Hvem skal vi be til?
Fred V. Hjortland
Forord
For
troens folk er bønn et stort og viktig tema! Bønn er på en måte selve
livsnerven i kristenlivet. Dette uttrykkes veldig fint i Illustrert
Bibelleksikon, b.2, s.190:
Sann bønn knytter seg til gudsåpenbaring, det er bønn som
strekker seg mot den levende Gud, han som åpenbarer seg for menneskene. I sitt
dypeste vesen er bønn henvendelse til Gud og samfunn med Gud, den troende sjel
taler med sin Gud. Bønn blir derfor den høyeste form for åndsvirksomhet, et
uttrykk for menneskeåndens dypeste evne og høyeste bestemmelse. Det menneske
som er skapt og fornyet i Guds bilde, har i bønnen sin viktigste
kommunikasjonskanal med en personlig Gud.
Det er
derfor forståelig at disiplene kom til Jesus med et inderlig ønske om å lære å
be (Luk.11:1). Et slikt ønske ligger også i mitt hjerte. Bønn har nemlig med
noe av det mest intime og viktigste i vårt gudsforhold å gjøre. Våre bønner
uttrykker og avspeiler både vårt trosforhold og vårt hjerteforhold til Gud! Og
fordi jeg personlig har et sterkt ønske om å stå
i et rett tros- og hjerteforhold til Gud, blir det maktpåliggende
for meg å lære å be rett!
Mange vil
nok være helt enige med meg så langt. Men hva innebærer det så å be rett?
Dette
spørsmålet har helt klart mange aspekter. Tro og hellighet kan for eksempel
være to interessante stikkord og innfallsvinkler. Men slik jeg ser det, er det
ett forhold vedrørende bønn som overskygger og går foran alle andre i
viktighet. Nemlig det å finne ut av hvem
man skal be til! Bare når man ber til den
rette, kan man på noen som helst måte begynne å be rett! Dette er
noe som sier seg selv. Men da blir det svært så viktig å finne ut av hvem man
skal be til!
I
utgangspunktet skulle man ikke tro at det var særlig vanskelig for en kristen å
vite hvem han eller hun skulle be til. Men faktum er at det råder stor
usikkerhet blant kristenfolket i forhold til dette spørsmålet.
Det er
derfor mitt ønske og min bønn at dette lille studiet må få kunne være til litt
hjelp og kunne bringe litt etterlengtet avklaring til troende brødre og søstre
som, i likhet med Jesu disipler, ønsker å lære å be rett!
Fjell,
mars 2005
Fred V.
Hjortland
INNHOLDSFORTEGNELSE
HVEM BLIR
BØNNENE RETTET MOT
I DET
GAMLE TESTAMENTE? ............................. s. 6
HVEM BLIR
BØNNENE RETTET MOT
I
EVANGELIENE? .................................................. s. 8
HVEM BLIR
BØNNENE RETTET MOT
I
APOSTLENES GJERNINGER?............................. s. 17
HVEM BLIR
BØNNENE RETTET MOT
I PAULUS
BREV?.................................................... s. 21
HVEM BLIR
BØNNENE RETTET MOT
I
HEBREERBREVET OG DE
ALMINNELIGE
BREV? .......................................... s. 33
HVEM BLIR
BØNNENE RETTET MOT
I
JOHANNES ÅPENBARING? ............................... s. 36
KAN VI BE
TIL ANDRE ENN GUD FADER? ...... s. 40
AVSLUTTENDE
KONKLUSJON ………………. s. 81
Hvem blir bønnene rettet mot i
Det gamle testamente?
Hvis du vender
deg til Gud og ber den Allmektige om
nåde. (Job.8:5)
Hør når
jeg roper om hjelp, min konge og min Gud! For til deg ber jeg.
(Salme 5:3)
Gud,
hør min bønn, vend øret til min munns ord. (Salme
54:4)
Gud,
i stillhet priser de deg på Sion. ... Du som hører bønner, til deg
kommer alt kjød. (Salme 65:2-3)
Herre,
hærskarenes Gud, hvor lenge vil du la din vrede ryke mot ditt
folk som ber til deg? (Salme 80:5)
Herre,
hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs
Gud! (Salme 84:9)
Når dere
kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere.
(Jer.29:12)
La oss
løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
(Klag.3:41)
Konklusjon:
Det klare
trosfundament i hele GT er at det bare finnes én Gud og at alle bønner skal
rettes mot ham! Hundrevis av skriftsteder kunne anføres for å illustrere denne
sannhet. Da jeg er overbevist om at alle troende kjenner til dette,
velger jeg å ikke trette leseren unødvendig med en mengde skriftsteder. Vi slår
bare uten videre fast at i hele det Gamle Testamente blir alle bønner rettet
mot Gud den Allmektige, himmelens og jordens skaper! En troende jøde i
gammeltestamentlig tid - og på Jesu tid - var en person som ba til Israels Gud,
himmelens og jordens skaper. Ut fra jødenes strenge monoteistiske Gudstro var
det umulig at bønner kunne rettes mot noen annen.
Hvem blir bønnene rettet mot
i evangeliene?
Da sa
Jesus til ham: "Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud
skal du tilbe, og bare ham skal du tjene." (MATT
4:10)
Når dere
ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir
bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far
som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik
skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! ...
(MATT. 6: 7-9)
Når selv
dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den
Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham.
(MATT
7:11)
Og da han
så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkomne og
hjelpeløse, som sauer uten hyrde. Han sa da til disiplene: «Høsten er stor, men
arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste
inn grøden hans.» (MATT
9:36-38)
Også
dette sier jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om,
skal de få av min Far i himmelen.
(MATT 18:19)
Tidlig
neste morgen gikk de forbi fikentreet og fikk se at det var visnet fra roten
av. Peter husket det som hadde hendt, og sa til Jesus: «Rabbi, se!
Fikentreet som du forbannet, er visnet.» Men Jesus svarte dem: «Ha tro
til Gud! Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet:
Løft deg og kast deg i havet! og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det
han sier, vil skje, så skal det også gå slik. Derfor sier jeg dere: Alt
det dere ber om i bønnene deres - tro at dere har fått det, og dere skal få
det. (MARK 11:20-24)
De kom
til et sted som heter Getsemane. Da sa han til disiplene: «Sett dere her mens
jeg ber!» Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet
av angst og gru, og han sa til dem: «Min sjel er tynget til døden av
sorg. Bli her og våk!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og
bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. Han sa: «Abba, Far!
Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg! Men ikke som jeg vil, bare
som du vil.» Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter:
«Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be
om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er
svak.» Så gikk han bort på ny og bad med de samme ord. (MARK
14:32-39)
Da sa
Maria:
Min
sjel opphøyer Herren,
og min
ånd fryder seg over Gud, min frelser.
For han
har sett til sin ringe tjenerinne.
Fra nå av
skal alle slekter prise meg salig,
for store
ting har han gjort mot meg,
han den
mektige; hellig er hans navn.
Hans
miskunn varer fra slekt til slekt
for dem
som frykter ham.
Han
gjorde storverk med sin sterke arm;
han
spredte dem som gikk med hovmodstanker,
og støtte
herskere ned fra tronen,
men de
små opphøyet han.
Han
mettet de sultne med gode gaver,
men
sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg
av sin tjener Israel
så han
kom i hu sitt løfte til våre fedre
og viste
miskunn mot Abraham og hans ætt - til evig tid.
(LUK
1:45-55)
Og hans
far Sakarias ble fylt med den Hellige Ånd
Og talte
profetiske ord og sa:
Lovet være
Herren, Israels Gud,
for han
har sett til sitt folk og forløst det.
Han har
oppreist et frelsens horn for oss
i sin
tjener Davids ætt,
slik han
lovte det for lenge siden,
da han
talte gjennom sine hellige profeter
om å
frelse oss fra våre fiender
og fra
alle dem som hater oss.
Han vil
vise miskunn mot våre fedre
og komme
i hu sin hellige pakt
og løftet
han gav vår far Abraham med ed,
så vi
frelst fra fiendehånd og uten frykt
kan få
tjene ham for hans åsyn
i fromhet
og rettferd alle våre dager.
Og du,
barn, skal kalles Den Høyestes profet,
for du
skal gå fram foran Herren
og rydde
vei for ham
og lære
hans folk å kjenne frelsen,
at deres
synder blir tilgitt,
for vår
Gud er rik på miskunn.
Slik skal
lyset fra det høye
gjeste
oss som en soloppgang
og skinne
for dem som bor
i mørke
og dødens skygge,
og lede
våre skritt inn på fredens vei.
(LUK
1:67-79)
Gjeterne
drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett;
alt var slik som det var blitt sagt
dem. (LUK 2:20)
Og da Jesu
foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikk var etter loven,
tok Simeon barnet i sine armer, priste Gud og sa:
Herre, nå
lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som
du har sagt.
Med egne
øyne har jeg sett din frelse,
som du
har beredt i alle folks påsyn,
et lys
som blir til åpenbaring for hedningene
og til
ære for ditt folk Israel.
(LUK
2:27-32)
Det var
en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var
høyt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden
levd som enke, til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente
Gud i faste og bønn natt og dag. Nå kom også hun fram og lovpriste
Gud; og hun talte om barnet til alle som ventet på frelse for
Jerusalem. (LUK 2:36-38)
Da førte
djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa:
«Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det
er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare faller
ned og tilber meg, skal alt være ditt.» Jesus svarte: «Det står skrevet: Herren
din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du
tjene.» (LUK 4:5-8)
En gang
var han et sted og bad. Da han var ferdig med å be, sa en av disiplene til ham:
«Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler.» Han
svarte:
«Når
dere ber, skal dere si: Far!
La ditt
navn holdes hellig.
La ditt
rike komme.
La din
vilje skje på jorden som i himmelen.
(LUK
11:1-2)
Er det
vel en far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk,
eller gi ham en skorpion når han ber om et egg? Når selv dere som er
onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen
gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham!» (LUK 11:11-13)
En sabbat
holdt han på å lære folket i en av synagogene. Der var det en kvinne som
hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år; hun var helt krumbøyd og kunne
ikke rette seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og
sa: «Kvinne, du er løst fra din sykdom.» Han la hendene på henne, og
straks rettet hun seg opp og priste Gud.
(LUK
13:10-13)
På veien
mot Jerusalem drog han gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da
han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt
unna og ropte: «Jesus, mester, miskunn deg over oss!» Da han fikk
se dem, sa han: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble
de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han
priste Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham.
Denne mannen var en samaritan. Jesus sa:«Ble ikke alle ti rene? Hvor er
da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake
for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå hjem! Din tro
har frelst
deg.»
(LUK 17:11-19)
Han
fortalte dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke gi opp: I en
by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. ………
Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle så ikke Gud
hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?
Er han sen til å hjelpe dem?
(LUK 18:1-7)
To
menn gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og
den andre toller. Fariseeren stilte seg opp og bad slik: «Gud, jeg
takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og
bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i
uken og gir tiende av alt jeg tjener.» Tolleren stod langt nede og ville
ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud,
vær meg synder nådig!» (LUK
18:10-13)
Jesus sa
til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og
han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så
dette, lovpriste Gud.
(LUK 18:42-43)
Da han
nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin
glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde
sett. (LUK
19:32-37)
Så gikk
han ut og tok veien til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte
ham. Da han kom dit, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme
i fristelse!» Han gikk fra dem, så langt som et steinkast, og falt på
kne og bad: «Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din
vilje skje, ikke min.» Da viste en engel fra himmelen seg for ham og
styrket ham. Og han kom i dødsangst og bad enda mer inderlig, så svetten
falt som bloddråper til jorden. Da han reiste seg etter bønnen og kom
tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan
kan dere sove?» sa han. «Reis dere, og be om at dere ikke må komme i
fristelse!» (LUK 22:39-46)
«Herre,
jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre forfedre har tilbedt Gud
på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal
tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere
verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere
tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer
fra jødene. Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere
skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.
Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og
sannhet.» (JOH 4:19-24)
Det dere
ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli forherliget
gjennom Sønnen. (JOH 14:13)
Jeg
kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg
kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.
Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og
bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i
mitt navn.
(JOH
15:15-16)
På den
dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere:
Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil
har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan
være fullkommen. (JOH 16:23)
Det jeg
nå har sagt til dere, er gåtefull tale. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale
til dere i gåter, men åpent forkynne dere om Faderen. Den dagen skal
dere be i mitt navn. Jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere; for
han selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått
fra Gud. Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater verden
igjen og går til
Faderen.»
(JOH 16:25-28)
Da Jesus
hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: Far,
timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige
deg. For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han
skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv
at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus
Kristus. Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning
du gav meg å gjøre. Og nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den
herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble
til. (JOH 17:1-5)
Konklusjon:
Evangeliene
gir oss et entydig bilde av at Jesus selv, hans nærmeste disipler og alle jøder
han var i kontakt med, alle har det til felles at de retter sine bønner mot Gud
Fader. Aldri noen gang hører vi om gudfryktige mennesker som ber til noen annen
enn den Allmektige Gud. Om Jesus hadde lært sine disipler og sine tilhørere å
be til noen andre, ville det selvfølgelig ha ført til stor strid og store
protester. Som gode jøder som hadde fått det inn med morsmelken at alle bønner
kun skulle rettes mot den ene og eneste Gud, Israels Gud, ville både disiplene
og folket automatisk ha kommet med massive innvendinger. Men noen slike
innvendinger hører vi aldri om i evangeliene! Hvem man skal be til, synes
overhodet ikke å være noe stridsspørsmål. Alle retter sine bønner mot den samme
opphøyde Majesteten på himmelens trone!
Hvem blir bønnene rettet mot
i Apostlenes gjerninger?
De holdt
sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene brøt de
brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede. De lovet Gud,
og alle satte pris på dem. Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem
til menigheten. (APG 2:46-47)
Og han
grep hans høyre hånd og reiste ham opp. Straks fikk han styrke i føttene og anklene,
han sprang opp, kunne stå og gikk så omkring. Han fulgte dem inn på
tempelplassen, hvor han snart gikk, snart sprang, mens han lovpriste Gud.
Og alle så ham løpe omkring og prise Gud. De kjente ham igjen og
visste at det var han som pleide å sitte ved Fagerporten og tigge om almisser,
og de ble fylt av undring og forferdelse over det som var hendt
ham. (APG 3:7-10)
De truet
dem da enda mer, men lot dem gå. For de fant det ikke mulig å straffe dem så
lenge hele folket priste Gud for det som var skjedd. Mannen som
var blitt helbredet ved dette under, var jo over førti år.
(APG
4:20-22)
Etter at
de var løslatt, gikk de til sine egne og fortalte hva overprestene og de eldste
hadde sagt. Da de andre hørte det, forenet de seg alle i bønn til Gud og
sa: «Herre, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, du
talte ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener David, vår far, og lot ham si:
Hvorfor
raste folkeslagene?
Hvorfor
la folkene unyttige planer?
Jordens
konger trådte fram,
og
fyrstene slo seg sammen
mot
Herren og hans Salvede.
Ja, i
sannhet slo de seg sammen i denne by mot din hellige tjener Jesus, ham som du salvet,
både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningene og Israels stammer, for å
gjøre det du i din makt og etter din plan hadde bestemt skulle skje. Og nå,
Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere forkynne ditt ord med
frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved
din hellige tjener Jesu navn.»
(APG 4:23-30)
I Cæsarea
bodde en mann ved navn Kornelius, som var offiser ved Den italiske
bataljon. Han var en from mann, og både han og familien hørte til dem som
trodde på jødenes Gud. Han gav ofte almisser til folket og bad stadig til
Gud.
(APG 10:1-2)
Mens
Peter fremdeles talte, kom Den Hellige Ånd over alle som hørte Ordet. De
troende jøder som var kommet dit sammen med Peter, var forferdet over at Den
Hellige Ånds gave ble utøst også over hedningene. For de hørte dem tale i
tunger og prise Gud. (APG 10:44-46)
Da de
hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: «Så har da Gud
også latt hedningene få vende om og vinne livet!»
(APG 11:18)
Peter ble
da sittende i fengslet, og imens bad menigheten inderlig til Gud for
ham. (APG 12:5)
Ved
midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, mens
fangene lyttet til dem. (APG 16:25)
Derfor
råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet.
Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet.» Dette sa han, og så
tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og
spiste. (APG 27:34-35)
Brødrene der
hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ.
Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt
mot.
(APG
28:15)
Konklusjon:
Det burde
ikke være vanskelig å forestille seg at det ville ha blitt masse bråk og strid
dersom apostlene og de første kristne hadde forkynt for jødefolket at de nå
skulle begynne å be til noen andre enn Israels Gud. Det ville uvilkårlig ha
blitt oppfattet som en oppfordring til avgudsdyrkelse! Men noen uenighet eller
strid om hvem man skal be til, finnes det over hodet ikke tegn til i Apostlenes
gjerninger. Tvert imot sies det betegnende om de første kristne at "de
lovet Gud og var velsett av hele folket"! (Ap.gj. 2:47) Dette kan
vanskelig bety noe annet enn at apostlene og de første kristne nøt stor tillit
og respekt blant folket nettopp fordi de bad til og tilbad den samme Gud som
jødene. At det virkelig forholdt seg slik, blir bekreftet gjennom gjentatte
episoder utover i Apostlenes gjerninger der vi ser at bønnene alltid blir rette
mot Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, fedrenes Gud, Gud den Allmektige!
Hvem blir bønnene rettet mot
i Paulus brev?
Først av alt
takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir
det talt om deres tro. Gud selv, som jeg tjener av hele mitt hjerte ved å
forkynne evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg stadig nevner dere i
mine bønner. (ROM 1:8-9)
For det
en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det. For
hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har
menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.
Derfor har de ingen unnskyldning. De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke
den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det
ble mørkt i deres uforstandige hjerter.
(ROM 1:19-21)
For de
har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor
Skaperen, han som er priset i evighet. Amen.
(ROM 1:25)
Men Gud
være takk! Før var dere slaver under synden, men nå er dere av hjertet
blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere.
(ROM 6:17)
Jeg
ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Gud
være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg altså Guds lov med
mitt sinn, men syndens lov slik jeg er av
naturen. (ROM 7:24-25)
Dere har
ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått
barnekårets Ånd som gjør at vi roper: «Abba, Far!»
(ROM 8:15)
Brødre,
av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.
(ROM 10:1)
Å, dyp av
rikdom
og visdom
og innsikt hos Gud!
Hvor
uransakelige hans dommer er,
og hvor
ufattelige hans veier!
Hvem
kjente Herrens tanke,
eller
hvem var hans rådgiver?
Hvem gav
ham noe først,
så han
skulle få vederlag?
Fra ham
og ved ham og til ham er alle ting.
Ham
være ære i evighet! Amen.
(ROM
11:32-36)
Men du,
hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi skal alle
fram for Guds domstol, for det står skrevet:
Så sant
jeg lever, sier Herren,
for meg
skal hvert kne bøye seg,
og hver
tunge skal love Gud.
(ROM
14:10-11)
Måtte Gud
selv, som er kilden til tålmod og trøst, hjelpe dere til å vise enighet, etter
Jesu Kristi vilje. Da kan dere enig og samstemmig prise Gud, vår Herre
Jesu Kristi Far. (ROM 15:5-6)
Jeg sier
dere at Kristus ble en tjener for de omskårne for å vise at det Gud har sagt,
er sant, og for å stadfeste de løfter som var gitt til fedrene. Men de
andre folk skal prise Gud for hans miskunn, slik det står skrevet:
Derfor
vil jeg prise deg blant folkene
og
lovsynge ditt navn.
Videre
heter det:
Gled
dere, folkeslag, sammen med hans folk.
Og igjen:
Lovsyng
Herren, alle folk,
pris
ham, alle stammer.
(ROM
15:8-11)
Jeg ber
dere, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved den kjærlighet som Ånden gir:
Kjemp sammen med meg ved å be for meg til Gud.
(ROM
15:30-31)
Lovet være
Gud, han som har makt til å styrke dere med mitt evangelium,
budskapet om Jesus Kristus, ut fra åpenbaringen av den hemmelighet som har vært
holdt skjult fra evige tider, men som nå er kommet for dagen. Ved de
profetiske skrifter og etter den evige Guds befaling er den blitt kunngjort for
alle folkeslag for å føre dem til lydighet og tro. Ham, den eneste
vise Gud, være ære ved Jesus Kristus i all evighet!
Amen. (ROM 16:24-27)
Jeg
takker alltid Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i
Kristus Jesus. (1KOR 1:4)
Jeg
takker Gud for at jeg ikke har døpt noen andre av dere enn Krispus
og Gaius, slik at ingen skal si at dere ble døpt til mitt navn.
(1KOR 1:14-15)
Hvis jeg
spiser dette med takk, hvorfor skal jeg da bli klandret for det jeg spiser? Jeg
gjør det jo med takk til Gud. (1KOR 10:30)
Døm selv!
Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet?
(1KOR 11:13)
For den
som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå
ham, han taler hemmeligheter ved Ånden. ……….
For hvis
jeg ber og da taler i tunger, er det min ånd som ber, men forstanden har
ikke noen nytte av det. Hva så? Jeg vil be med ånden, men også med
forstanden, jeg vil lovsynge med ånden, men også med forstanden. Hvis du
holder takkebønn i din ånd, hvordan kan en som sitter der og ikke er
fortrolig med dette, si «Amen» til din bønn? Han skjønner jo ikke hva du
sier. Du holder nok en god takkebønn, men ingen andre blir oppbygd
av det. (1KOR 14:2 +14-17)
Jeg
takker Gud; jeg taler mer i tunger enn noen av dere.
Men når menigheten er samlet, vil jeg heller si fem ord med forstanden og lære
andre enn tale tusenvis av ord i tunger.
(1KOR 14:18-19)
Men hvis
en av disse kommer inn og alle taler profetisk, da vil han kjenne seg avslørt
og dømt av alle; hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil falle ned
med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: «Gud er sannelig blant
dere!» (1KOR
14:24-25)
Men Gud
være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!
(1KOR 15:57)
Lovet være
Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på
miskunn, den Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, for at
vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.
(2KOR 1:3-4)
Men Gud
være takk, som i Kristus alltid fører oss med i sitt seierstog og gjennom
oss sprer kunnskapen om ham som en duft, på hvert et sted.
(2KOR 2:14)
Men alt
skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige
fra så mange flere - til Guds ære. (2KOR
4:15)
Han som
gir «såkorn til den som skal så, og brød til å spise», han skal også gi dere
såkorn og la det bære rikt, og grøden av deres rettferdighet skal han gjøre
stor. Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken
stige opp til Gud, når vi overbringer gaven. (2KOR 9:10-11)
For denne
tjenesten, som også er en gudstjeneste, er ikke bare en hjelp for de hellige i
deres nød; den skal også vise sin overflod i at mange takker Gud. Når
dere har fullført tjenesten og bestått prøven, vil de prise Gud for
deres lydighet i bekjennelsen til Kristi evangelium og for deres vilje til å gi
i fellesskapet med dem og alle de andre. Og de vil be for dere og lengte etter
dere på grunn av den rike nåde Gud har gitt dere. Gud være takk for sin
usigelige gave! (2KOR 9:12-15)
Skal jeg
rose meg, vil jeg rose meg av min svakhet. Jeg lyver ikke, det vet Gud, vår
Herre Jesu Far, som er lovet i evighet! (2KOR
11:30-31)
Vi ber
til Gud at dere ikke må gjøre noe ondt, ikke for at det skal
vise seg at vi holder mål, men for at dere skal gjøre det gode. Så kan det
gjerne se ut som om vi ikke har holdt mål.
(2KOR 13:7)
Kristi
menigheter i Judea kjente meg ikke personlig. De hadde bare hørt at det
ble sagt: Han som før forfulgte oss, han forkynner nå den tro som han prøvde å
utrydde. Og de priste Gud på grunn av
meg. (GAL 1:22-24)
Fordi
dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper «Abba,
Far!» (GAL 4:6)
Lovet være
Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
han som i
Kristus har velsignet oss
med all
Åndens velsignelse i himmelen.
(EF 1:3)
Derfor
holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg nevner dere i mine
bønner. For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet
til alle de hellige. Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far,
må la dere få den Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne.
(EF
1:15-17)
Derfor
bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til
alt som heter far og barn i himmel og på jord. Jeg ber om at han som er
så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med
sin Ånd, (EF 3:14-16)
Rått
snakk, dumt prat og grove vittigheter er også upassende. Si heller takk til
Gud! (EF 5:4)
Drikk
dere ikke fulle på vin; det fører til utskeielser. Men bli fylt av Ånden,
og si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av
hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår
Herre Jesu Kristi navn. (EF 5:18-20)
Ta
frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg
alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for
alle de hellige, også for meg. Be om at de rette ord må bli gitt meg når jeg
skal tale, så jeg frimodig kan forkynne evangeliets hemmelighet, som jeg
er sendebud for også her i fengslet. Be om at jeg ved evangeliet må få
frimodighet til å tale slik jeg skal. (EF
6:17-20)
Jeg
takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, og hver gang
jeg ber for dere alle, gjør jeg det med glede. (FIL
1:3-4)
Vær ikke
bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud
i bønn og påkallelse med takk! (FIL 4:6)
Så skal
min Gud, han som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt dere
trenger. Vår Gud og Far være ære i all evighet! Amen.
(FIL 4:19-20)
Vi
takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.
(KOL 1:3)
Dere skal
styrkes og få kraft, av den kraft som han i sin herlighet eier, så dere alltid
er utholdende og tålmodige. Og med glede skal dere takke Faderen, som
satte dere i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset.
(KOL 1:11-12)
Dere har
tatt imot Kristus Jesus som Herre; så må dere også leve i ham. Vær rotfestet
i ham og bygd på ham! Stå faste i troen etter det dere har lært, rike på
takk til Gud! (KOL 2:6-7)
Og la alt
dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved
ham. (KOL 3:17)
Vær
utholdende i bønn, våk og be, med takk til Gud! Be
også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi
hemmelighet; for dens skyld sitter jeg nå i fengsel. Be om at jeg må få
kunngjøre den slik som jeg skal.
(KOL 4:2-4)
Vi
takker alltid Gud for dere alle når vi nevner dere i våre bønner.
For vår Gud og Fars ansikt husker vi på dere og tenker stadig på hvordan deres
tro viser seg i gjerning, deres kjærlighet i arbeid, og deres håp til vår Herre
Jesus Kristus i utholdenhet.
(1TESS 1:2-3)
Og
derfor takker vi alltid Gud: Da dere fikk overgitt det Guds
ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som menneskeord, men som det Guds
ord det i sannhet er. Det virker nå med sin kraft i dere som tror.
(1TESS 2:13)
Hvordan
kan vi så takke Gud for dere slik vi skulle, for all den glede som
fyller oss for Guds åsyn, og som dere har gitt oss?
(1TESS 3:9)
Vær
alltid glade, be stadig, takk Gud under alle forhold! For dette
er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.
(1TESS 5:16-18)
Vi må
alltid takke Gud for dere, brødre. Det er bare hva rett er, for
troen vokser stadig hos dere, og den innbyrdes kjærlighet blir større hos hver
og en av dere.
(2TESS
1:3)
Derfor ber
vi alltid for dere at vår Gud må gjøre dere verdige til det kall dere har
fått, gi dere en hel og full vilje til det gode og med sin makt fullføre troens
gjerning hos dere. (2TESS 1:11)
Brødre,
som er elsket av Herren, vi må alltid takke Gud for dere.
(2TESS 2:13)
Han
som er konge i evighet, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være pris
og ære i all evighet! Amen.
(1TIM 1:17)
Og nå
formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og
takk for alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy
stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt
og vinner respekt. Dette er rett og godt for Gud, vår frelser,
han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus
Jesus ... (1TIM 2:1-5)
Den som
da virkelig er enke og står alene, hun har satt sitt håp til Gud og
lever i bønn og påkallelse natt og dag.
(1TIM
5:5)
For Guds
ansikt, han som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, som avla den gode
bekjennelse for Pontius Pilatus, pålegger jeg deg: Ta vare på ditt oppdrag så
det holdes rent og uangripelig helt til vår Herre Jesus Kristus kommer i
herlighet. Det skal han la oss få se i rette tid, han som er den salige og
eneste mektige, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er
udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har
sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen.
(1TIM 6:13-16)
Med takk
til Gud, som jeg tjener med en ren samvittighet likesom mine forfedre, nevner
jeg deg stadig i mine bønner, natt og dag.
(2TIM 1:3)
Jeg takker
alltid Gud når jeg nevner deg i mine bønner.
(FILEM 1:4)
Konklusjon:
Gjennom
mektige åpenbaringer ble Paulus Guds utvalgte redskap til å bringe evangeliet
ut til hedningene i tale og skrift. I de 13 brevene vi har av ham, forklarer han
grundig og teologisk om forskjellige sider ved evangeliets budskap, men aldri
et eneste ord om at de troende nå skulle begynne å be til noen andre enn Gud
Fader. Bønn til noen andre enn Faderen ville ha utgjort en ubeskrivelig stor
utfordring og vanskelighet for de første kristne. Men Paulus har ingen trøst
eller veiledning å gi i forhold til en slik problemstilling. Han veileder om
mye annet som opptok de første kristne, bl.a. om spiseregler, helligdagsholdelse,
giftemål osv., men aldri om dette! Den eneste mulige forklaringen på denne
mangelen på undervisning, må være at han rett og slett ikke kjente til noen
slik vanskelighet blant de første kristne! Og grunnen til at en slik
vanskelighet var ukjent for ham, kan ikke ha vært noe annet enn det enkle faktum
at vanskeligheten ikke eksisterte! De første kristne ba ikke til noen andre enn
Gud Fader, og derfor opplevde de heller ikke noe problem i forhold til hvem de
skulle rette sine bønner mot!
At dette
er en riktig forståelse av situasjonen, blir forøvrig kraftig underbygget av de
glimt de 13 brevene gir oss inn i Paulus eget bønneliv. Hans egne bønner
er nemlig alltid rettet mot Gud Fader! Og som rollemodell for de første
kristne, sier det seg selv at denne type bønneliv rettet mot Gud Fader selvfølgelig
ble videreformidlet til de menighetene han grunnla.
Det samme
kan sies om Paulus læremessige undervisning om bønn. Som teolog og lærefader
formidler han et klart budskap til menighetene om at det kun er Gud Fader vi
skal rette våre bønner mot. Hans undervisning om dette er konsekvent, klar og
entydig.
Hvem blir bønnene rettet mot i
Hebreerbrevet og de alminnelige
brevene?
Den gang
Jesus levde på jorden, bad og bønnfalt han med høye rop og tårer ham som
kunne berge ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig.
(HEBR
5:7-8)
Uten tro
er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han
er til, og at han lønner dem som søker ham. (HEBR
11:6)
La oss da
ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si
frukt av lepper som priser hans navn. (HEBR 13:14-15)
Fredens
Gud, han som førte den store hyrde for hjorden, vår Herre
Jesus Kristus, opp fra de døde i kraft av en evig pakts blod, måtte han
gjøre dere skikket til alt som godt er, slik at dere gjør hans vilje. Ja, måtte
han ved Jesus Kristus virke i oss det som er etter Guds gode vilje. Ham være
ære i all evighet! Amen.
(HEBR 13:20-21)
Dersom
noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for
Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser. (JAK 1:5)
Mennesket
er slik skapt at det kan temme alle andre skapninger, både villdyr og fugler,
krypdyr og fisk. Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende
og ond som den er, full av dødbringende gift. Med den lovpriser vi
Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde;
fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det
ikke være, mine brødre! (JAK 3:7-10)
Men hør:
Den lønn dere holdt igjen for arbeiderne som skar åkrene deres, roper høyt, og høstfolkenes
nødrop har nådd fram til Herren Sebaot. (JAK
5:4)
Lovet være
Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn
har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra
de døde! (1PET 1:3)
Dere
påkaller Gud som far, han som uten å gjøre forskjell dømmer
enhver etter hans gjerninger; da må dere også leve i frykt den tid dere ennå er
her som fremmede. (1PET 1:17)
Lev rett
og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige
mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise
Gud den dag han
kommer.
(1PET 2:12)
Tjen
hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds
mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord.
Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og
alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten
i all evighet!
Amen. (1PET
4:10-11)
Men lider
han fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for
dette navn. (1PET 4:16)
Dere unge
må underordne dere under de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot
hverandre. For «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde».
Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden er
inne. Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.
(1PET 5:5-7)
Mine
kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud. Og
det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er
etter hans gode vilje. (1JOH
3:21-22)
Han som
har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet,
feilfrie og jublende, han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus
Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle
tider, nå og i alle evigheter! Amen.
(JUD :24-25)
Konklusjon:
Hebreerbrevet,
Jakobs brev, Petersbrevene, Johannesbrevene, og Judas brev er alle
samstemte om at det er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot. Noe annet er
utenkelig for disse forfatterne. Det å skulle be til noen andre, blir derfor
heller aldri tatt opp som noe læremessig eller sjelesørgerisk problem.
Hvem blir bønnene rettet mot
i Johannes Åpenbaring?
Hver gang
de fire vesener priser og hyller og takker ham som sitter på tronen, han
som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter
på tronen, og de tilber ham som lever i all evighet. De kaster sine
kranser fram for tronen og roper:
Verdig er
du, vår Herre og Gud,
til å
motta all pris og ære og makt.
For du
har skapt alle ting,
du ville
det, og de ble til, skapt av deg.
(ÅP
4:9-11)
Alle
englene, som stod i en krets om tronen og de eldste og de fire vesener, kastet
seg ned for tronen med ansiktet mot jorden og tilbad Gud og sa:
Amen.
All lov
og pris og visdom,
takk og
ære, makt og velde
tilhører
vår Gud i all evighet.
Amen.
(ÅP 7:11-12)
En annen
engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Det ble
gitt ham en stor mengde røkelse, som han skulle legge til alle de helliges
bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp
for Guds åsyn en sky av røkelse sammen med de helliges bønner.
(ÅP 8:3-4)
Jeg fikk
nå et rør til å måle med, det var som en stav, og det ble sagt til meg: «Reis
deg og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der!
(ÅP 11:1)
De
tjuefire eldste som sitter på sine troner for Guds åsyn, kastet seg ned på sitt
ansikt og tilbad Gud og sa:
Vi
takker deg, Herre Gud, du Allmektige,
du som er
og som var,
fordi du
har overtatt din store makt
og er
blitt konge. (ÅP 11:16-17)
Jeg så
enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig
evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer,
tungemål og folk. Han ropte med høy røst: «Frykt Gud og gi ham æren! For
nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmel og
jord, hav og kilder!»
(ÅP 14:6-7)
Og jeg så
også noe som lignet et hav av glass, blandet med ild, og på glasshavet så jeg
dem stå som hadde seiret over dyret og bildet av det og tallet som står for
dets navn. De har Guds harper i hendene og synger den lovsang som
Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet:
Store og
underfulle er dine gjerninger,
Herre
Gud, du Allmektige.
Rettferdige
og sanne er dine veier,
du
folkenes konge.
Hvem
skulle ikke frykte deg, Herre,
og ære
ditt navn?
For du
alene er hellig.
Alle
folkeslag skal komme
og
tilbe for ditt åsyn,
fordi
dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.
(ÅP
15:2-4)
Deretter
hørte jeg likesom et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang:
Halleluja!
Seieren, æren og makten tilhører vår Gud,
for sanne
og rettferdige er hans dommer.
Han har
dømt den store skjøgen,
hun som
fordervet jorden med sin utukt,
og av
hennes hånd har han
krevd sine
tjeneres blod.
(ÅP
19:1-2)
De
tjuefire eldste og de fire vesener kastet seg da ned og tilbad Gud som
sitter på tronen, og sa: «Amen. Halleluja!» Og fra tronen lød det en
røst: «Pris vår Gud, alle hans tjenere, dere som frykter ham, både små og
store!» Da var det som jeg hørte et stort kor av stemmer, som et brus
av veldige vannmasser og drønn av voldsomme tordenbrak. De ropte:
Halleluja!
For Herren er blitt konge,
vår
Gud, Den Allmektige.
La oss
glede oss og juble og gi ham æren.
Tiden er
kommet for Lammets bryllup!
Hans brud
har gjort seg i stand,
og hun
har fått en drakt av skinnende rent lin.
Linet er
de helliges rettferdige gjerninger.
(ÅP
19:4-8)
Da kastet
jeg meg ned for føttene hans og ville tilbe ham; men han sier til meg: «Gjør
ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu
vitnesbyrd. Gud skal du tilbe!»
(ÅP
19:9-10)
Jeg,
Johannes, er den som hørte og så alt dette. Da jeg hadde hørt og sett det,
kastet jeg meg ned for føttene til den engelen som hadde vist meg dette, og
ville tilbe ham. Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener
sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne
boken. Gud skal du tilbe!» (ÅP 22:8-9)
Konklusjon:
Også Johannes
Åpenbaring er helt klar og entydig i forhold til dette at det kun er Gud Fader
vi skal rette våre bønner mot.
Kan vi be til andre enn Gud Fader?
Etter
mine beregninger må det finnes rundt 3000 vers i Bibelen som enten gir
eksempler på eller klar undervisning om at det kun er Gud Fader vi skal rette
våre bønner mot! Man skulle tro at ingen ville finne på å prøve å rokke ved en
sannhet som er dokumentert og understreket på en slik måte i Skriften.
Men slik
er det ikke. Mange kristne vil nemlig hevde at vi også kan be til Jesus og Den
Hellige Ånd.
I dette
kapitlet skal vi se nærmere på og vurdere holdbarheten av de skriftargumenter
som vanligvis brukes for å underbygge dette synet.
La meg
innledningsvis presisere at det kun er skriftargumenter vi vil se nærmere på.
Hva folk ellers måtte finne på å tenke og tro ut fra rent filosofiske
spekulasjoner, som f.eks. at "siden Jesus er min venn, må jeg få lov til å
snakke med ham i bønn", eller "siden Den Hellige Ånd er en del av
treenigheten, må jeg få lov til å be til ham" - vil ikke bli behandlet i
dette studiet. Slike argumenter kan kanskje høres tilforlatelige ut for noen,
men dersom de ikke kan underbygges med klar undervisning ut i fra Guds ord, vil
de, slik jeg ser det, være fullstendig verdiløse. Jeg håper at alle som leser
dette studiet vil være enige med meg i denne vurderingen. "Skriften
alene" - og ingen ting annet - må få stå som overskrift og rettesnor for
all vår teologi!
Vi tror,
lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere
skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det
gamle og Det nye testamente.
(Formula Concordiae,
første punkt, i Konkordieboken, De evangelisk-lutherske kirkers
bekjennelsesskrifter, Lunde Forlag, 1985/2000, s.387)
Hva
finnes så av skriftargumenter til støtte for den tanke at man også kan be til
Jesus og Den Hellige Ånd?
Det
overraskende svaret på dette spørsmålet er faktisk: nesten ingen ting!
Når det
gjelder Den Hellige Ånd, har man rett og slett ingen (null!) bibelvers å
henvise til! Bibelen lærer nemlig aldri noen gang at man skal be til Den
Hellige Ånd. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken!
Når det
gjelder Jesus, har man kun noen ganske få tvetydige og tvilsomme bibelvers å
henvise til. Og felles for alle disse, er at de lett og naturlig kan forstås og
tolkes som noe annet enn bønnelegitimasjoner. Gjennomgangen nedenfor vil
forhåpentligvis gi innhold og substans til denne påstanden.
De skriftstedene
vi nå skal gå nærmere etter i sømmene, lar seg naturlig gruppere under følgende
overskrifter:
-
åpenbaringssamtaler
-
takknemlighetsfølelser
- epikaleo
- proskuneo
-
Joh.14:14
Åpenbaringssamtaler:
Vi
begynner med å se nærmere på tre skriftavsnitt som har en grunnleggende
karakteristikk felles og derfor er naturlige å behandle under ett. Jeg tenker
på Ap.gj.7:54-60, 2.Kor.12:1-10 og Åp. 22:20. Disse tre skriftstedene
lyder som følger:
Jeg
kommer nå til de syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet
om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den
tredje himmel - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke,
Gud vet det. Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis - om
han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - og der
fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.
Denne mannen kan jeg være stolt av, men av meg selv vil jeg ikke rose meg,
unntatt av min svakhet. Men om jeg likevel ville rose meg, ville jeg ikke
være fra forstanden, for det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for
jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de han får når han
ser og hører meg. For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye
åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg
- for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger bønnfalt (1) jeg
Herren at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok
for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst rose meg av
min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for
Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød,
forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.
(2KOR 12:1-10)
(1) Ordet parakaleo (Strong's 3870) forekommer 109
ganger i Det nye testamente. Om vi holder 2.Kor.12:8 utenfor (som er det verset
vi skal finne ut av), så ser vi at i 107 av de resterende 108 tilfellene (dvs i
99,1 % av tilfellene) anvendes det om mellommenneskelige forhold. I No 78/85
gjengis det med slike ord som: trøste, formane, oppmuntre, sette mot i, prøve å
overtale, råde, oppfordre, rettlede, vise til rette, svare med vennlighet, gi
nytt mot, be om, bønnfalle, be inntrengende. Ordet betyr aldri religiøs
bønn i noen av disse tilfellene! Betydningsinnholdet synes hele veien å kunne
dekkes sånn omtrentlig av ordet "anmode". Når demonene
"ber" Jesus om å få lov til å fare inn i svinene, ber de ikke i
religiøs mening. De bare anmoder, trygler eller bønnfaller Jesus om dette. Når
tjeneren i Matt.18:29 "ber" sin medtjener om tålmodighet, ber han
heller ikke noen religiøs bønn. Han bare anmoder, trygler eller bønnfaller! Når
Jesus i Luk.3:18 gjør parakaleo i
forhold til folket, ber han ikke noen religiøs bønn til folket! Han bare
anmoder eller oppfordrer dem til noe! Når faren i liknelsen om den fortapte
sønn gjør parakaleo i forhold til
den hjemmeværende sønn (Luk.15:28), så ber han ikke til sønnen sin i religiøs
mening! Han bare anmoder eller oppfordrer ham til å komme inn! Når den
etiopiske hoffmann "ber" Filip stige opp i vognen, så er dette på
samme måten ikke noe mer enn en anmodning eller oppfordring! Når Paulus gang på
gang formaner (gjør parakaleo
mot) de troende, så ber han selvfølgelig ikke til dem! Han bare anmoder eller
oppfordrer dem til noe! Og når folk "ber" Jesus om å komme for å
helbrede mennesker i nød, ber de ikke til ham i religiøs mening. De bare
anmoder, oppfordrer eller bønnfaller ham om å komme! Flere eksempler kunne
nevnes, men dette får holde. Det vi ser veldig klart, er at ordet aldri brukes
om religiøse bønner i disse 107 tilfellene! Det norske ordet "anmode"
synes over alt å kunne dekke meningsinnholdet til parakaleo. Anmode passer også greit som oversettelse i det
eneste verset der parakaleo
anvendes i forhold til Gud, nemlig Matt.26:53: Mener
du at jeg ikke kan anmode min Far (om hjelp), og han ville straks sende meg mer
enn tolv legioner engler? NASB og ESV velger her det engelske ordet
"appeal" - anmode, appelere - og ikke ordet "pray"! Jeg er
overbevist om at ordet parakaleo
i seg selv ikke betyr noe annet enn anmode, men det er klart at når en
anmodning rettes mot Gud Fader, så får ordet med en gang en helt spesiell
valør. Men det er ene og alene på grunn av det objektet parakaleo rettes mot - og ikke på grunn av
ordets betydning i seg selv! Denne presiseringen er det svært viktig å få tak
i! Skriftens klare vitnesbyrd er at ordet parakaleo
brukt i forhold til en person, ikke i seg
selv viser at denne personen blir bedt til i religiøs mening. Det
normale - som vi har sett ovenfor - er tvert imot at parakaleo ikke betyr bønn! Slik er det i hvert fall
i 99,1 % av tilfellene - og kanskje i 100 % av tilfellene! Det er derfor både
ubibelsk og fullstendig uholdbart å hevde at bruken av parakaleo i 2. Kor.12:8
viser at Jesus blir bedt til! Tenker man slik, leser man noe inn i Skriften som
ikke finnes der! En riktigere og mer bibelsk forståelse vil hevde at det Paulus
gjør i dette verset, ikke er noe annet enn at han anmoder eller bønnfaller
Jesus om hjelp i en åpenbaringssammenheng. Med en slik forståelse og
oversettelse, er man nemlig helt på linje med den øvrige bruken av parakaleo i Det nye testamente. Flere
engelske oversettelser deler denne forståelsen og velger å bruke andre ord enn
"pray". Contemporary English Version (CEV) bruker f.eks. "beg"
- bønnfalle, New International Version (NIV) bruker "plead" -
bønnfalle, trygle- f.eks. og New American Standard Bible (NASB) bruker "implore"
- bønnfalle, trygle. I tekstgjengivelsen ovenfor har jeg fulgt disse
oversettelsene og brukt ordet bønnfalle.
Da de
hørte dette, ble de så forbitret at de skar tenner mot ham. Men Stefanus
var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han
Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Jeg ser
himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Men da skrek de
høyt og holdt seg for ørene, og alle som én stormet de mot ham. De drev
ham foran seg utenfor byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene
til en ung mann som hette Saulus. Mens de steinet Stefanus, ropte han
ut (1): «Herre Jesus, ta imot min ånd.» Så falt han på kne og
ropte med kraftig stemme: «Herre, tilregn dem ikke denne synd.» Med disse ord
sovnet han inn i døden. (APG 7:54-60)
(1) - Det
greske ordet som her er brukt, er epikaleo.
Det betyr å kalle på, rope, nevne med navn, henvende seg til eller bønnfalle
(se gjennomgåelsen av dette ordet senere i studiet). Ordet har aldri
betydningen av å be i religiøs mening i Det nye testamente! Det Stefanus gjør
her, er ganske enkelt at han nevner Jesu navn, dvs roper på Jesus. Han ber ikke
til en person, men han roper til
en person han ser lys levende foran seg i en mektig åpenbaring! English
Standard Version (ESV) og Contemporary English Version (CEV) oversetter her epikaleo med "called out"
(ropte ut). I gjengivelsen ovenfor følger jeg deres eksempel.
Han som
vitner dette (Jesus) sier: Ja, jeg kommer snart! (Johannes svarer:) Amen, ja
kom, Herre Jesus! (ÅP 22:20)
Det vi
her står overfor, er tre tekster som har det til felles at de forteller om
utvalgte Guds menn som i forbindelse med mektige åpenbaringer snakker direkte
med Jesus. De drømmer ikke, men får et reelt møte med Jesus i egen person.
Jesus står levende og virkelig rett overfor dem! De samtaler med ham og ber
eller bønnfaller ham om forskjellige ting, akkurat som mennesker samtalte med
Jesus og bad ham om forskjellige ting mens han vandret her på jorden. Men slike
samtaler og henvendelser til Jesus er ikke bønner, det er anmodninger eller
inderlige bønnfallinger! Ta f.eks. den spedalske som ber Jesus om hjelp i
Mark.1:40. Han bønnfaller Jesus om hjelp, men han ber ikke noen bønn i religiøs
mening! Slik er det også med Paulus, Stefanus og Johannes. De tre tekstene vi
har sitert ovenfor, handler derfor rett og slett ikke om bønn! De handler
ganske enkelt om fortrolige og inderlige samtaler mellom hellige Guds menn og
deres himmelske konge og frelser Jesus Kristus som har åpenbart seg for dem!
Som et
lite apropos til det som her er sagt, kan det nevnes at det å snakke til et
himmelsk vesen i forbindelse med et syn eller en åpenbaring, ikke er noe
fremmed fenomen, verken i jødisk eller i kristen sammenheng. Abraham gjorde
dette (1.Mos.22:11), likeledes Jakob (1.Mos.32:26), Moses (2.Mos.3:1-22), Gideon
(Dom.6:11-13), Manoah (Dom.13:1-25), Jesaia (Jes.6:6-13) og Daniel
(Dan.10:1-20); og i nytestamentlig sammenheng samtaler presten Sakarias med en
engel (Luk.1:18), jomfru Maria samtaler med engelen Gabriel (Luk.1:34), Maria Magdalena
samtaler med to engler (Joh.29:12-13) og Johannes samtaler med et himmelsk
vesen (Åp.7:13). Felles for alle disse hendelsene, er imidlertid at ingen noen
gang ber til noen av de himmelske vesenene de møter! De bare samtaler med dem.
Bønn har med gudsdyrkelse å gjøre, og de monoteistiske jødene visste godt at de
ikke skulle be til noen andre enn Jahve. Men det å samtale med engler eller himmelske
vesener i forbindelse med gudgitte åpenbaringer, var altså noe som ikke kom i
konflikt med deres tro på noen som helst måte!
Av dette
skjønner vi at samtaler med himmelske vesener i forbindelse med åpenbaringer, i
følge Bibelen ikke har noe med bønn å gjøre. Like lite som de
gammeltestamentlige troende ba til engler, selv om de snakket med dem, like
lite ba Paulus, Stefanus og Johannes til Jesus, selv om de snakket med ham!
Sagt med få ord: åpenbaringssamtaler er ikke bønner!
Takknemlighetsfølelser:
Når man i
1.Tim.1:12 i våre vanlige norske bibeloversettelser leser at Paulus takker, så er det nærliggende å tenke at
det her må være brukt et eller annet verb som betyr å takke på gresk (f.eks.
"eukaristeo", et verb som ofte brukes i NT for å takke). Men så
er ikke tilfelle! Paulus bruker faktisk ikke noen verb i det hele tatt
her, bortsett fra det lille hjelpeverbet "å ha". Ordrett står
det: "Karin" (form av substantivet "karis", som
betyr nåde, takk eller takknemlighet) "eko" (presensform av "å
ha"). Betydningen blir altså: "jeg har takk" eller "jeg er
takknemlig". Her er en liten håndfull oversettelser som får frem denne
betydningen på en fin måte:
I'm so
grateful to Christ Jesus for making me adequate to do this work.
(The Message)
How thankful
I am to Christ Jesus our Lord for considering me trustworthy
... (New Living Translation)
Wat ben
ik dankbaar dat onze Here Jezus Christus mij heeft uitgekozen .... (Het
Boek - nederlandsk):
Jeg er
så takknemlig til Kristus Jesus, vår Herre, for at han
utvalgte meg som en av sine budbærere og gav meg styrke til å være trofast mot
ham. (En levende bok)
Det å
føle takknemlighet i sitt hjerte, er selvfølgelig ikke det samme som å be en
takkebønn! Tenk for eksempel på alle de mennesker, både i og utenfor
bibelhistorien, som har følt stor takknemlighet til engler som har hjulpet dem
i vanskelige livssituasjoner. Vi tror jo ikke at den takknemligheten disse
menneskene følte i sine hjerter, nødvendigvis medførte at de ba takkebønner til
englene! Jeg tror vi gjør vel i å ikke blande sammen takknemlighetsfølelser mot
noen med det å be bønner til noen! Så langt jeg kan se, har 1.Tim.1:12 ingen
undervisning om bønner rettet mot Jesus. Verset forteller bare ganske enkelt at
Paulus er uendelig glad og takknemlig for alt det Jesus har gjort for ham!
Når det
gjelder en riktig forståelse av dette verset, bør det vel også tilregnes
betydelig vekt at takkebønner aldri rettes mot Jesus noen andre steder i
Bibelen! Mønsteret er alltid at takkebønnene rettes til Gud Fader for det Jesus
har gjort for oss. Her er noen få eksempler:
Jeg
takker alltid min Gud for dere, for den nåde som er gitt dere i Kristus Jesus.
(1.Kor.1:4)
Men Gud være
takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! (1.Kor.15:57)
Gud være
takk for sin usigelige gave! (2.Kor.9:15)
Det er
ingen ting som tyder på at 1.Tim.1:12 bryter med dette bibelske
mønsteret!
Epikaleo:
I en
gruppe skriftsteder (Ap.gj.2:21, (7:59), 9:14, 9:21, 22:16, Rom.10:12-14, 1.Kor.1:2
og 2.Tim.2:22) blir det sagt at den Herre Jesus navn blir "påkalt".
Betyr dette at de første kristne ba til Jesus? For å kunne svare på dette
spørsmålet, er det nødvendig at vi ser nærmere på ordet epikaleo som er det greske ordet som
ligger til grunn for den norske oversettelsen "påkalle" i disse
tilfellene.
Om vi
trekker fra de 10 bibelversene der epikaleo
brukes i forhold til Kristus (som er de vi skal finne ut av), står vi igjen med
21 forekomster av dette ordet i NT. Et studium av måten ordet brukes på i
disse 21 tilfellene, vil selvfølgelig gi oss en god pekepinn på hvordan ordet
også bør forstås i de tilfellene der det anvendes på Kristus. Som Dr. R. A. Torrey
så treffende uttrykker det:
Hvordan
et ord brukes er alltid den
avgjørende faktoren når man skal bestemme et ords betydning.
(Dr. R.A.
Torrey, sitert i studiet "An analytical Study of Words" av Louis
Abbott, s.3)
I
tabellen nedenfor finner du en grei oversikt over hvordan ordet epikaleo brukes i alle de nevnte 21
tilfellene. I kolonnen til høyre har jeg ført opp en litt annen måte å
oversette på som ikke avviker i mening fra den vanlige norske oversettelsen,
men som bare benytter litt andre ord. Tanken her er å se om epikaleo lar seg fornuftig gjengi med kun
ett ord eller begrep i alle tilfellene der det forekommer. Ideelt sett er dette
noe man bør etterstrebe innen bibelsk oversettelsesarbeide dersom det er mulig:
Et
bibelsk hovedbegrep bør i størst mulig utstrekning gjengis med samme norske
uttrykk hver gang det forekommer.
(Tore
Lund, høyskolelektor, Bergen, i avisen Dagen 15.05.2003)
Meningen
er altså ikke å korrigere bibelteksten - de oversettelsene vi har i No 78/85 er
helt OK! Jeg ønsker bare å se om de forskjellige oversettelsesordene som er
brukt kan dekkes innholdsmessig og meningsbærende av ett eneste norsk ord eller
uttrykk:
Bibelvers:
|
No
78/85:
|
Samme
mening, andre ord:
|
Luk.22:3
|
han som
hadde tilnavnet Iskariot
|
han som
også ble benevnt som Iskariot
|
Ap.gj.1:23
|
J. Barsabbas
med tilnavnet Justus
|
J. Barsabbas,
også benevnt som Justus
|
Ap.gj.4:36
|
Josef
... også kalt Barnabas
|
Josef ..
også benevnt som Barnabas
|
Ap.gj.10:5
|
Simon,
også kalt Peter
|
Simon,
også benevnt som Peter
|
Ap.gj.10:18
|
Simon med tilnavnet Peter
|
Simon,
også benevnt som Peter
|
Ap.gj.10:32
|
Simon med tilnavnet Peter
|
Simon,
også benevnt som Peter
|
Ap.gj.11:13
|
Simon med tilnavnet Peter
|
Simon,
også benevnt som Peter
|
Ap.gj.12:12
|
Johannes
med tilnavnet Markus
|
Johannes,
også benevnt som Markus
|
Ap.gj.12:25
|
Johannes
med tilnavnet Markus
|
Johannes,
også benevnt som Markus
|
Ap.gj.15:17
|
alle
folkeslag som mitt navn er nevnt
over
|
OK
|
Ap.gj.15:22
|
Judas,
også kalt Barsabbas
|
Judas,
også benevnt som Barsabbas
|
Ap.gj.25:11
|
Jeg innanker min sak for keiseren
|
Jeg nevner keiserens navn (gresk: kaisara epikaloumai
-
ordrett:
keiseren kaller jeg på)
|
Ap.gj.25:12
|
du har anket til keiseren
|
du har nevnt keiserens navn
|
Ap.gj.25:21
|
Paulus innanket sin sak ... til keiserens dom
(1930)
|
Paulus nevnte sin sak ... for keiserens dom
|
Ap.gj.25:25
|
da han
også selv innanket sin sak for
keiseren (1930)
|
da han
også selv nevnte keiserens navn
|
Ap.gj.26:32
|
om han
ikke hadde anket til keiseren
|
om han
ikke hadde nevnt keiserens navn
|
Ap.gj.28:19
|
da ble
jeg tvunget til å innanke min
sak for keiseren
|
da ble
jeg tvunget til å nevne min sak
for keiseren
|
2.Kor.1:23
|
jeg tar Gud til vitne
|
jeg nevner Guds navn
|
Hebr.11:6
|
derfor
skammer ikke Gud seg over dem, men kaller
seg deres Gud
|
derfor
skammer ikke Gud seg over dem, men benevner
seg selv som deres Gud
|
Jak.2:7
|
Og er
det ikke de som spotter det gode navn som er nevnt over dere?
|
OK
|
1.Pet.1:17
|
dere påkaller Gud som far
|
dere benevner Gud som far
|
Hva lærer
vi så av denne gjennomgangen? For det første ser vi at ordet aldri blir brukt i
betydningen å be. For det andre ser vi at det innholdsmessig hele veien kan
erstattes med ordet nevne eller benevne. Det er dette som fremstår som ordets
gjennomgående betydning og innhold alle gangene det forekommer!
Men dette
er viktig lærdom. For om vi nå anvender prinsippet nevnt ovenfor om at det er
den aktuelle bruken av et ord som
skal gi oss ordets betydning og meningsinnhold, så må de bibelversene som
bruker epikaleo i forhold til
Kristus, gjengis i tråd med nettopp denne bruken! Vi kan ikke bare velge oss en
forståelse helt ute i det blå. Vi må holde oss til Bibelens egne definisjoner
og forståelsesrammer!
Vi må
ikke gjøre vold mot en kjent bruk av et ord og finne på en annen bruk som det
ikke finnes noe forutgående grunnlag for.
(The Greek
New Testament for English Readers, Alford Dean, s. 1098, Moody Press)
Men om vi
da helt konkret overfører denne innsikten på f.eks.1.Kor.1:2, kan jeg ikke
skjønne annet enn at dette verset må få følgende meningsinnhold:
Vi hilser
alle som på ethvert sted nevner
vår Herre Jesu Kristi navn!
Men da
skjønner vi med en gang hva det er Paulus har i tankene. Han tenker på de
kristnes frimodige bekjennelse av Jesu Kristi navn! At dette er en riktig og
god forståelse av ordet epikaleo
anvendt på Kristus, blir bekreftet for oss i anerkjente teologiske
oppslagsverk:
"Å
påkalle Herrens navn var selve kjennemerket på alle troende, uansett hvor de
befant seg. Hans (Jesu) herredømme innbefattet alle. Uttrykket betyr å bekjenne
hans herredømme, ikke å be til ham.
(Kommentar
til 1.Kor.1:2 i "The Interpreter's Bible, b.10, 1978, s.17)
"Å
påkalle den Herre Jesu Kristi navn" betyr ikke å påkalle Jesus i bønn.
Paulus bønner blir alltid rettet mot Gud. Å påkalle den Herre Jesu Kristi navn
betyr å bekjenne Jesus som Herre. De som påkaller den Herre Jesu Kristi navn,
er kristne.
(Kommentar
til 1.Kor.1:2 i "Sacra Pagina Series, b.7, Raymond F. Collins, The Liturgical
Press, USA, 1999, s.47)
En
ytterligere bekreftelse på at dette er en riktig forståelse, finner vi i Septuagintas
anvendelse av dette ordet når det beskriver relasjonen mellom Gud og hans folk.
De troende i den gamle pakt omtales nemlig som slike som Guds navn "nevnes
over":
Hvis da
dette folket som mitt navn er nevnt
(epikaleo) over, ydmyker seg og
ber
(2.Krøn.7:14)
La mine
sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende, hver den som nevnes (epikaleo)
med mitt navn. (Jes.43:6-7, 88-overs.)
Du er jo
midt iblant oss, Herre, ditt navn er nevnt
(epikaleo) over oss.
(Jer.14:9)
Og det
var en fryd for mitt hjerte at ditt navn er nevnt
(epikaleo) over meg,
Herre, Allhærs Gud. (Jer.15:16)
For ditt
navn er nevnt (epikaleo) over din by og ditt
folk. (Dan.9:19)
og alle
de andre folkeslag som er nevnt (epikaleo) ved mitt navn
(Amos 9:12)
Dette er
meget interessant. For her er det ikke snakk om å rope på et navn, som er ordet
epikaleos grunnbetydning, men om
å nevne eller bli benevnt ved et navn, dvs. bære
et navn! Israels folk ble kalt Jahves folk fordi det var denne Gud de trodde på
og bekjente! Det var Jahves navn de bar blant folkene. Parallellen til NT er
slående. De første troende ble kalt kristne
fordi det på en spesiell måte var dette navnet de trodde på og bekjente! Dette
var det navnet de gikk under og ble nevnt ved! (Jmfr. Ap.gj. 11:26). De var
bærere av Jesu navn! De bekjente hans navn som den sanne Messias og verdens
frelser! Derfor ble de kjent i hele verden som bærere av Kristus-navnet - som
kristne!
Det ville
forøvrig også vært merkelig om Paulus, som den største selvfølge i verden,
skulle ha omtalt de første kristne som "de som på ethvert sted ber til
Jesus", når vi ellers i alle hans brev ikke ser det minste spor av at han
selv eller de første kristne virkelig gjorde dette!
Det vi
imidlertid over alt finner spor av, er at de første kristne frimodig bekjente
Jesu Kristi navn! De bekjente det til frelse i dåpen, de brukte det i sine
bønner (ba i Jesu navn) og de forkynte og proklamerte det over alt der de kom:
Men nå
trodde de Filip som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn,
og de lot seg døpe, både menn og kvinner. (Ap.gj.8:12)
Men
Herren (Jesus) sa til ham (Annanias): Du skal gå. For jeg har utvalgt ham
(Paulus) som mitt redskap til å bære frem mitt navn fram for folkeslag
og konger og for Israels folk. (Ap.gj.9:15)
Og la alt
dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved
ham. (Kol.3:17)
Med denne
forståelsen føyer alle bibelversene der det blir sagt at den Herre Jesu navn
blir påkalt, seg fint inn i den nytestamentlige sammenheng og helhet. Epikaleo fremstår da ikke som et ord som
beviser at de første kristne ba til Jesus, men forteller noe om deres
karakteristiske Kristusbekjennelse og Kristustilhørighet. Generelt må det
derfor sies at denne gruppen av bibelvers synes å egne seg svært dårlig som
beviser for at de første kristne ba til Jesus.
La meg
helt til slutt nevne ganske kort at i Fil.4:6 betyr det å påkalle virkelig å be
- men der er det et helt annet
gresk ord som er brukt, nemlig prosevché
- det vanligste greske ordet for bønn! Det blir selvfølgelig litt vanskelig for
oss nordmenn når våre bibler oversetter to vidt forskjellige greske ord med ett
og samme norske ord! Men med litt tålmodighet og med litt undersøkelser
lar det seg altså gjøre å få klarhet i dette.
Proskuneo:
I flere
bibelvers blir det greske verbet proskuneo
brukt i forhold til Jesus. Dette er et ord som betyr å bøye seg til jorden for
noen, og indirekte: å hylle eller vise ære. Av bruken i Septuaginta, den greske
oversettelsen av GT som ble laget ca 200 år før Kristus og som var de første
kristnes Bibel, ser vi at denne typen respekt helt generelt blir vist mot alle
personer man ønsker å ære, uansett stand eller verdighet.
Det er
f.eks. vanlig at gjester blir vist denne ære:
Han
(Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn stod foran ham. Da han så dem, løp
han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskuneo), og sa:....
(1.Mos.18:2)
Da Lot så
dem, reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden
(proskuneo) og sa: ....
(1.Mos.19:1)
Handelspartnere
kan også motta proskuneo:
Da stod
Abraham opp og bøyde seg (proskuneo)
for landets folk, for Hets barn. (1.Mos.23:7)
Alle man ønsker
å ære og opphøye, kan motta proskuneo:
Selv gikk
han (Jakob) fram foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden (proskuneo), inntil han kom fram til sin
bror. (1,Mos.33:3)
Og Josefs
brødre kom og bøyde seg for ham med ansiktet til jorden (proskuneo). (1.Mos.42:6)
Da skal
alle disse dine (Faraos) tjenere komme ned til meg (Moses) og bøye seg for
meg (proskuneo), og si: ....
(2.Mos.11:8)
Da gikk
Moses sin svigerfar i møte, bøyde seg for ham (proskuneo) og kysset ham.
(2.Mos. 18:7)
Da falt
hun (Rut) på sitt ansikt og bøyde seg til jorden (proskuneo) og sa til ham (Boas): ... (Rut
2:10)
Han
(Jonatan) falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg (proskuneo) tre ganger (for David). (1.Sam.20:41)
David bøyde
seg (proskuneo) med ansiktet
mot jorden og kastet seg ned (for Saul). (1.Sam. 24:9)
Og de
(profetens disipler) kom mot ham og bøyde seg til jorden (proskuneo) for ham (Elisa). (2.Kong.2:15)
Og alle
kongens tjenere som var i kongens port, falt på kne og kastet seg ned (proskuneo) for ham (Haman).
(Est.3:2)
... og
for deg (Israels folk) skal de kaste seg ned (proskuneo), deg skal de bønnfalle.
(Jes. 45:14)
Da falt
kong Nebudkanesar på sitt ansikt og hyllet (proskuneo) Daniel. (Dan.2:46)
Proskuneo blir ofte rettet mot kongen:
Hun (Abiga'il)
falt på sitt ansikt for David og bøyde seg mot jorden (proskuneo). (1.Sam.
25:23)
Hun
(kvinnen fra Tekoa) kastet seg ned for ham (proskuneo)(kong David) med ansiktet mot jorden og sa:....
(2.Sam.14:4)
Han (Absalom)
kom inn til kongen, og han kastet seg på sitt ansikt til jorden (proskuneo) for kongen
(David). (2.Sam. 14:33)
Batseba
bøyde seg og kastet seg ned (proskuneo)
for kongen (David). (1.Kong.1:16)
Og han
(profeten Natan) kom inn og trådte fram for kongen og kastet seg på sitt
ansikt til jorden (proskuneo)
for ham (David). (1.Kong.1:23)
Og han (Adonja)
kom og kastet seg ned (proskuneo)
for kong Salomo. (1.Kong.1:53)
Så gikk
han ut av treskeplassen og kastet seg ned (proskuneo) for David med ansiktet mot
jorden. (1.Krøn.21:21)
Men etter
Jojadas død kom Judas høvdinger og kastet seg ned (proskuneo) for
kongen. (2.Krøn.24:17)
For han
(kongen) er din herre, og du (kongens brud) skal falle ned (proskuneo) for
ham. (Salme 45:12)
Proskuneo blir vist mot avguder:
og jeg kaster
meg ned (proskuneo) der i Rimmons
hus .... (2.Kong.5:18)
Han kastet
seg ned for dem (proskuneo)
(avgudene) og brente røkelse for dem. (2.Krøn.25:14)
Han gjør
et utskåret bilde av det som han faller ned for (proskuneo). (Jes.44:15)
De bøyde
seg (proskuneo) mot øst for
solen. (Ez..8:16)
Proskuneo blir vist mot engler:
Han
(Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn (egentlig engler!) stod foran ham.
Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskuneo), og sa:....
(1.Mos.18:2)
Da Lot så
dem (egentlig engler), reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med
ansiktet mot jorden (proskuneo)
og sa: .... (1.Mos.19:1)
Da åpnet
Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel, som stod på veien med et
løftet sverd i sin hånd. Da bøyde han seg (proskuneo) og falt ned på sitt ansikt. (4.Mos.22:31)
Proskuneo blir vist mot den sanne Gud:
Og det
skjedde da Abrahams tjener hørte deres ord, bøyde han seg til jorden (proskuneo) for
Herren. (1.Mos.24:52)
Hele
menigheten kastet seg ned (proskuneo)
(for Herren) mens sangen lød og trompetene
klang. (2.Krøn.29:28)
Og de bøyde
seg og kastet seg ned (proskuneo)
for Herren med ansiktet mot jorden. (Neh.8:6)
Foran
ditt hellige tempel kaster jeg meg ned (proskuneo)
i din frykt. (Salme 5:8)
Opphøy
Herren, vår Gud, kast dere ned (proskuneo)
for hans fotskammel, hellig er han.
(Salme 99:5)
Jeg vil kaste
meg ned (proskuneo) foran
ditt hellige tempel. (Salme 138:2)
Det er
interessant å se at Gud og en menneskelig konge kan bli vist proskuneo på samme tid:
Og hele
forsamlingen lovet Herren, sine fedres Gud, og bøyde seg og kastet seg ned
(proskuneo) for Herren og for
kongen. (1.Krøn.29:20)
Denne
gjennomgangen av hvordan proskuneo
brukes i Septuaginta, viser helt klart at dette ikke er et ord som kun benyttes
om det å ære eller tilbe den sanne Gud. Ordet har derimot et generelt og meget
vidt anvendelsesområde! Alt som æres kan, kan bli vist proskuneo!
I Det nye
testamente ser vi at ordet blir brukt på samme måten. Mennesker blir vist proskuneo (Matt.18:26, Ap.gj.10:25 og
Åp.3:9), avguder blir vist proskuneo
(Ap.gj.7:43, Åp.9:20 og Åp.13:4), engler blir vist proskuneo (Åp.22:8), Messias blir vist proskuneo (Matt.28:17, Hebr.1:6) og Gud
blir vist proskuneo (Matt.4:10,
Joh.4:24 og Åp.7:11). Alt som æres kan, blir vist proskuneo!
Generelt
må det sies at den orientalske skikken med å bøye seg til jorden for dem man
ønsker å vise ære og respekt, umulig kan betegne en tilbedelseshandling i seg
selv. Hadde ordet indikert noe slikt, ville nemlig mange kjente personer i
Bibelen gjort seg skyldige i grov avgudsdyrkelse! Det bibelske materialet synes
helt klart å utelukke en forståelse av proskuneo
som sier at dette ordet betyr tilbedelse!
Jeg har
faktisk også selv sett mennesker som har bøyd seg til marken for spesielle
personer som de har hatt stor respekt for. Det skjedde ute i Uganda i Afrika
for noen år siden. Gjennom en slik ærbødighetshandling viste de sin dyptfølte
respekt, men de tilbad selvfølgelig ikke på noen som helst måte de personene de
bøyde seg for!
Den
kjente bibeloversettelsen American Standard Version sier i en fotnote til
Matt.2:11 følgende om ordet proskuneo:
Det greske ordet betegner en ærbødighetshandling, enten den
blir vist mot en skapning eller mot Skaperen.
Men
dersom proskuneo betegner en
ærbødighetshandling som kan vises mot både Skaperen og det skapte, hvorfor
oversetter vi da ikke dette ordet med et norsk ærbødighetsord eller
ærbødighetsuttrykk som har en tilsvarende vid og bred betydning? Hvorfor
oversetter vi ikke proskuneo
konsekvent med f.eks. hylle eller
falle ned for? Ville man ikke
nettopp ved slike ord og uttrykk få fram at det dreier seg om en
ærbødighetshandling som kan rettes mot både Gud og mennesker? Ville man ikke
nettopp ved en slik oversettelse få fram det greske ordets vide og brede
anvendelsesområde?
Jeg bare
spør. Den enkelte leser får gjøre seg sine egne tanker ut fra det materialet
som her legges fram. For min egen del er jeg overbevist om at det er slike ord
og uttrykk vi må bruke for å gjengi betydningsinnholdet av proskuneo på en redelig og riktig måte.
Man kan bøye seg ned for og hylle
både Gud og kongen, men man kan ikke tilbe
både Gud og kongen!
Ved å
oversette proskuneo med å tilbe med ujevne mellomrom etter eget
forgodtbefinnende, tiltar dessuten oversetterne seg en kolossal makt og
myndighet! Når de noen ganger oversetter dette ordet med å falle ned for og hylle, og andre ganger
oversetter det med å tilbe, er
det i virkeligheten de som
bestemmer hvem bibelleserne skal tilbe! Og alle kan jo tenke seg hva resultatet
av dette kan bli dersom oversetterne sitter med forutinntatte meninger om hvem
det er som fortjener tilbedelse!
I
Skriften brukes aldri proskuneo
som en "guddoms-indikator" (dvs at den som mottar proskuneo, må være en gud), og da bør
ordet selvfølgelig heller aldri brukes slik av oss! På alle måter synes det for
meg å være riktigere og bedre å oversettes proskuneo
med "å falle ned for", eventuelt "å hylle".
Det er
forøvrig også interessant å legge merke til at verken Paulus, Jakob eller Peter
noen gang gir læremessige instruksjoner om at de kristne skal vise proskuneo mot Jesus! (undersøk selv!)
Derimot blir ordet brukt ofte i evangeliene i reelle
møtesituasjoner der mennesker faller ned for Jesus, og i Johannes Åpenbaring
der de himmelske hærskarer står ansikt til ansikt med Gud og Lammet og faller
ned for dem. Dette er en god indikasjon på at proskuneo
først og fremst betegner den konkrete fysiske nedbøyningshandlingen man viser
eller gjør mot personer man møter og står direkte overfor.
Da Jesus
vandret her på jord, var det mange mennesker som kom til ham og falt ned for
ham (viste ham proskuneo). I tråd
med det som er sagt ovenfor, betyr ikke dette at de tilbad Jesus, men at de
viste ham stor ære og respekt. Om noen skulle være i tvil om dette er en riktig
påstand, kan man jo i tillegg til de rent språklige betraktningene ovenfor også
tenke over hvor sannsynlig det ville være at fromme jøder på Jesu tid plutselig
skulle gi et menneske guddommelig tilbedelse! I den gamle King James
oversettelsen ble ordet "tilbedelse" dessverre brukt om disse
tildragelsene. Til de gamle oversetternes unnskyldning må det imidlertid sies
at ordet "worship" - tilbe - hadde en helt annen betydningsvalør i
1611. En jordisk hersker kunne f.eks. bli omtalt som "Your Worship"!
Dette viser at det kanskje ikke var så galt å bruke ordet "worship"
på den tiden. Men i våre dager har ordet fått en eksklusiv betydning av noe man
kun gjør i forhold til en guddom. Og da har det fått en betydningsforskyvning
som gjør at det ikke lenger kan betegnes som en god eller riktig bærer av det
meningsinnhold som ligger i ordet proskuneo.
Mange nyere oversettelser velger da også heller å bruke andre ord og uttrykk.
I Det nye
testamente finnes det 15 tilfeller der proskuneo
blir brukt direkte i relasjon til Jesus. Nedenfor vil du finne en
oversikt over alle disse tilfellene. Legg merke til at ordet "tilbe"
ikke forekommer en eneste gang:
Matt.2:2
- Vi ... er kommet for å hylle ham.
(No.78/85)
Matt.2:8
- meld fra til meg, for at også jeg kan
komme og hylle det.
(No.78/85)
Matt.2:11
- fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne
og hyllet det.
(No.78/85)
Matt.8:2
- Og se, en spedalsk kom og
falt ned for ham
og sa: ... (No-1930)
Matt.9:18
- da kom en synagogeforstander og falt ned for ham og sa: ....
(No-1930)
Matt.14:33
- Men de som var i båten, kom og falt
ned for ham og sa:.... (No-1930)
Matt.15:25
- Men hun kom og falt ned for ham
og sa: .... (No-1930)
Matt.20:20
- ... og falt på kne for ham
... (Norsk Bibel-1988)
Matt.28:9
- Da falt de ned for ham, omfavnet hans føtter og hyllet ham. (Gunnes-1969)
Matt.28:17
- ... falt de ned for
ham og hyllet ham.
(Gunnes 1969)
Mark.5: 6
- ... kom han løbende og kastede sig ned for ham ....
(Dansk-1992)
Mark.15:19
- ... spottade på honom och föll
på knä och hyllade honom. (Svensk-2000)
Joh.9:38
- ..., sagte der Mann und warf sich vor Jesus nieder. (Gute
Nachricht-1997)
Hebr.1:6
- Let all the angels of God pay him homage (New Jerusalem
Bible)
And may all the
angels of God pay homage to him
(God's New Covenant, Heinz Cassirer)
Let all God's
angels pay him homage (Revised English
Bible)
And let them bow before him -- all messengers of
God (Young's Literal Translation)
And let all the
angels of God adore him (Douay)
And let all the
angels of Elohim do homage to him
(Urim-ThummimVersion)
And all the angels of God must now kneel before
Him (Power New Testament)
Let all God's
angels pay him homage (Schonfield's
The Original New Testament)
And let all God's
angels bow before him (Goodspeed's
An American Translation)
Now let all the messengers
of God honour him (The
Complete Bible, Ferrar Fenton)
Let all God's
angels pay him homage (New English
Bible)
And let all the
angels of God adore him (Confraternity
Version)
Prostrate yourself before him, all you
angels (21st Century New Testament)
Before him shall bow all messengers of
God (Unvarnished New Testament)
Let all the
angels of God bow down before him
(20th Century New Testament)
And let all God's
angels adore him
(Kleist & Lilly New Testament)
And let all the messengers
of God pay homage to him
(Newcome's Corrected Version)
Now, let all the angels of God prostrate
themselves before him (Anchor Bible)
Åp.5:14 -
I følge Youngs Literal Translation
blir proskuneo her vist mot Gud Fader:
And the four living creatures said, Amen!' and the twenty-four elders fell down
and they bow before Him who is
living to the ages of the ages.
(Den samme endelsen, som peker mot Gud Fader, finner man forøvrig
også i bl.a. Wycliffes oversettelse, i King James, i Luthers oversettelse og i
eldre norske oversettelser - f.eks. 1865)
En annen
oversettelse - uten dette tillegget - lyder som følger:
And the four
living creatures said, Amen; and the elders fell
down and did homage. (Darby)
I
Johannes åpenbaring faller de himmelske hærskarer ned for Gud og lammet
(Åp.5:14). Dette er en tydelig parallell til nedfallingen foran Gud og kongen i
Det gamle testamente (1.Krøn.29:20)! Begge blir hyllet og æret! Men like
lite som man kan trekke den slutning at kongen i GT mottok tilbedelsesbønner,
like lite kan man ut fra dette verset slutte at Jesus mottok tilbedelsesbønner!
Alt vi kan si, er at Jesus blir æret sammen
med Gud Fader.
I
Matt.4:10 sier Jesus at Herren din Gud skal du vise proskyneo og ham alene skal du gi latreuo. Legg merke til at Jesus ikke sier at det bare er
Gud som skal få proskuneo. Hadde
Jesus sagt det, ville han ha kommet i direkte konflikt med sine egne ord i
Åp.3:9. Der sier han nemlig at han vil gjøre slik at noen vil komme og vise proskuneo mot de troende - altså mot
mennesker! Likeledes ville det ha kommet i konflikt med hans egne ord i
Matt.18:26 der han forteller om en tjener som viser proskuneo mot en jordisk herre. Jesus reserverer altså ikke
på noen måte ordet proskuneo for
Gud, men anvender det selv i forhold til mennesker.
Det som
Gud alene skal få, er derimot latreuo!
(ordet betyr å tjene eller dyrke en guddom). Og denne oppfordringen fra Jesus
blir konsekvent fulgt gjennom hele NT! Jesus selv får aldri latreuo. Bare Gud Fader (24 ganger) og
forskjellige avguder (2 ganger)! (Ordet forekommer 21 ganger i verb-form:
Matt. 4:10; Luke 1:74; 2:37; 4:8; Acts. 7:7,42; 24:14; 26:7; 27:23; Rom.
1:9,25; Fil. 3:3; 2 Tim. 1:3; Hebr. 8:5; 9:9,14; 10:2; 12:28; 13:10; Åp. 7:15;
22:3 + fem ganger i substantivisk form: Joh. 16:2; Rom. 9:4; 12:1; Hebr.
9:1,6).
NT har
også et annet ord som direkte betyr tilbedelse eller gudsdyrkelse, nemlig sebo. Også dette blir konsekvent bare
anvendt enten om den sanne Gud (9 ganger) eller om avgudsdyrkelse (1 gang).
Verken sebo, eller noen av dette
ordets avledninger, sebomai (nr. 4576 i Strong's leksikon), eusebeo (2151), sebazomai
(4573), sebasma (4574) eller theosebes (2318), blir noen gang brukt
i relasjon til Jesus!
Om vi nå
prøver å nøste sammen trådene angående dette med tilbedelse, kan vi altså slå
fast at Jesus aldri mottar latreuo
eller sebo - de typiske ordene
som brukes om det å dyrke, tjene og tilbe en guddom - men bare mottar proskuneo - et ord som har en mer generell
og almen betydning av å vise respekt for noen. Vi har videre sett at mange
mennesker i Bibelen mottok proskuneo
- uten at det betydde at de ble bedt til eller tilbedt! På denne bakgrunn må
jeg for min egen del si at det virker nokså uforståelig at noen kan tenke på å
bygge en lære om tilbedelsesbønner rettet mot Jesus ut fra Det nye testamentes
bruk av ordet "proskuneo".
Joh.14:14:
Det siste
bibelverset vi skal ta for oss, er Joh.14:14. Hvordan dette verset lyder,
avhenger helt av hvilken bibeloversettelse du leser! Noen har med det lille
ordet "meg", andre ikke. Dette henger sammen med at de greske
manuskripter som ligger til grunn for våre oversettelser, inneholder begge
varianter. Fordelingen mellom variantene er som følger (de viktigste
manuskriptene):
Manuskripter
som ikke har med ordet "meg":
A (Codex Aleksandrinus),
D (Codex Bezae), K, L, Q, Pi, Psi, 1010, 1241, 1424 (generelt: det store
flertall av alle manuskripter)
Tidlige
versjoner som ikke har med ordet "meg": mange manuskripter av den
gamle latinske oversettelsen (Vetus Latina), flere manuskripter av Vulgata,
alle koptiske versjoner, Etiopiske versjoner, gamle slavonske versjoner, en del
byzantinske (greske) lektionarier
Manuskripter
som har med ordet "meg":
Alef (Codex
Sinaiticus) B (Codex Vatikanus) p66 S
B W Delta Theta 060 f13 28 33 700 892
noen Byz to lat vg syr(p,h)
Tidlige
versjoner som har med ordet "meg": en del manuskripter av Vulgata,
syriske Peshitta
(I
tillegg kan det nevnes at det også finnes en del manuskripter som utelater hele
verset: To unikaler, familie 1, 22, ful,
minuskel 565 og noen andre, Vetus Latina b, enkelte Vulgatamanuskripter, Sinai Syriac
og Nonnus - "en sterk og uvanlig kombinasjon" i følge The International
Critical Commentary, s.544. Noen manuskripter (249 og 397) har ordet
"Faderen" i stedet for "meg").
Den
kjente teologen F. F. Bruce har følgende kommentar til dette materialet:
Manuskriptenes vitnesbyrd til vers
14 er nokså jevnt fordelt mellom dem som utelater og dem som beholder ordet
"meg". Men logikken og tanken taler her til fordel for ordets
utelatelse. Dette er faktisk noe som synes påkrevd ut fra den klare betydning
av 16:23a (The Gospel of John)
Når
grunnteksten spriker, får vi selvfølgelig også sprikende oversettelser. Mange
bibler velger å inkludere ordet "meg", men det er også mange som
resonerer slik som F. F. Bruce og velger å utelate ordet. Nedenfor vil du finne
en oversikt over 50 bibeloversettelser fra både eldre og nyere tid som gjengir
Joh.14:14 uten ordet "meg":
Bibeloversettelser
fra 1300-1600 tallet:
John Wycliffe
Bible (1395): If ye axen ony thing in my name, Y schal do it.
Tyndale
(1537): Yf ye shall axe eny thige in my name I will do it.
Luther
Bibel (1545): Was ihr bitten werdet in meinem Namen, das will ich tun.
Stefanus
greske tekst (1550): εαν τι αιτησητε
εν τω ονοματι
μου εγω ποιησω
Geneva Bible
(1587): If ye shall aske any thing in my Name, I will doe it.
King
James Version (1611): If ye shall ask any thing in my name, I will do it.
Nyere
oversettelser:
Noah
Websters Bibel (1833): If ye shall ask any thing in my name, I will do it.
Young's Literal
Translation (1862): If ye ask anything in my name I will do (it).
Elberfelder
(1871): Wenn ihr etwas bitten werdet in meinem Namen, so werde ich es tun.
Darbys
oversettelse (1890): "If ye shall ask anything in my name, I will do
it."
Scriveners
greske tekst fra 1894: εαν τι αιτησητε
εν τω ονοματι
μου εγω ποιησω
American
Standard Version (1901): If ye shall ask anything in my name, that will I do.
Twentieth
Century New Testament (1904): If you ask anything, in my Name, I will do it.
Weymouth Bible
(1913): If you will ask anything in my name, that will I do.
Williams
NT (1937): Yes, I repeat it, anything you ask for as bearers of my name,
.....
Revised
Standard Version (1946): "If you ask anything in my name, I will do
it."
The New English
Bible (1961): If you ask anything in my name, I will do it.
The
Jerusalem Bible (1966): If you ask for anything in my name, I will do it.
Today's English
Version (1966): If you ask anything, in my Name, I will do it.
Green's Literal Translation (1976): If you ask anything in My Name, I will do
it.
Louis Segonds
franske bibel (1979): Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai.
New King
James Version (1982): If you ask anything in My name, I will do it
Amplified
Bible (1987): (Yes) I will grant (I myself will do for you) whatever you shall
ask in My Name ...
The Message
(E.H. Peterson) (1993): Whatever you request in this way, I'll do.
Reina-Valera
(spansk) (1995): Si algo pedís en mi nombre, yo lo haré.
New
Living Translation (1996): Yes, ask anything in my name, and I will do it!
Complete Jewish
Bible (1998): If you ask for something in my name, I will do it.
Millenium
Bible (1998): If ye shall ask anything in My name, I will do it.
The Four
Gospels, E. V. Rieu: Ask for anything in my name, I will do it.
World English
Bible: If you will ask anything in my name, I will do it.
English Majority
Text Version: If you should ask anything in My name, I will do it.
Worldwide
English New Testament: If you ask anything in my name, I will do it.
Bibelen
på moderne gresk: Εαν ζητησητε
τι εν τω
ονοματι μου,
εγω θελω καμει αυτο.
Il Nuovo Testamento
in Lingua Moderna (italiensk): Quindi, se chiederete qualche cosa nel mio nome,
io la faro!
Hebrew Names
Version (2000): If you will ask anything in my name, I will do it.
Skandinaviske
oversettelser:
Bibelen
(1865): Dersom I bede om Noget i mit Navn, vil jeg gjøre det.
Det Nye
Testamente, Erik Gunnes (1969): Ja, hver bønn bedt i mitt navn vil jeg
oppfylle.
1975 -
Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
1978 -
Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
En
levende bok (1989): Ja, be om hva som helst, i mitt navn, og jeg skal gjøre
det!
Bibelen
Guds ord (1997): Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det.
Norske King
James (2003): Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
De fire
evangelier oversatt av Jacob Jervell (2002): Om dere ber om noe i mitt navn,
skal jeg gjøre det.
Dansk
Bibelutgave (1933): Dersom I bede om noget i mit Navn, vil jeg gøre det.
Den Heliga
Skrift, H. M. Melin (1865): Om I bedjen något i mitt namn, det skall jag göra.
Svensk
Bibelutgave (1917): Ja, om I bedjen om något i mitt namn, så skal jag gøra det.
David
Hedegård, 1964: Om ni beder om något i mitt namn, skall jag göra det.
Levande Bibeln:
Ja, be om vad som helst, och använd er av mitt namn så ska jag göra det.
Svensk Bibel
2000: Om ni ber om något i mitt namn skall jag göra det.
En som
leser Joh.14,14 i noen av de ovenfornevnte oversettelsene, vil selvfølgelig få
en helt annen forståelse av Jesu undervisning enn en som leser en oversettelse
der ordet "meg" er inkludert. Her er det altså ikke spørsmål om hva
Bibelen sier, men om hvilken Bibel det er som sier det rette! Alle som uttaler
seg om hva som er den sannsynlige lesemåten til dette verset, uttaler seg i
stor grad på grunnlag av skjønn. Ovenfor hørte vi f.eks. hvordan F. F. Bruce
utøvet sitt skjønn. Om jeg i all beskjedenhet skal prøve å gjøre rede for mitt
eget skjønn i denne saken, er det særlig tre punkter jeg vil legge vekt på:
1.
For det første synes ikke utsagnet "be meg" å stemme med Jesu klare
ord litt lenger ute i Johannes- evangeliet. Her sier han nemlig: På den
dag skal dere ikke spørre/be ("epotao" - det samme verbet er brukt om
Jesu bønn til Faderen i 14:16) meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere:
Alt dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. (Joh.16:23). Hvordan kan
Jesus i det ene øyeblikket si at disiplene skal be til ham (14:14), for så i
det neste øyeblikket å si at det må de ikke gjøre (16:23)? Slik jeg ser det,
taler denne meningsløse motsetningen klart til fordel for en utelukkelse av
ordet "meg" i Joh.14:14.
2.
For det andre lærer Jesus oss ellers at vi skal få lov til å be til Faderen i hans navn. Det betyr at vi
med frimodighet skal få lov til å komme fram for den allmektige Gud med våre
bønner og begjæringer på grunnlag av Jesu gjerning og fortjeneste. Vi skal få
lov til å be til Faderen gjennom Jesus! Oversettelsesmåten
"Dersom dere ber meg om noe i mitt
navn", synes ikke å være språklig riktig. Det virker meningsløst
å skulle be til Jesus gjennom Jesus! Som professor Olaf Moe uttrykker det betyr
det å be i Jesu navn at "bønnen skjer under påberopelse av Jesu autoritet,
under henvisning til hans oppdrag eller til hans stilling som midler mellom
disiplene og Gud." Men dersom Jesus er en midler eller mellommann mellom
de troende og den Gud de ber til, da er det ikke Jesus de ber til! De ber ikke
til Jesus, men de ber til Faderen i Jesu
navn! The International Critical Commentary (b.2, 1928, s.544) har
følgende kommentar til dette uttrykket: "Uttrykket "be meg i mitt
navn" skurrer i ørene. Det forekommer ingen andre steder i Johannes
evangelium. I alle andre tilfeller der det er tale om å be i Jesu navn, blir
det uttrykkelig sagt at det er Faderen bønnene skal rettes mot (jmfr. 15:16,
16:23-24)."
Betraktninger
rundt det å be i Jesu navn synes jeg derfor også er med på å styrke inntrykket
av at de manuskriptene som ikke har med ordet "meg", gir oss den
riktigste og beste teksten til Joh.14:14.
3.
For det tredje gjør oversettelsesmåten uten ordet "meg" Jesu
undervisning om bønn konsekvent og sammenhengende. Den får alle de fire
evangeliene til å stemme overens. Alltid ellers i evangeliene ber Jesus selv
til Faderen og lærer sine disipler å gjøre det samme. Det er kun dette ene
verset som skiller seg ut. Når mange manuskripter vitterlig utelater
ordet "meg", synes jeg derfor at dette med konsekvens og sammenheng
taler tydelig til fordel for at denne lesemåten faktisk bør velges.
Min
konklusjon angående ordet "meg" i Joh.14:14 blir derfor
sammenfallende med den vi finner i The International Critical Commentary:
Vi
konkluderer med at ordet "meg", må utelates her, selv om det har
sterk manuskriptstøtte. (b.2, s.544)
Slik
vurderer altså jeg saken. Det vi i alle fall ser, er at mange kompetente
bibeloversettere over hele verden faktisk velger å utelate ordet
"meg" i Joh.14:14. Millioner av kristne over hele verden som bruker
disse biblene, vil stille seg helt uforstående til å skulle argumentere for at
bønner kan rettes mot Jesus med utgangspunkt i dette verset. Konklusjonen på
gjennomgangen av Joh.14:14 må derfor bli at så usikkert som dette verset er,
kan det umulig tjene som noe godt eller holdbart argument for at bønner kan
rettes mot Jesus.
Avsluttende konklusjon:
I
tittelen på dette studiet reiste vi følgende spørsmål: Hvem skal vi be til? Hva
lærer Bibelen? Etter alt vi nå har sett og gjennomgått, har jeg personlig bare
ett svar å gi på dette spørsmålet:
Bibelen
lærer alltid og alle steder at vi skal rette våre bønner mot Faderen, den
Allmektige, himmelens og jordens skaper, den ene sanne Gud, den Høyeste og
den som er over alle!
|
Det
finnes ingen holdbare argumenter i Bibelen for at vi skal rette våre bønner mot
noen andre!
Imidlertid
må det sies med ettertrykk at vi som kristne har fått et helt spesielt
privilegium når det gjelder bønn, nemlig dette:
Vi skal få lov til å be i Jesu navn!
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen
om, skal han gi dere i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn.
Be, og dere skal få, for at deres glede kan være
fullkommen. (Joh.16:23-24)
Helt til
slutt noen visdomsord til ettertanke:
Det å
underlegge seg en teksts autoritet betyr helt praktisk at man er villig til å
bli korrigert, til å endre innstilling og skifte syn dersom teksten krever
det. ..... Våre fordommer må underlegges autoriteten i den bibelske
tekst, vi må tillate teksten å skape og forme vår forståelse.
(Guthrie / Duval, Biblical Greek Exegesis, Zondervan, 1998,
s. 105-106)
En hellig
respekt for Guds autoritet burde få oss til å forkaste en feilaktig oppfatning,
uansett hvor gammel den måtte være, uansett hvilke autoriteter som står bak den
og uansett hvor utbredt den måtte være! (C. H. Spurgeon, The New
Encyclopedia of Christian Quotations, compiled by Mark Water, Baker Books,
2000, s. 1080)
_____
|