet jeg gav
ovenfor med
lesemåtene A og B, burde være nokså åpenbar!
Men det er mer å føre i
marken. De tidlige versjonene er veldig viktige tekstvitner.
Disse er faktisk
like gamle som, og delvis også eldre enn, de eldste greske
papyrusmanuskriptene! De er derfor svært verdifulle. Det er
sikkert riktig som
det har blitt sagt at versjonene er heller dårlig egnet til
å avgjøre små
grammatikalske detaljer, siden ulike språk ofte har ulike
grammatikalske
systemer som det er vanskelig å sammenlikne direkte. Men så
er de desto bedre
egnet til å hjelpe oss med ganske enkelt å avgjøre
om en tekst inneholder et
spesielt viktig ord eller ikke. Og det er jo nettopp det som er
spørsmålet for
oss i forhold til Joh.14:14! Bruce M. Metzger bekrefter de
tidlige versjonenes
store verdi i slike tilfeller:
I noen
tilfeller er derfor vitnesbyrdet fra disse versjonene uklart. Men
når det
gjelder andre spørsmål, som for eksempel om en et bestemt
uttrykk eller setning
var til stede i det greske eksemplaret som oversettelsen ble laget fra,
er vitnesbyrdet
fra (de tidlige) versjonene klart og
verdifullt.
(The Text of the New
Testament - Its Transmission, Corruption, and Restoration, 3. utg.,
Bruce M.
Metzger, Oxford University Press, 1992, s. 68)
Og hva er det så vi ser
når vi går til de tidlige versjonene? Jo, det er at
de alle som en ikke har
noen gjengivelser av Joh.14:14 som lærer at man kan be til Jesus!
Enten
utelater de verset, eller så gjengir de det uten det lille ordet
"meg". Vi har allerede nevnt de Gammel-Latinske og de Gammel-Syriske
versjonene i forbindelse med den "Vestlige" tekst. I tillegg
kommer
vitnesbyrdet fra de gamle Koptiske versjonene (med Sahidisk som den
eldste og
viktigste). Disse tre er de eldste og viktigste versjonene. Og det
fantastiske
er at alle tre er helt enige og samstemte i sitt vitnesbyrd om at det
ikke
finnes noe vers i Johannesevangeliet som lærer at man kan be til
Jesus! Dette
er et meget interessant og sterkt vitnesbyrd! Hva som var den
eldste og
opprinnelige lesemåten av Joh.14:14, trer tydeligere og
tydeligere fram for
oss! Faktisk har vi ikke noen versjon som oversetter Joh.14:14 som en
bønnelegitimasjon til Jesus før rundt år 350 e.Kr.
(den gotiske)! Og mange
andre gamle og verdifulle versjoner, som f.eks. den georgiske, den
etiopiske,
den armenske og den gammel-slavonske, fortsetter å gjengi
Joh.14:14 i tråd med
de tre eldste versjonene.
La oss nå oppsummere
resultatene av vår undersøkelse av de ytre tekstkriteriene
så langt. Tendensen
trer svært tydelig fram for oss når vi fremstiller
resultatene i en tabell
(legg nøye merke til det grå /blå feltet på
neste side). Tabellen inneholder
litt mer informasjon enn det vi har gjennomgått ovenfor, men med
litt
personlige undersøkelser vil man kunne få bekreftet disse:
Omtrentlig tidspunkt for tilblivelse av tekst:
|
Kirkefedre og tidlige versjoner:
|
Har formen "ber meg":
|
Har formen "ber ", "ber Faderen" eller ute-later hele verset:
|
|
Etter år 500
|
slavonsk (ca 870)
etiopiske (ca 600)
Philoxenian/Harclean (508/616)
|
X
|
X
X
|
|
Siste halvdel
av 400-tallet
|
Syrisk-Palestinske
Euthymius (Palestina)
|
|
X
X
|
|
Første halvdel
av 400 - tallet
|
Syriske Peshitta
Armensk (ca 430)
Augustin (Nord-Afrika)
Nonnus (Egypt)
|
X
|
X
X
X
|
|
Siste halvdel
av 300-tallet
|
Victorinus (Roma)
Cyril (Jerusalem)
Vulgata (Jeronimus) (383)
Gotisk (ca 350)
|
X
|
X
X
X (fleste mss)
|
|
Første halvdel
av 300 - tallet
|
Georgisk (usikker dato for oversettelse, men folket ble
kristnet på denne tiden)
|
|
X
|
Kirkefedrene ville garantert ha sitert og diskutert Joh.14:14
dersom Jesus her hadde forkynt en ny og revolusjonerende lære om
hvem man skulle be til. Men det interessante er at ingen av de
tidlige kirkefedrene siterer Joh.14:14 over hodet! De synes
å være helt ukjente med at det i Johannesevangeliet skulle
finnes et vers som inneholdt en radikalt ny lære om bønn.
|
Siste halvdel
av 200-tallet
|
Den eldste koptiske dialekt-versjonen, Sahidisk. Senere
følger andre koptiske dialekter med samme lesemåten:
copbo copach-2 og copfay
|
|
X
|
Første halvdel
av 200 - tallet
|
|
|
|
Siste halvdel
av 100-tallet
|
Vetus Syriac (ca 180-220)
(Curetonian, Sinaiticus, Palestinian)
Vetus Latina (ca 180)
(it = alle eller de fleste mss)
Diatessaron (ca 170) (Diatessaronf, l, t)
|
|
X
X
X
|
Første halvdel
av 100 - tallet
|
|
|
|
Før år 100
|
Det første kristne brevet (Clemens første brev),
det første kristne kirkeordningsskrivet (Didache) og den
første kristne prekenen etter NT (Clemens andre brev),
underviser alle klart og entydig om at bønner kun skal rettes
mot Gud Fader!
|
For meg personlig er
det nå entydig klart at den eldste og opprinnelige
lesemåten av Joh.14:14 ikke
inneholdt noen lære om at man kunne be til Jesus! Jeg kan
vanskelig se at det
er mulig å trekke noen annen slutning!
Før vi forlater feltet ytre
tekstkriterier, må jeg si noen ganske få ord om de to
papyrusmanuskriptene
P66 og P75.
P75 inneholder ikke
ordet "meg", men har bare et tomrom (lacunae) som man gjetter på
at har inneholdt dette ordet. Det er derfor det noteres i noen
tekstapparater
som p75vid ("videtur" betyr
"tilsynelatende"). Dette manuskriptet vil jeg uten videre sette til
side som et uhyre svakt tekstvitne til akkurat dette bibelverset.
Gjetninger,
hvor gode de enn er, kan ikke være noe særlig solid
fundament å bygge en
tekstkritisk vurdering på! Andre som driver med tekstkritikk,
tenker på samme
måten, og velger rett og slett å utelate dette manuskriptet
fra sine
opplistninger av tekstvitner.
P66, som sies å være
fra rundt år 200, er det eneste tidlige greske manuskriptet som
inneholder
lesemåten "meg". Men når vi ser litt nærmere på
dette manuskriptet,
ser vi at det er et manuskript av svært dårlig kvalitet.
Hør bare hva den
kjente tekstkritikeren Colwell har å si om P66:
P75og P45 har helt klart som
siktemål å lage gode avskriftskopier, men det er vanskelig
å forestille seg at
P66 har et slikt
siktemål. De nesten 200 meningsløse lesemåtene og de
400 itakistiske
feilstavningene, vitner om noe helt annet enn en disiplinert
konsentrasjon om
oppgaven! I tillegg til disse vitnesbyrdene om
skjødesløshet, har man også alle
de enkeltstående lesemåtene. Man kan virkelig undres
på hvordan disse har
oppstått. Dette er lesemåter som ikke kan karakteriseres
som noe annet enn
tilfeldige og skjødesløse lesemåter. Resultatet er
et stort utvalg av særegne
varianter. En rask opptelling viser at P45 har 20, P75 har
57, og P66 har 216 direkte skjødesløse
lesemåter. Og som vi
har sett, har P66 i
tillegg mer enn dobbelt så mange "hopp" mellom like ord som noen
av
de to andre.
(http://www.revisedstandard.net/text/WNP/id_6.html)
Colwell sier videre at
P66 har hele 428 enkeltstående lesemåter (dvs. som ikke
finnes i noen andre
manuskripter!), og at 40 prosent av disse er meningsløse! Som vi
skjønner er
det derfor på ingen måte usannsynlig at denne
skjødesløse avskriveren kan ha
"blingset" og produsert en feilaktig og meningsløs
lesemåte i
Joh.14:14. Jeg vil snarere si at sannsynligheten er stor for at
det nettopp
var det som skjedde!
Det er også interessant
å kjenne til at en av oldtidens store teologer, Origenes, levde
og virket på
akkurat samme tid (rundt år 200) og på samme sted (i Egypt)
som P66 tidfestes
og stedfestes til. Men når han underviser om hvem vi skal be til,
sier han helt
entydig at Jesus lærte sine disipler å be kun til Faderen
(se Origenes "Om
bønn", kap.10). Joh.14:14 blir ikke nevnt med et eneste ord!
Dette viser
med all mulig tydelighet at det Johannesevangelium han leser fra, ikke
inneholder noe bibelvers som sier at vi skal be til Jesus! Så
selv om P66
eksisterer samtidig med Origenes, så er det ikke dette
manuskriptet eller denne
måten å gjengi Joh.14:14 på som han siterer fra. Han
har tydeligvis andre og bedre
manuskripter å forholde seg til!
På toppen av det hele har
vi det sterke vitnesbyrdet fra de koptiske versjonene, som også
er fra Egypt og
fra rundt år 200 og utover. Om disse oversettelsene sies det:
Disse
oversettelsene, som ble til på initiativ av og under overoppsyn
av kirkelige
myndigheter, eller i det minste ble godkjent av de kirkene som tok dem
i
offentlig bruk, har uten tvil oversatt ut fra slike greske
manuskripteksemplarer som ble ansett for å være de absolutt
beste og mest
troverdige. Dette garanterer en stor grad av renhet i den teksten de
representerer.
(Catholic
Encyclopedia)
(http://www.catholicity.com/encyclopedia/t/textual_criticism.html)
Og hvordan oversetter
så disse koptiske versjonene Joh.14:14? Jo, ingen av dem
oversetter
dette verset på en slik måte at det inneholder en
lære om å be til Jesus! Dette
er et meget interessant og sterkt vitnesbyrd. P66 eksisterer i deres
nærhet,
men det er altså ikke det dokumentet eller den lesemåten
som blir benyttet!
P66 må ut fra disse
betraktninger sies å fremstå som et særdeles lite
troverdig vitne til hva som
var den opprinnelige lesemåten til Joh.14:14!
Nå over til noen indre
tekstkriterier. Også på dette området skal
vi se at det finnes
interessante ting å merke seg.
Et av de anerkjente
prinsippene innenfor dette feltet, er at man bør foretrekke den
lesemåten som
best samsvarer med forfatterens generelle stil og teologi. Til dette er
å
bemerke at Johannes aldri ellers i sitt evangelium sier at man skal be
til
Jesus. Uttrykket "be meg" er et klart teologisk fremmedelement, det
er ikke slik han pleier å skrive om bønn. En vanlig sunn
vurdering av
situasjonen sier oss derfor at når vi må velge mellom
aktuelle alternativer,
bør vi foretrekke en lesemåte i Joh.14:14 som ikke
inneholder dette uttrykket.
Ofte er det slik at den
kortere lesemåten er å foretrekke. Og dette gjelder i
særlig grad for
manuskripter som vanligvis har en tendens til å
"utbrodere",
slik som Codex Bezae. Man snakker i denne forbindelse gjerne om
Vestlige
"non-interpolations". Dette er lesemåter som blir tillagt stor
verdi
og gjerne blir sett på som originale. Selv om Joh.14:14 ikke
pleier å bli
listet opp direkte blant disse, passer det helt inn i mønsteret.
Verset
eksisterer nemlig i en kort utgave i det Vestlige manuskriptet Codex
Bezae, et
manuskript som vanligvis pleier å være mer ordrikt. Og den
kortere utgaven
lyder altså slik: "Dersom dere ber om noe i mitt navn, ...."
Den vanskeligste
lesemåten skal fortrekkes, men bare opp til et visst punkt.
Dersom den
"bikker over" og blir meningsløs, skal den selvfølgelig
ikke
foretrekkes lenger. Og slik jeg ser det, er uttrykket "dersom dere ber
meg
om noe i mitt navn" ikke bare vanskelig, det er direkte
meningsløst! Dette
sier jeg på grunnlag av to ting.
For det første virker det
helt utenkelig og urimelig at han som på alle måter
fremstod som et menneske
og som yndet å kalle seg selv menneskesønnen (dvs.
menneskebarnet, mennesket),
skulle oppfordre sine disipler til å be til seg selv!
Jøder ber ikke til
mennesker!
For det andre er
uttrykket "å be til Jesus i Jesu navn" helt meningsløst!
Alltid
ellers lærer Jesus oss nemlig at vi skal få lov til å
be til Faderen i
hans navn. Det betyr at vi med frimodighet skal få lov til
å komme fram for den
allmektige Gud med våre bønner og begjæringer
på grunnlag av Jesu gjerning og
fortjeneste. Vi skal få lov til å be til Faderen gjennom
Jesus! Lesemåten
"dersom dere ber meg om noe i mitt navn", synes derfor ikke å
være
språklig riktig. Det virker helt meningsløst og absurd
å skulle be til Jesus
gjennom Jesus! Som professor Olaf Moe uttrykker det, betyr jo det
å be i Jesu
navn at
"bønnen skjer under påberopelse av
Jesu autoritet, under henvisning til hans oppdrag eller til hans
stilling som
midler mellom disiplene og Gud."
Eller som Matthew Henry
uttrykker det:
Å be i Jesu navn, betyr å henvise til
hans fortjeneste og hans forbønn, og å stole
på denne henvisningen!
(Matthew Henry
Concise Commentary on the Whole Bible, kommentar til Joh.14:12-17)
Som midler og forbeder
står Jesus altså mellom oss og Gud når vi ber.
Bønner bedt i Jesu navn, er
derfor aldri bønner rettet mot Jesus selv, de er alltid rettet
mot Faderen. Vi
ber ikke til vår forbeder, men til Faderen! Eller, som Origenes
sier det, vi
ber ikke til han som selv ber!
The International
Critical Commentary (b.2, 1928, s.544) har følgende kommentar
til bruken av
dette uttrykket i Joh.14:14:
Uttrykket
"be meg i mitt navn" skurrer i ørene. Det forekommer ingen andre
steder i Johannes evangelium. I alle andre tilfeller der det er tale om
å be i
Jesu navn, blir det uttrykkelig sagt at det er Faderen bønnene
skal rettes mot
(jmfr. 15:16, 16:23-24)
Slik jeg ser det, er
lesemåten "dersom dere ber meg om noe i mitt navn" både
ubibelsk,
u-Johanneisk og uten forståelse for hva det betyr å be i
noens navn!
Lesemåten "dersom
dere ber meg om noe i mitt navn" fremstår altså kort og
godt som
meningsløs, og må som sådan avvises som en uoriginal
og uekte lesemåte.
En annen betraktning
innefor feltet interne tekstkriterier går på
disiplenes manglende
reaksjon på det som blir sagt. La oss prøve å
forestille oss at det virkelig
var slik at Jesus på et gitt tidspunkt sa til sine disipler at de
fra nå av
skulle begynne å rette sine bønner mot ham selv. Hvordan
tror du disse jødiske
disiplene da ville ha reagert? De som helt fra barndommen av var blitt
strengt
oppdratt til ikke å be til noen andre enn Gud Fader! De som
avskydde alt som
smakte av avgudsdyrkelse og menneskedyrkelse! Ville de ikke ha skreket
ut i
sinne og fortvilelse dersom de hadde fått høre noe slikt?
Ville de ikke ha
protestert? Selvfølgelig ville de det! Men i versene etter
Joh.14:14 finner vi
ingen slike reaksjoner beskrevet. Ikke en gang et forsiktig lite
spørsmål blir
stilt! Helt ulikt disiplene som ellers var ivrige til å
spørre om både det ene
og det andre! Men nå når Jesus kommer med det
mest radikale og
kontroversielle budskapet man nesten kan tenke seg, så er det
ingen som sier
noen ting! Alt er bare fullstendig stille og rolig. Er dette troverdig?
Er
dette sant?
Jeg ikke bare betviler
det, jeg mener at denne totale tausheten og manglende reaksjonen fra
disiplenes
side i versene etter Joh.14:14, klart og tydelig viser oss at dette
verset i
sin originale lesemåte aldri inneholdt noen lære om at
bønner skulle rettes mot
Jesus!
Helt til slutt en liten
refleksjon over dette at Johannesevangeliet angivelig skulle inneholde
en lære
om at vi skal be til Jesus, mens Markusevangeliet, Matteusevangeliet og
Lukasevangeliet ikke inneholder noen slik lære. Er et
slikt scenarium
troverdig? Er det realistisk å tenke at tre av de fire
evangelistene ikke hadde
fått med seg at Jesus hadde kommet med en radikalt ny og
annerledes lære om
hvem man skulle be til? Hadde de ikke hørt det samme som
Johannes? Eller er det
troverdig å tenke at de nok hadde hørt det, men mente at
det ikke var viktig
nok til å skrives ned i evangeliene? Som om
spørsmålet om det å skulle be
til noen andre enn Gud Fader ikke var viktig for de første
jødekristne! Og var
ikke de første kristne som i 30-40 år bare hadde de
synoptiske evangeliene å
forholde seg til (før Johannesevangeliet ble skrevet), i
desperat behov av
Jesusord som legitimasjon for en ny bønnepraksis? Hvorfor
forsyner da ikke
evangelistene dem med slike ord? Kan det ganske enkelt tenkes å
skyldes at de
aldri hadde hørt Jesus si noe slikt?
Synoptikernes manglende
undervisning om bønner til Jesus fremstår som fullstendig
uforklarlig dersom
Jesus virkelig hadde kommet med en slik lære. Deres klare og
samstemte
vitnesbyrd tjener derfor som et sterkt indisium på at Joh.14:14
opprinnelig
ikke inneholdt noen lære om at bønner kunne rettes mot
Jesus! Han kunne aldri
ha sagt noe slikt! For dersom han virkelig hadde gjort det, ville de
med hundre
prosents sikkerhet ha rapportert det!
Konklusjon
Gjennom våre
undersøkelser ovenfor har vi sett at både de ytre og de
indre tekstkriteriene
klart og tydelig har pekt i retning av at Joh.14:14 opprinnelig ikke
inneholdt
noen lære om at bønner skulle rettes mot Jesus! Til slutt
kan vi si med stor
overbevisning at alle de fire evangeliene tegner et
enhetlig og
samstemt bilde for oss av en jødisk Messias som helt og
fullt går inn i
sitt folks bønnetradisjon i forhold til hvem man skal be til.
En slik konklusjon
støttes fra mange forskjellige teologiske hold. Den kjente
teologen F.F. Bruce
og oppslagsverket "The International Critical Commentary" kunne for
eksempel vært sitert. Men den beste støtten ligger kanskje
i det enkle faktum
at en mengde bibeloversettelser verden over faktisk gjengir
Joh.14:14 på
en slik måte at det ikke inneholder noen lære om
bønn til Jesus. Personlig
kjenner jeg til nærmere hundre slike oversettelser! Det betyr at
svært mange
dyktige språkforskere og tekstkritikere i en rekke
bibeloversettelsesutvalg
verden over har vurdert det tekstmaterialet som finnes til Joh.14:14 og
kommet
fram til nøyaktig samme konklusjon som jeg har! Og det
er jo interessant
å ta med seg!
Avslutningsvis skal vi
høre hvordan en del skandinaviske oversettelser har gjengitt
Joh.14:14. Jeg
tror at dette er riktige og gode gjengivelser, og kan derfor ikke annet
enn å
beklage at ordlyden i den nyeste oversettelsen fra Det Norske
Bibelselskap
(2005) avviker fra disse. Forhåpentligvis finnes det en liten
mulighet for at
man i forbindelse med fremtidige revisjoner vil vurdere saken
annerledes. Jeg
håper i hvert fall det! Ikke for at jeg skal få rett, for
det betyr så uendelig
lite, men for at kristenfolket skal få en så riktig Bibel
som mulig i sine
hender!
Bibelen
(1865): Dersom I bede om Noget i mit Navn, vil jeg gjøre det.
Det Nye
Testamente, Erik Gunnes (1969): Ja, hver bønn bedt i mitt
navn vil jeg
oppfylle.
1975 - Det
norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg
gjøre det.
1975 - Det norske
Bibelselskap (nynorsk): Bed de om noko i mitt namn, vil eg gjera det.
1978 - Det
norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg
gjøre det.
En levende
bok (1989): Ja, be om hva som helst, i mitt navn, og jeg skal
gjøre det!
Bibelen
Guds ord (1997): Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal jeg
gjøre det.
Norske King
James (2003): Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre
det.
De fire
evangelier oversatt av Jacob Jervell (2002): Om dere ber om noe i mitt
navn,
skal jeg gjøre det.
Dansk Bibelutgave
(1933)(offisiell utgave fra Det Danske Bibelselskap): Dersom I bede om
noget i
mit Navn, vil jeg gøre det.
Den Heliga
Skrift, H. M. Melin (1865): Om I bedjen något i mitt namn, det
skall jag göra.
Svensk Bibelutgave
(1917) (offisiell utgave fra Det Svenske Bibelselskap): Ja, om I bedjen
om
något i mitt namn, så skal jag gøra det.
David
Hedegård, Evangeliska Fosterlands-Stiftelsens Bokförlag,
1971 (1964):
Om
ni beder om något i mitt namn, skall jag göra det.
Nya
Testamentet, Verbum Förlag, Stockholm, 1971: Ja, om ni ber om
något i mitt
namn, så skall jag göra det.
Nya
Testamentet, Bibelkommissionens utgåva 1981, (Gummessons):
Om ni ber om något
i mitt namn, skall jag göra det.
En
levande bok (ny bearbeidet upplaga av Levande Testamentet), Bibeln til
alla,
1987:
Ja,
be om vad som helst, och använd er av mitt namn, så ska jag
göra det.
Svensk
Bibel 2000, (offisiell utgave fra Det Svenske Bibelselskap): Om
ni ber om
något i mitt namn, skall jag göra det.
______________________
De første
kristne overtok jødiske bønnetradisjoner. Men de
innførte ett radikalt
nytt ledd i bønnene, nemlig: i Jesu navn.
(Torleiv Austad
(tidligere mangeårig professor ved Menighetsfakultetet), Troens
pust, Luther
Forlag, 1994, s.47)
Basert på Jesu
eksempel og Jesu undervisning var det en fast rutine blant de
første kristne
å be til Faderen.
(The
Theology of Prayer, Wayne R. Spear, Baker Book House, Grand Rapids,
1979, s.
29)
From
cowardice that shrinks from new truth,
from laziness that is content with half-truth,
from arrogance that thinks it knows all truth,
O God of Truth, deliver us.
|