Hvem skal vi be til?

Fred V. Hjortland

Forord

For troens folk er bønn et stort og viktig tema! Bønn er på en måte selve livsnerven i kristenlivet.  Dette uttrykkes veldig fint i Illustrert Bibelleksikon, b.2, s.190:

Sann bønn knytter seg til gudsåpenbaring, det er bønn som strekker seg mot den levende Gud, han som åpenbarer seg for menneskene. I sitt dypeste vesen er bønn henvendelse til Gud og samfunn med Gud, den troende sjel taler med sin Gud. Bønn blir derfor den høyeste form for åndsvirksomhet, et uttrykk for menneskeåndens dypeste evne og høyeste bestemmelse. Det menneske som er skapt og fornyet i Guds bilde, har i bønnen sin viktigste kommunikasjonskanal med en personlig Gud.

Det er derfor forståelig at disiplene kom til Jesus med et inderlig ønske om å lære å be (Luk.11:1). Et slikt ønske ligger også i mitt hjerte. Bønn har nemlig med noe av det mest intime og viktigste i vårt gudsforhold å gjøre. Våre bønner uttrykker og avspeiler både vårt trosforhold og vårt hjerteforhold til Gud! Og fordi jeg personlig har et sterkt ønske om å stå i et rett tros- og hjerteforhold til Gud, blir det maktpåliggende for meg å lære å be rett!

Mange vil nok være helt enige med meg så langt. Men hva innebærer det så å be rett? 

Dette spørsmålet har helt klart mange aspekter. Tro og hellighet kan for eksempel være to interessante stikkord og innfallsvinkler. Men slik jeg ser det, er det ett forhold vedrørende bønn som overskygger og går foran alle andre i viktighet. Nemlig det å finne ut av hvem man skal be til! Bare når man ber til den rette, kan man på noen som helst måte begynne å be rett! Dette er noe som sier seg selv. Men da blir det svært så viktig å finne ut av hvem man skal be til!

I utgangspunktet skulle man ikke tro at det var særlig vanskelig for en kristen å vite hvem han eller hun skulle be til. Men faktum er at det råder stor usikkerhet blant kristenfolket i forhold til dette spørsmålet.

Det er derfor mitt ønske og min bønn at dette lille studiet må få kunne være til litt hjelp og kunne bringe litt etterlengtet avklaring til troende brødre og søstre som, i likhet med Jesu disipler, ønsker å lære å be rett!

Fjell,

mars 2005

Fred V. Hjortland

INNHOLDSFORTEGNELSE

HVEM BLIR BØNNENE RETTET MOT

I DET GAMLE TESTAMENTE? ............................. s.  6

HVEM BLIR BØNNENE RETTET MOT

I EVANGELIENE?  .................................................. s. 8

HVEM BLIR BØNNENE RETTET MOT

I APOSTLENES GJERNINGER?............................. s. 17

HVEM BLIR BØNNENE RETTET MOT

I PAULUS BREV?.................................................... s. 21

HVEM BLIR BØNNENE RETTET MOT

I HEBREERBREVET OG DE

ALMINNELIGE BREV? .......................................... s. 33

HVEM BLIR BØNNENE RETTET MOT

I JOHANNES ÅPENBARING? ............................... s. 36

KAN VI BE TIL ANDRE ENN GUD FADER? ...... s. 40

AVSLUTTENDE  KONKLUSJON  ………………. s. 81

Hvem blir bønnene rettet mot i

Det gamle testamente?

Hvis du vender deg til Gud og ber den Allmektige om nåde.        (Job.8:5)        

Hør når jeg roper om hjelp, min konge og min Gud! For til deg ber jeg.    (Salme 5:3)

Gud, hør min bønn, vend øret til min munns ord.   (Salme 54:4) 

Gud, i stillhet priser de deg på Sion. ... Du som hører bønner, til deg kommer alt kjød.   (Salme 65:2-3)  

Herre, hærskarenes Gud, hvor lenge vil du la din vrede ryke mot ditt folk som ber til deg?      (Salme 80:5)

Herre, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud!     (Salme 84:9) 

Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. (Jer.29:12)

La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!    (Klag.3:41) 

Konklusjon:

Det klare trosfundament i hele GT er at det bare finnes én Gud og at alle bønner skal rettes mot ham! Hundrevis av skriftsteder kunne anføres for å illustrere denne sannhet.  Da jeg er overbevist om at alle troende kjenner til dette, velger jeg å ikke trette leseren unødvendig med en mengde skriftsteder. Vi slår bare uten videre fast at i hele det Gamle Testamente blir alle bønner rettet mot Gud den Allmektige, himmelens og jordens skaper! En troende jøde i gammeltestamentlig tid - og på Jesu tid - var en person som ba til Israels Gud, himmelens og jordens skaper. Ut fra jødenes strenge monoteistiske Gudstro var det umulig at bønner kunne rettes mot noen annen.

Hvem blir bønnene rettet mot

i evangeliene?

Da sa Jesus til ham: "Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene."    (MATT 4:10)

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.  Vær ikke lik dem! For dere har en Far  som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.   Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! ...     (MATT. 6: 7-9)

Når selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham.    

(MATT 7:11)

Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde. Han sa da til disiplene: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»        (MATT 9:36-38)

Også dette sier jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.           (MATT 18:19)

Tidlig neste morgen gikk de forbi fikentreet og fikk se at det var visnet fra roten av.  Peter husket det som hadde hendt, og sa til Jesus: «Rabbi, se! Fikentreet som du forbannet, er visnet.»  Men Jesus svarte dem: «Ha tro til Gud!  Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, så skal det også gå slik.  Derfor sier jeg dere: Alt det dere ber om i bønnene deres - tro at dere har fått det, og dere skal få det.          (MARK 11:20-24)

De kom til et sted som heter Getsemane. Da sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!»  Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru,  og han sa til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.  Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»  Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste time?  Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.»  Så gikk han bort på ny og bad med de samme ord.  (MARK 14:32-39)

Da sa Maria:

Min sjel opphøyer Herren,

og min ånd fryder seg over Gud, min frelser.

For han har sett til sin ringe tjenerinne.

Fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

for store ting har han gjort mot meg,

han den mektige; hellig er hans navn.

Hans miskunn varer fra slekt til slekt

for dem som frykter ham.

Han gjorde storverk med sin sterke arm;

han spredte dem som gikk med hovmodstanker,

og støtte herskere ned fra tronen,

men de små opphøyet han.

Han mettet de sultne med gode gaver,

men sendte de rike tomhendte fra seg.

Han tok seg av sin tjener Israel

så han kom i hu  sitt løfte til våre fedre

og viste miskunn mot Abraham og hans ætt - til evig tid.

(LUK 1:45-55)

Og hans far Sakarias ble fylt med den Hellige Ånd

Og talte profetiske ord og sa:

Lovet være Herren, Israels Gud,

for han har sett til sitt folk og forløst det.

Han har oppreist et frelsens horn for oss

i sin tjener Davids ætt,

slik han lovte det for lenge siden,

da han talte gjennom sine hellige profeter

om å frelse oss fra våre fiender

og fra alle dem som hater oss.

Han vil vise miskunn mot våre fedre

og komme i hu sin hellige pakt

og løftet han gav vår far Abraham med ed,

så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt

kan få tjene ham  for hans åsyn

i fromhet og rettferd alle våre dager.

Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet,

for du skal gå fram foran Herren

og rydde vei for ham

og lære hans folk å kjenne frelsen,

at deres synder blir tilgitt,

for vår Gud er rik på miskunn.

Slik skal lyset fra det høye

gjeste oss som en soloppgang

og skinne for dem som bor

i mørke og dødens skygge,

og lede våre skritt inn på fredens vei.

(LUK 1:67-79)

Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.         (LUK 2:20)

Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikk var etter loven,  tok Simeon barnet i sine armer, priste Gud og sa:

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,

slik som du har sagt.

Med egne øyne har jeg sett din frelse,

som du har beredt i alle folks påsyn,

et lys som blir til åpenbaring for hedningene

og til ære for ditt folk Israel.

(LUK 2:27-32)

Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var høyt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år  og hadde siden levd som enke, til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag.  Nå kom også hun fram og lovpriste Gud; og hun talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem.        (LUK 2:36-38)

Da førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil.  Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.»  Jesus svarte: «Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.»         (LUK 4:5-8)

En gang var han et sted og bad. Da han var ferdig med å be, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler.» Han svarte:

«Når dere ber, skal dere si:       Far!

La ditt navn holdes hellig.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden som i himmelen.

(LUK 11:1-2)   

Er det vel en far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk,  eller gi ham en skorpion når han ber om et egg?  Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham!» (LUK 11:11-13)

En sabbat holdt han på å lære folket i en av synagogene.  Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år; hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp.  Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra din sykdom.»  Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og priste Gud.            (LUK 13:10-13)

På veien mot Jerusalem drog han gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea.  Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt unna  og ropte: «Jesus, mester, miskunn deg over oss!»  Da han fikk se dem, sa han: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene.  Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han priste Gud høylytt,  kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Denne mannen var en samaritan.  Jesus sa:«Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni?  Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?»  Og han sa til ham: «Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg.»               (LUK 17:11-19)

Han fortalte dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke gi opp: I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. ……… Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier!  Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?            (LUK 18:1-7)

To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller.  Fariseeren stilte seg opp og bad slik: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.  Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.»  Tolleren stod langt nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig!»         (LUK 18:10-13)

Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.»  Straks kunne han se, og han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.           (LUK 18:42-43)

Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett.            (LUK 19:32-37)

Så gikk han ut og tok veien til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte ham.  Da han kom dit, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!»  Han gikk fra dem, så langt som et steinkast, og falt på kne og bad:  «Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.»  Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.  Og han kom i dødsangst og bad enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden.  Da han reiste seg etter bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg.  «Hvordan kan dere sove?» sa han. «Reis dere, og be om at dere ikke må komme i fristelse!»    (LUK 22:39-46)

«Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen.  «Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.»  Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem.  Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.  Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.  Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»          (JOH 4:19-24)

Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli forherliget gjennom Sønnen.         (JOH 14:13)

Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.  Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn.               

(JOH 15:15-16)

På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.       (JOH 16:23)

Det jeg nå har sagt til dere, er gåtefull tale. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale til dere i gåter, men åpent forkynne dere om Faderen.  Den dagen skal dere be i mitt navn. Jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere;  for han selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud. Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.»              (JOH 16:25-28)

Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:  Far, timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg.  For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham.  Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.  Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre.  Og nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til.           (JOH 17:1-5)

Konklusjon:   

Evangeliene gir oss et entydig bilde av at Jesus selv, hans nærmeste disipler og alle jøder han var i kontakt med, alle har det til felles at de retter sine bønner mot Gud Fader. Aldri noen gang hører vi om gudfryktige mennesker som ber til noen annen enn den Allmektige Gud. Om Jesus hadde lært sine disipler og sine tilhørere å be til noen andre, ville det selvfølgelig ha ført til stor strid og store protester. Som gode jøder som hadde fått det inn med morsmelken at alle bønner kun skulle rettes mot den ene og eneste Gud, Israels Gud, ville både disiplene og folket automatisk ha kommet med massive innvendinger. Men noen slike innvendinger hører vi aldri om i evangeliene! Hvem man skal be til, synes overhodet ikke å være noe stridsspørsmål. Alle retter sine bønner mot den samme opphøyde Majesteten på himmelens trone!

Hvem blir bønnene rettet mot

i Apostlenes gjerninger?

De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede. De lovet Gud, og alle satte pris på dem. Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.   (APG 2:46-47)

Og han grep hans høyre hånd og reiste ham opp. Straks fikk han styrke i føttene og anklene,  han sprang opp, kunne stå og gikk så omkring. Han fulgte dem inn på tempelplassen, hvor han snart gikk, snart sprang, mens han lovpriste Gud.  Og alle så ham løpe omkring og prise Gud.  De kjente ham igjen og visste at det var han som pleide å sitte ved Fagerporten og tigge om almisser, og de ble fylt av undring og forferdelse over det som var hendt ham.         (APG 3:7-10)

De truet dem da enda mer, men lot dem gå. For de fant det ikke mulig å straffe dem så lenge hele folket priste Gud for det som var skjedd.  Mannen som var blitt helbredet ved dette under, var jo over førti år.       

(APG 4:20-22)

Etter at de var løslatt, gikk de til sine egne og fortalte hva overprestene og de eldste hadde sagt. Da de andre hørte det, forenet de seg alle i bønn til Gud og sa: «Herre, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, du talte ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener David, vår far, og lot ham si:

Hvorfor raste folkeslagene?

Hvorfor la folkene unyttige planer?

Jordens konger trådte fram,

og fyrstene slo seg sammen

 mot Herren og hans Salvede.

Ja, i sannhet slo de seg sammen i denne by mot din hellige tjener Jesus, ham som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningene og Israels stammer, for å gjøre det du i din makt og etter din plan hadde bestemt skulle skje. Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved din hellige tjener Jesu navn.»          (APG 4:23-30)

I Cæsarea bodde en mann ved navn Kornelius, som var offiser ved Den italiske bataljon.  Han var en from mann, og både han og familien hørte til dem som trodde på jødenes Gud. Han gav ofte almisser til folket og bad stadig til Gud.             (APG 10:1-2)

Mens Peter fremdeles talte, kom Den Hellige Ånd over alle som hørte Ordet.  De troende jøder som var kommet dit sammen med Peter, var forferdet over at Den Hellige Ånds gave ble utøst også over hedningene.  For de hørte dem tale i tunger og prise Gud.  (APG 10:44-46)

Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: «Så har da Gud også latt hedningene få vende om og vinne livet!»         (APG 11:18)

Peter ble da sittende i fengslet, og imens bad menigheten inderlig til Gud for ham. (APG 12:5)

Ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, mens fangene lyttet til dem.      (APG 16:25)

Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet.»  Dette sa han, og så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste.        (APG 27:34-35)

Brødrene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.        

(APG 28:15)

Konklusjon:

Det burde ikke være vanskelig å forestille seg at det ville ha blitt masse bråk og strid dersom apostlene og de første kristne hadde forkynt for jødefolket at de nå skulle begynne å be til noen andre enn Israels Gud. Det ville uvilkårlig ha blitt oppfattet som en oppfordring til avgudsdyrkelse! Men noen uenighet eller strid om hvem man skal be til, finnes det over hodet ikke tegn til i Apostlenes gjerninger. Tvert imot sies det betegnende om de første kristne at "de lovet Gud og var velsett av hele folket"! (Ap.gj. 2:47) Dette kan vanskelig bety noe annet enn at apostlene og de første kristne nøt stor tillit og respekt blant folket nettopp fordi de bad til og tilbad den samme Gud som jødene. At det virkelig forholdt seg slik, blir bekreftet gjennom gjentatte episoder utover i Apostlenes gjerninger der vi ser at bønnene alltid blir rette mot Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, fedrenes Gud, Gud den Allmektige!

Hvem blir bønnene rettet mot

i Paulus brev?

Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro. Gud selv, som jeg tjener av hele mitt hjerte ved å forkynne evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg stadig nevner dere i mine bønner.      (ROM 1:8-9)

For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det.  For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.  De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter.           (ROM 1:19-21)

For de har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er priset i evighet. Amen.     (ROM 1:25)

Men Gud være takk! Før var dere slaver under synden, men nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere.     (ROM 6:17)

Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?  Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg altså Guds lov med mitt sinn, men syndens lov slik jeg er av naturen.      (ROM 7:24-25)

Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: «Abba, Far!»       (ROM 8:15)

Brødre, av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.      (ROM 10:1)

Å, dyp av rikdom

og visdom og innsikt hos Gud!

Hvor uransakelige hans dommer er,

og hvor ufattelige hans veier!

Hvem kjente Herrens tanke,

eller hvem var hans rådgiver?

Hvem gav ham noe først,

så han skulle få vederlag?

Fra ham og ved ham og til ham er alle ting.

Ham være ære i evighet! Amen.

(ROM 11:32-36)

Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi skal alle fram for Guds domstol,  for det står skrevet:

Så sant jeg lever, sier Herren,

for meg skal hvert kne bøye seg,

og hver tunge skal love Gud.

(ROM 14:10-11)

Måtte Gud selv, som er kilden til tålmod og trøst, hjelpe dere til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje.  Da kan dere enig og samstemmig prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far.      (ROM 15:5-6)

Jeg sier dere at Kristus ble en tjener for de omskårne for å vise at det Gud har sagt, er sant, og for å stadfeste de løfter som var gitt til fedrene.  Men de andre folk skal prise Gud for hans miskunn, slik det står skrevet:

Derfor vil jeg prise deg blant folkene

og lovsynge ditt navn.

Videre heter det:

Gled dere, folkeslag, sammen med hans folk.

Og igjen:

Lovsyng Herren, alle folk,

pris ham, alle stammer.

(ROM 15:8-11)

Jeg ber dere, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved den kjærlighet som Ånden gir: Kjemp sammen med meg ved å be for meg til Gud.                

(ROM 15:30-31)

Lovet være Gud, han som har makt til å styrke dere med mitt evangelium, budskapet om Jesus Kristus, ut fra åpenbaringen av den hemmelighet som har vært holdt skjult fra evige tider,  men som nå er kommet for dagen. Ved de profetiske skrifter og etter den evige Guds befaling er den blitt kunngjort for alle folkeslag for å føre dem til lydighet og tro.  Ham, den eneste vise Gud, være ære ved Jesus Kristus i all evighet! Amen.      (ROM 16:24-27)

Jeg takker alltid Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus.    (1KOR 1:4)

Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen andre av dere enn Krispus og Gaius, slik at ingen skal si at dere ble døpt til mitt navn.     (1KOR 1:14-15)

Hvis jeg spiser dette med takk, hvorfor skal jeg da bli klandret for det jeg spiser? Jeg gjør det jo med takk til Gud.    (1KOR 10:30)

Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet?   (1KOR 11:13)

For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, han taler hemmeligheter ved Ånden.   ……….

For hvis jeg ber og da taler i tunger, er det min ånd som ber, men forstanden har ikke noen nytte av det.  Hva så? Jeg vil be med ånden, men også med forstanden, jeg vil lovsynge med ånden, men også med forstanden.  Hvis du holder takkebønn i din ånd, hvordan kan en som sitter der og ikke er fortrolig med dette, si «Amen» til din bønn? Han skjønner jo ikke hva du sier.  Du holder nok en god takkebønn, men ingen andre blir oppbygd av det.        (1KOR 14:2 +14-17)

Jeg takker Gud; jeg taler mer i tunger enn noen av dere.  Men når menigheten er samlet, vil jeg heller si fem ord med forstanden og lære andre enn tale tusenvis av ord i tunger.         (1KOR 14:18-19)

Men hvis en av disse kommer inn og alle taler profetisk, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle;  hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil falle ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: «Gud er sannelig blant dere!»            (1KOR 14:24-25)

Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!      (1KOR 15:57)

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst!  Han trøster oss i all vår nød, for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.         (2KOR 1:3-4)

Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss med i sitt seierstog og gjennom oss sprer kunnskapen om ham som en duft, på hvert et sted.    (2KOR 2:14)

Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere - til Guds ære.      (2KOR 4:15)

Han som gir «såkorn til den som skal så, og brød til å spise», han skal også gi dere såkorn og la det bære rikt, og grøden av deres rettferdighet skal han gjøre stor.  Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken stige opp til Gud, når vi overbringer gaven.  (2KOR 9:10-11)

For denne tjenesten, som også er en gudstjeneste, er ikke bare en hjelp for de hellige i deres nød; den skal også vise sin overflod i at mange takker Gud. Når dere har fullført tjenesten og bestått prøven, vil de prise Gud for deres lydighet i bekjennelsen til Kristi evangelium og for deres vilje til å gi i fellesskapet med dem og alle de andre. Og de vil be for dere og lengte etter dere på grunn av den rike nåde Gud har gitt dere. Gud være takk for sin usigelige gave!        (2KOR 9:12-15)

Skal jeg rose meg, vil jeg rose meg av min svakhet. Jeg lyver ikke, det vet Gud, vår Herre Jesu Far, som er lovet i evighet!      (2KOR 11:30-31)

Vi ber til Gud at dere ikke må gjøre noe ondt, ikke for at det skal vise seg at vi holder mål, men for at dere skal gjøre det gode. Så kan det gjerne se ut som om vi ikke har holdt mål.        (2KOR 13:7)

Kristi menigheter i Judea kjente meg ikke personlig.  De hadde bare hørt at det ble sagt: Han som før forfulgte oss, han forkynner nå den tro som han prøvde å utrydde. Og de priste Gud på grunn av meg.        (GAL 1:22-24)

Fordi dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper «Abba, Far!»     (GAL 4:6)

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,

han som i Kristus har velsignet oss

med all Åndens velsignelse i himmelen.  

(EF 1:3)

Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg nevner dere i mine bønner. For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige. Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få den Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne.   

(EF 1:15-17)

Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord. Jeg ber om at han som er så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd,       (EF 3:14-16)

Rått snakk, dumt prat og grove vittigheter er også upassende. Si heller takk til Gud!    (EF 5:4)

Drikk dere ikke fulle på vin; det fører til utskeielser. Men bli fylt av Ånden,  og si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av hjertet for Herren!  Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.       (EF 5:18-20)

Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg. Be om at de rette ord må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan forkynne evangeliets hemmelighet,  som jeg er sendebud for også her i fengslet. Be om at jeg ved evangeliet må få frimodighet til å tale slik jeg skal.       (EF 6:17-20)

Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, og hver gang jeg ber for dere alle, gjør jeg det med glede.     (FIL 1:3-4)

Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!     (FIL 4:6)

Så skal min Gud, han som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt dere trenger. Vår Gud og Far være ære i all evighet! Amen.     (FIL 4:19-20)

Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.      (KOL 1:3)

Dere skal styrkes og få kraft, av den kraft som han i sin herlighet eier, så dere alltid er utholdende og tålmodige. Og med glede skal dere takke Faderen, som satte dere i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset.    (KOL 1:11-12)

Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre; så må dere også leve i ham.  Vær rotfestet i ham og bygd på ham! Stå faste i troen etter det dere har lært, rike på takk til Gud!       (KOL 2:6-7)

Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham.       (KOL 3:17)

Vær utholdende i bønn, våk og be, med takk til Gud!  Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet; for dens skyld sitter jeg nå i fengsel.  Be om at jeg må få kunngjøre den slik som jeg skal.           (KOL 4:2-4)

Vi takker alltid Gud for dere alle når vi nevner dere i våre bønner. For vår Gud og Fars ansikt husker vi på dere og tenker stadig på hvordan deres tro viser seg i gjerning, deres kjærlighet i arbeid, og deres håp til vår Herre Jesus Kristus i utholdenhet.          (1TESS 1:2-3)

Og derfor takker vi alltid Gud: Da dere fikk overgitt det Guds ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Det virker nå med sin kraft i dere som tror.       (1TESS 2:13)

Hvordan kan vi så takke Gud for dere slik vi skulle, for all den glede som fyller oss for Guds åsyn, og som dere har gitt oss?       (1TESS 3:9)

Vær alltid glade, be stadig,  takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.      (1TESS 5:16-18)

Vi må alltid takke Gud for dere, brødre. Det er bare hva rett er, for troen vokser stadig hos dere, og den innbyrdes kjærlighet blir større hos hver og en av dere.              (2TESS 1:3)

Derfor ber vi alltid for dere at vår Gud må gjøre dere verdige til det kall dere har fått, gi dere en hel og full vilje til det gode og med sin makt fullføre troens gjerning hos dere.    (2TESS 1:11)

Brødre, som er elsket av Herren, vi må alltid takke Gud for dere.       (2TESS 2:13)

Han som er konge i evighet, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være pris og ære i all evighet! Amen.       (1TIM 1:17)

Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker.  Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt.  Dette er rett og godt for Gud, vår frelser,  han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.  For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus ...         (1TIM 2:1-5)

Den som da virkelig er enke og står alene, hun har satt sitt håp til Gud og lever i bønn og påkallelse natt og dag.                 (1TIM 5:5)

For Guds ansikt, han som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, som avla den gode bekjennelse for Pontius Pilatus, pålegger jeg deg: Ta vare på ditt oppdrag så det holdes rent og uangripelig helt til vår Herre Jesus Kristus kommer i herlighet. Det skal han la oss få se i rette tid, han som er den salige og eneste mektige, kongenes konge og herrenes herre,  den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen.              (1TIM 6:13-16)

Med takk til Gud, som jeg tjener med en ren samvittighet likesom mine forfedre, nevner jeg deg stadig i mine bønner, natt og dag.       (2TIM 1:3)

Jeg takker alltid Gud når jeg nevner deg i mine bønner.      (FILEM 1:4)

Konklusjon:

Gjennom mektige åpenbaringer ble Paulus Guds utvalgte redskap til å bringe evangeliet ut til hedningene i tale og skrift. I de 13 brevene vi har av ham, forklarer han grundig og teologisk om forskjellige sider ved evangeliets budskap, men aldri et eneste ord om at de troende nå skulle begynne å be til noen andre enn Gud Fader. Bønn til noen andre enn Faderen ville ha utgjort en ubeskrivelig stor utfordring og vanskelighet for de første kristne. Men Paulus har ingen trøst eller veiledning å gi i forhold til en slik problemstilling. Han veileder om mye annet som opptok de første kristne, bl.a. om spiseregler, helligdagsholdelse, giftemål osv., men aldri om dette! Den eneste mulige forklaringen på denne mangelen på undervisning, må være at han rett og slett ikke kjente til noen slik vanskelighet blant de første kristne!  Og grunnen til at en slik vanskelighet var ukjent for ham, kan ikke ha vært noe annet enn det enkle faktum at vanskeligheten ikke eksisterte! De første kristne ba ikke til noen andre enn Gud Fader, og derfor opplevde de heller ikke noe problem i forhold til hvem de skulle rette sine bønner mot!

At dette er en riktig forståelse av situasjonen, blir forøvrig kraftig underbygget av de glimt de 13 brevene gir oss inn i Paulus eget bønneliv.  Hans egne bønner er nemlig alltid rettet mot Gud Fader! Og som rollemodell for de første kristne, sier det seg selv at denne type bønneliv rettet mot Gud Fader selvfølgelig ble videreformidlet til de menighetene han grunnla.

Det samme kan sies om Paulus læremessige undervisning om bønn. Som teolog og lærefader formidler han et klart budskap til menighetene om at det kun er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot. Hans undervisning om dette er konsekvent, klar og entydig.

Hvem blir bønnene rettet mot i

Hebreerbrevet og de alminnelige brevene?

Den gang Jesus levde på jorden, bad og bønnfalt han med høye rop og tårer ham som kunne berge ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig.

(HEBR 5:7-8)

Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.     (HEBR 11:6)

La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn.    (HEBR 13:14-15)

Fredens Gud, han som førte den store hyrde for hjorden, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde i kraft av en evig pakts blod,  måtte han gjøre dere skikket til alt som godt er, slik at dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus virke i oss det som er etter Guds gode vilje. Ham være ære i all evighet! Amen.           (HEBR 13:20-21)

Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser.   (JAK 1:5)

Mennesket er slik skapt at det kan temme alle andre skapninger, både villdyr og fugler, krypdyr og fisk.  Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift.  Med den lovpriser vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde;  fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine brødre!       (JAK 3:7-10)

Men hør: Den lønn dere holdt igjen for arbeiderne som skar åkrene deres, roper høyt, og høstfolkenes nødrop har nådd fram til Herren Sebaot.      (JAK 5:4)

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! (1PET 1:3)

Dere påkaller Gud som far, han som uten å gjøre forskjell dømmer enhver etter hans gjerninger; da må dere også leve i frykt den tid dere ennå er her som fremmede.   (1PET 1:17)

Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer.             (1PET 2:12)

Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.  Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen.           (1PET 4:10-11)

Men lider han fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.   (1PET 4:16)

Dere unge må underordne dere under de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden er inne.  Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.     (1PET 5:5-7)

Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud. Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje.         (1JOH 3:21-22)

Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, feilfrie og jublende,  han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter! Amen.           (JUD :24-25)

Konklusjon:

Hebreerbrevet, Jakobs brev, Petersbrevene,  Johannesbrevene, og Judas brev er alle samstemte om at det er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot. Noe annet er utenkelig for disse forfatterne. Det å skulle be til noen andre, blir derfor heller aldri tatt opp som noe læremessig eller sjelesørgerisk problem.

Hvem blir bønnene rettet mot

i Johannes Åpenbaring?

Hver gang de fire vesener priser og hyller og takker ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet,  faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og de tilber ham som lever i all evighet. De kaster sine kranser fram for tronen og roper:

Verdig er du, vår Herre og Gud,

til å motta all pris og ære og makt.

For du har skapt alle ting,

du ville det, og de ble til, skapt av deg.

(ÅP 4:9-11)

Alle englene, som stod i en krets om tronen og de eldste og de fire vesener, kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden og tilbad Gud  og sa:

Amen.

All lov og pris og visdom,

takk og ære, makt og velde

tilhører vår Gud i all evighet.

Amen.      (ÅP 7:11-12)

En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Det ble gitt ham en stor mengde røkelse, som han skulle legge til alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen.  Og fra engelens hånd steg det opp for Guds åsyn en sky av røkelse sammen med de helliges bønner.    (ÅP 8:3-4)

Jeg fikk nå et rør til å måle med, det var som en stav, og det ble sagt til meg: «Reis deg og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der!    (ÅP 11:1)

De tjuefire eldste som sitter på sine troner for Guds åsyn, kastet seg ned på sitt ansikt og tilbad Gud  og sa:

Vi takker deg, Herre Gud, du Allmektige,

du som er og som var,

fordi du har overtatt din store makt

og er blitt konge.        (ÅP 11:16-17)

Jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk.  Han ropte med høy røst: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmel og jord, hav og kilder!»            (ÅP 14:6-7)

Og jeg så også noe som lignet et hav av glass, blandet med ild, og på glasshavet så jeg dem stå som hadde seiret over dyret og bildet av det og tallet som står for dets navn. De har Guds harper i hendene  og synger den lovsang som Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet:

Store og underfulle er dine gjerninger,

Herre Gud, du Allmektige.

Rettferdige og sanne er dine veier,

du folkenes konge.

Hvem skulle ikke frykte deg, Herre,

og ære ditt navn?

For du alene er hellig.

Alle folkeslag skal komme

og tilbe for ditt åsyn,

fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.     

(ÅP 15:2-4)

Deretter hørte jeg likesom et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang:

Halleluja!  Seieren, æren og makten tilhører vår Gud,

for sanne og rettferdige er hans dommer.

Han har dømt den store skjøgen,

hun som fordervet jorden med sin utukt,

og av hennes hånd har han

krevd sine tjeneres blod.     

(ÅP 19:1-2)

De tjuefire eldste og de fire vesener kastet seg da ned og tilbad Gud som sitter på tronen, og sa: «Amen. Halleluja!»  Og fra tronen lød det en røst: «Pris vår Gud, alle hans tjenere, dere som frykter ham, både små og store!»  Da var det som jeg hørte et stort kor av stemmer, som et brus av veldige vannmasser og drønn av voldsomme tordenbrak. De ropte:

Halleluja!  For Herren er blitt konge,

vår Gud, Den Allmektige.

La oss glede oss og juble og gi ham æren.

Tiden er kommet for Lammets bryllup!

Hans brud har gjort seg i stand,

og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.

Linet er de helliges rettferdige gjerninger.    

(ÅP 19:4-8)

Da kastet jeg meg ned for føttene hans og ville tilbe ham; men han sier til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe!»               

(ÅP 19:9-10)

Jeg, Johannes, er den som hørte og så alt dette. Da jeg hadde hørt og sett det, kastet jeg meg ned for føttene til den engelen som hadde vist meg dette, og ville tilbe ham.  Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!»        (ÅP 22:8-9)

Konklusjon:

Også Johannes Åpenbaring er helt klar og entydig i forhold til dette at det kun er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot.

Kan vi be til andre enn Gud Fader?

Etter mine beregninger må det finnes rundt 3000 vers i Bibelen som enten gir eksempler på eller klar undervisning om at det kun er Gud Fader vi skal rette våre bønner mot! Man skulle tro at ingen ville finne på å prøve å rokke ved en sannhet som er dokumentert og understreket på en slik måte i Skriften.

Men slik er det ikke. Mange kristne vil nemlig hevde at vi også kan be til Jesus og Den Hellige Ånd.

I dette kapitlet skal vi se nærmere på og vurdere holdbarheten av de skriftargumenter som vanligvis brukes for å underbygge dette synet.

La meg innledningsvis presisere at det kun er skriftargumenter vi vil se nærmere på. Hva folk ellers måtte finne på å tenke og tro ut fra rent filosofiske spekulasjoner, som f.eks. at "siden Jesus er min venn, må jeg få lov til å snakke med ham i bønn", eller "siden Den Hellige Ånd er en del av treenigheten, må jeg få lov til å be til ham" - vil ikke bli behandlet i dette studiet. Slike argumenter kan kanskje høres tilforlatelige ut for noen, men dersom de ikke kan underbygges med klar undervisning ut i fra Guds ord, vil de, slik jeg ser det, være fullstendig verdiløse. Jeg håper at alle som leser dette studiet vil være enige med meg i denne vurderingen. "Skriften alene" - og ingen ting annet - må få stå som overskrift og rettesnor for all vår teologi!

Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente. 

(Formula Concordiae, første punkt, i Konkordieboken, De evangelisk-lutherske kirkers bekjennelsesskrifter, Lunde Forlag, 1985/2000, s.387)

Hva finnes så av skriftargumenter til støtte for den tanke at man også kan be til Jesus og Den Hellige Ånd?

Det overraskende svaret på dette spørsmålet er faktisk: nesten ingen ting!

Når det gjelder Den Hellige Ånd, har man rett og slett ingen (null!) bibelvers å henvise til! Bibelen lærer nemlig aldri noen gang at man skal be til Den Hellige Ånd. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken!

Når det gjelder Jesus, har man kun noen ganske få tvetydige og tvilsomme bibelvers å henvise til. Og felles for alle disse, er at de lett og naturlig kan forstås og tolkes som noe annet enn bønnelegitimasjoner. Gjennomgangen nedenfor vil forhåpentligvis gi innhold og substans til denne påstanden.

De skriftstedene vi nå skal gå nærmere etter i sømmene, lar seg naturlig gruppere under følgende overskrifter:

- åpenbaringssamtaler

- takknemlighetsfølelser

- epikaleo

- proskuneo

- Joh.14:14

Åpenbaringssamtaler:

Vi begynner med å se nærmere på tre skriftavsnitt som har en grunnleggende karakteristikk felles og derfor er naturlige å behandle under ett. Jeg tenker på Ap.gj.7:54-60, 2.Kor.12:1-10 og Åp. 22:20.  Disse tre skriftstedene lyder som følger: 

Jeg kommer nå til de syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren.  Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den tredje himmel - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det.  Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.  Denne mannen kan jeg være stolt av, men av meg selv vil jeg ikke rose meg, unntatt av min svakhet.  Men om jeg likevel ville rose meg, ville jeg ikke være fra forstanden, for det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de han får når han ser og hører meg.  For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg - for at jeg ikke skal bli hovmodig.  Tre ganger bønnfalt (1) jeg Herren at den måtte bli tatt fra meg,  men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.  Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2KOR 12:1-10)

(1) Ordet parakaleo (Strong's 3870) forekommer 109 ganger i Det nye testamente. Om vi holder 2.Kor.12:8 utenfor (som er det verset vi skal finne ut av), så ser vi at i 107 av de resterende 108 tilfellene (dvs i 99,1 % av tilfellene) anvendes det om mellommenneskelige forhold. I No 78/85 gjengis det med slike ord som: trøste, formane, oppmuntre, sette mot i, prøve å overtale, råde, oppfordre, rettlede, vise til rette, svare med vennlighet, gi nytt mot, be om, bønnfalle, be inntrengende.  Ordet betyr aldri religiøs bønn i noen av disse tilfellene! Betydningsinnholdet synes hele veien å kunne dekkes sånn omtrentlig av ordet "anmode". Når demonene "ber" Jesus om å få lov til å fare inn i svinene, ber de ikke i religiøs mening. De bare anmoder, trygler eller bønnfaller Jesus om dette. Når tjeneren i Matt.18:29 "ber" sin medtjener om tålmodighet, ber han heller ikke noen religiøs bønn. Han bare anmoder, trygler eller bønnfaller! Når Jesus i Luk.3:18 gjør parakaleo i forhold til folket, ber han ikke noen religiøs bønn til folket! Han bare anmoder eller oppfordrer dem til noe! Når faren i liknelsen om den fortapte sønn gjør parakaleo i forhold til den hjemmeværende sønn (Luk.15:28), så ber han ikke til sønnen sin i religiøs mening! Han bare anmoder eller oppfordrer ham til å komme inn! Når den etiopiske hoffmann "ber" Filip stige opp i vognen, så er dette på samme måten ikke noe mer enn en anmodning eller oppfordring! Når Paulus gang på gang formaner (gjør parakaleo mot) de troende, så ber han selvfølgelig ikke til dem! Han bare anmoder eller oppfordrer dem til noe! Og når folk "ber" Jesus om å komme for å helbrede mennesker i nød, ber de ikke til ham i religiøs mening. De bare anmoder, oppfordrer eller bønnfaller ham om å komme! Flere eksempler kunne nevnes, men dette får holde. Det vi ser veldig klart, er at ordet aldri brukes om religiøse bønner i disse 107 tilfellene! Det norske ordet "anmode" synes over alt å kunne dekke meningsinnholdet til parakaleo. Anmode passer også greit som oversettelse i det eneste verset der parakaleo anvendes i forhold til Gud, nemlig Matt.26:53: Mener du at jeg ikke kan anmode min Far (om hjelp), og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? NASB og ESV velger her det engelske ordet "appeal" - anmode, appelere - og ikke ordet "pray"! Jeg er overbevist om at ordet parakaleo i seg selv ikke betyr noe annet enn anmode, men det er klart at når en anmodning rettes mot Gud Fader, så får ordet med en gang en helt spesiell valør. Men det er ene og alene på grunn av det objektet parakaleo rettes mot - og ikke på grunn av ordets betydning i seg selv! Denne presiseringen er det svært viktig å få tak i! Skriftens klare vitnesbyrd er at ordet parakaleo brukt i forhold til en person, ikke i seg selv viser at denne personen blir bedt til i religiøs mening. Det normale - som vi har sett ovenfor - er tvert imot at parakaleo ikke betyr bønn! Slik er det i hvert fall i 99,1 % av tilfellene - og kanskje i 100 % av tilfellene! Det er derfor både ubibelsk og fullstendig uholdbart å hevde at bruken av parakaleo i 2. Kor.12:8 viser at Jesus blir bedt til! Tenker man slik, leser man noe inn i Skriften som ikke finnes der! En riktigere og mer bibelsk forståelse vil hevde at det Paulus gjør i dette verset, ikke er noe annet enn at han anmoder eller bønnfaller Jesus om hjelp i en åpenbaringssammenheng. Med en slik forståelse og oversettelse, er man nemlig helt på linje med den øvrige bruken av parakaleo i Det nye testamente. Flere engelske oversettelser deler denne forståelsen og velger å bruke andre ord enn "pray".  Contemporary English Version (CEV) bruker f.eks. "beg" - bønnfalle, New International Version (NIV) bruker "plead" - bønnfalle, trygle- f.eks. og New American Standard Bible (NASB) bruker "implore" - bønnfalle, trygle. I tekstgjengivelsen ovenfor har jeg fulgt disse oversettelsene og brukt ordet bønnfalle.

Da de hørte dette, ble de så forbitret at de skar tenner mot ham.  Men Stefanus var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.  Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.»  Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som én stormet de mot ham.  De drev ham foran seg utenfor byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus.  Mens de steinet Stefanus, ropte han ut (1):  «Herre Jesus, ta imot min ånd.»  Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: «Herre, tilregn dem ikke denne synd.» Med disse ord sovnet han inn i døden.       (APG 7:54-60)

(1) - Det greske ordet som her er brukt, er epikaleo. Det betyr å kalle på, rope, nevne med navn, henvende seg til eller bønnfalle (se gjennomgåelsen av dette ordet senere i studiet). Ordet har aldri betydningen av å be i religiøs mening i Det nye testamente! Det Stefanus gjør her, er ganske enkelt at han nevner Jesu navn, dvs roper på Jesus. Han ber ikke til en person, men han roper til en person han ser lys levende foran seg i en mektig åpenbaring!  English Standard Version (ESV) og Contemporary English Version (CEV) oversetter her epikaleo med  "called out" (ropte ut).  I gjengivelsen ovenfor følger jeg deres eksempel.

Han som vitner dette (Jesus) sier: Ja, jeg kommer snart! (Johannes svarer:) Amen, ja kom, Herre Jesus!      (ÅP 22:20)

Det vi her står overfor, er tre tekster som har det til felles at de forteller om utvalgte Guds menn som i forbindelse med mektige åpenbaringer snakker direkte med Jesus. De drømmer ikke, men får et reelt møte med Jesus i egen person. Jesus står levende og virkelig rett overfor dem! De samtaler med ham og ber eller bønnfaller ham om forskjellige ting, akkurat som mennesker samtalte med Jesus og bad ham om forskjellige ting mens han vandret her på jorden. Men slike samtaler og henvendelser til Jesus er ikke bønner, det er anmodninger eller inderlige bønnfallinger!  Ta f.eks. den spedalske som ber Jesus om hjelp i Mark.1:40. Han bønnfaller Jesus om hjelp, men han ber ikke noen bønn i religiøs mening! Slik er det også med Paulus, Stefanus og Johannes. De tre tekstene vi har sitert ovenfor, handler derfor rett og slett ikke om bønn! De handler ganske enkelt om fortrolige og inderlige samtaler mellom hellige Guds menn og deres himmelske konge og frelser Jesus Kristus som har åpenbart seg for dem!

Som et lite apropos til det som her er sagt, kan det nevnes at det å snakke til et himmelsk vesen i forbindelse med et syn eller en åpenbaring, ikke er noe fremmed fenomen, verken i jødisk eller i kristen sammenheng. Abraham gjorde dette (1.Mos.22:11), likeledes Jakob (1.Mos.32:26), Moses (2.Mos.3:1-22), Gideon (Dom.6:11-13), Manoah (Dom.13:1-25), Jesaia (Jes.6:6-13) og Daniel (Dan.10:1-20); og i nytestamentlig sammenheng samtaler presten Sakarias med en engel (Luk.1:18), jomfru Maria samtaler med engelen Gabriel (Luk.1:34), Maria Magdalena samtaler med to engler (Joh.29:12-13) og Johannes samtaler med et himmelsk vesen (Åp.7:13). Felles for alle disse hendelsene, er imidlertid at ingen noen gang ber til noen av de himmelske vesenene de møter! De bare samtaler med dem. Bønn har med gudsdyrkelse å gjøre, og de monoteistiske jødene visste godt at de ikke skulle be til noen andre enn Jahve. Men det å samtale med engler eller himmelske vesener i forbindelse med gudgitte åpenbaringer, var altså noe som ikke kom i konflikt med deres tro på noen som helst måte!

Av dette skjønner vi at samtaler med himmelske vesener i forbindelse med åpenbaringer, i følge Bibelen ikke har noe med bønn å gjøre. Like lite som de gammeltestamentlige troende ba til engler, selv om de snakket med dem, like lite ba Paulus, Stefanus og Johannes til Jesus, selv om de snakket med ham! Sagt med få ord: åpenbaringssamtaler er ikke bønner!

Takknemlighetsfølelser:

Når man i 1.Tim.1:12 i våre vanlige norske bibeloversettelser leser at Paulus takker, så er det nærliggende å tenke at det her må være brukt et eller annet verb som betyr å takke på gresk (f.eks. "eukaristeo", et verb som ofte brukes i NT for å takke).  Men så er ikke tilfelle!  Paulus bruker faktisk ikke noen verb i det hele tatt her, bortsett fra det lille hjelpeverbet "å ha".  Ordrett står det: "Karin" (form av substantivet "karis", som betyr nåde, takk eller takknemlighet) "eko" (presensform av "å ha"). Betydningen blir altså: "jeg har takk" eller "jeg er takknemlig". Her er en liten håndfull oversettelser som får frem denne betydningen på en fin måte:

I'm so grateful to Christ Jesus for making me adequate to do this work.         (The Message)

How thankful I am to Christ Jesus our Lord for considering me trustworthy ...          (New Living Translation)

Wat ben ik dankbaar dat onze Here Jezus Christus mij heeft uitgekozen ....        (Het Boek - nederlandsk):

Jeg er så takknemlig til Kristus Jesus, vår Herre, for at han utvalgte meg som en av sine budbærere og gav meg styrke til å være trofast mot ham.  (En levende bok)

Det å føle takknemlighet i sitt hjerte, er selvfølgelig ikke det samme som å be en takkebønn! Tenk for eksempel på alle de mennesker, både i og utenfor bibelhistorien, som har følt stor takknemlighet til engler som har hjulpet dem i vanskelige livssituasjoner. Vi tror jo ikke at den takknemligheten disse menneskene følte i sine hjerter, nødvendigvis medførte at de ba takkebønner til englene! Jeg tror vi gjør vel i å ikke blande sammen takknemlighetsfølelser mot noen med det å be bønner til noen! Så langt jeg kan se, har 1.Tim.1:12 ingen undervisning om bønner rettet mot Jesus. Verset forteller bare ganske enkelt at Paulus er uendelig glad og takknemlig for alt det Jesus har gjort for ham!

Når det gjelder en riktig forståelse av dette verset, bør det vel også tilregnes betydelig vekt at takkebønner aldri rettes mot Jesus noen andre steder i Bibelen! Mønsteret er alltid at takkebønnene rettes til Gud Fader for det Jesus har gjort for oss. Her er noen få eksempler:

Jeg takker alltid min Gud for dere, for den nåde som er gitt dere i Kristus Jesus. (1.Kor.1:4)

Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!   (1.Kor.15:57)

Gud være takk for sin usigelige gave!     (2.Kor.9:15)

Det er ingen ting som tyder på at 1.Tim.1:12  bryter med dette bibelske mønsteret!

Epikaleo:

I en gruppe skriftsteder (Ap.gj.2:21, (7:59), 9:14, 9:21, 22:16, Rom.10:12-14, 1.Kor.1:2 og 2.Tim.2:22) blir det sagt at den Herre Jesus navn blir "påkalt". Betyr dette at de første kristne ba til Jesus? For å kunne svare på dette spørsmålet, er det nødvendig at vi ser nærmere på ordet epikaleo som er det greske ordet som ligger til grunn for den norske oversettelsen "påkalle" i disse tilfellene.

Om vi trekker fra de 10 bibelversene der epikaleo brukes i forhold til Kristus (som er de vi skal finne ut av), står vi igjen med 21 forekomster av dette ordet i NT.  Et studium av måten ordet brukes på i disse 21 tilfellene, vil selvfølgelig gi oss en god pekepinn på hvordan ordet også bør forstås i de tilfellene der det anvendes på Kristus. Som Dr. R. A. Torrey så treffende uttrykker det:

Hvordan et ord brukes er alltid den avgjørende faktoren når man skal bestemme et ords betydning. 

(Dr. R.A. Torrey, sitert i studiet "An analytical Study of Words" av Louis Abbott, s.3)

I tabellen nedenfor finner du en grei oversikt over hvordan ordet epikaleo brukes i alle de nevnte 21 tilfellene. I kolonnen til høyre har jeg ført opp en litt annen måte å oversette på som ikke avviker i mening fra den vanlige norske oversettelsen, men som bare benytter litt andre ord. Tanken her er å se om epikaleo lar seg fornuftig gjengi med kun ett ord eller begrep i alle tilfellene der det forekommer. Ideelt sett er dette noe man bør etterstrebe innen bibelsk oversettelsesarbeide dersom det er mulig:

Et bibelsk hovedbegrep bør i størst mulig utstrekning gjengis med samme norske uttrykk hver gang det forekommer.

(Tore Lund, høyskolelektor, Bergen, i avisen Dagen 15.05.2003)

Meningen er altså ikke å korrigere bibelteksten - de oversettelsene vi har i No 78/85 er helt OK! Jeg ønsker bare å se om de forskjellige oversettelsesordene som er brukt kan dekkes innholdsmessig og meningsbærende av ett eneste norsk ord eller uttrykk:

Hva lærer vi så av denne gjennomgangen? For det første ser vi at ordet aldri blir brukt i betydningen å be. For det andre ser vi at det innholdsmessig hele veien kan erstattes med ordet nevne eller benevne. Det er dette som fremstår som ordets gjennomgående betydning og innhold alle gangene det forekommer!

Men dette er viktig lærdom. For om vi nå anvender prinsippet nevnt ovenfor om at det er den aktuelle bruken av et ord som skal gi oss ordets betydning og meningsinnhold, så må de bibelversene som bruker epikaleo i forhold til Kristus, gjengis i tråd med nettopp denne bruken! Vi kan ikke bare velge oss en forståelse helt ute i det blå. Vi må holde oss til Bibelens egne definisjoner og forståelsesrammer!

Vi må ikke gjøre vold mot en kjent bruk av et ord og finne på en annen bruk som det ikke finnes noe forutgående grunnlag for.

(The Greek New Testament for English Readers, Alford Dean, s. 1098, Moody Press)

Men om vi da helt konkret overfører denne innsikten på f.eks.1.Kor.1:2, kan jeg ikke skjønne annet enn at dette verset må få følgende meningsinnhold:

Vi hilser alle som på ethvert sted nevner vår Herre Jesu Kristi navn!

Men da skjønner vi med en gang hva det er Paulus har i tankene.  Han tenker på de kristnes frimodige bekjennelse av Jesu Kristi navn! At dette er en riktig og god forståelse av ordet epikaleo anvendt på Kristus, blir bekreftet for oss i anerkjente teologiske oppslagsverk:

"Å påkalle Herrens navn var selve kjennemerket på alle troende, uansett hvor de befant seg. Hans (Jesu) herredømme innbefattet alle. Uttrykket betyr å bekjenne hans herredømme, ikke å be til ham.

(Kommentar til 1.Kor.1:2 i "The Interpreter's Bible, b.10, 1978, s.17)

"Å påkalle den Herre Jesu Kristi navn" betyr ikke å påkalle Jesus i bønn. Paulus bønner blir alltid rettet mot Gud. Å påkalle den Herre Jesu Kristi navn betyr å bekjenne Jesus som Herre. De som påkaller den Herre Jesu Kristi navn, er kristne.

(Kommentar til 1.Kor.1:2 i "Sacra Pagina Series, b.7, Raymond F. Collins, The Liturgical Press, USA, 1999, s.47)

En ytterligere bekreftelse på at dette er en riktig forståelse, finner vi i Septuagintas anvendelse av dette ordet når det beskriver relasjonen mellom Gud og hans folk. De troende i den gamle pakt omtales nemlig som slike som Guds navn "nevnes over":

Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt (epikaleo) over, ydmyker seg og ber

(2.Krøn.7:14)

La mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende, hver den som nevnes (epikaleo) med mitt navn. (Jes.43:6-7, 88-overs.)

Du er jo midt iblant oss, Herre, ditt navn er nevnt (epikaleo) over oss.   (Jer.14:9)

Og det var en fryd for mitt hjerte at ditt navn er nevnt (epikaleo) over meg, Herre, Allhærs Gud.   (Jer.15:16)

For ditt navn er nevnt (epikaleo) over din by og ditt folk.   (Dan.9:19)

og alle de andre folkeslag som er nevnt (epikaleo) ved mitt navn    (Amos 9:12)

Dette er meget interessant. For her er det ikke snakk om å rope på et navn, som er ordet epikaleos grunnbetydning, men om å nevne eller bli benevnt ved et navn, dvs. bære et navn! Israels folk ble kalt Jahves folk fordi det var denne Gud de trodde på og bekjente! Det var Jahves navn de bar blant folkene. Parallellen til NT er slående. De første troende ble kalt kristne fordi det på en spesiell måte var dette navnet de trodde på og bekjente! Dette var det navnet de gikk under og ble nevnt ved! (Jmfr. Ap.gj. 11:26). De var bærere av Jesu navn! De bekjente hans navn som den sanne Messias og verdens frelser! Derfor ble de kjent i hele verden som bærere av Kristus-navnet - som kristne!

Det ville forøvrig også vært merkelig om Paulus, som den største selvfølge i verden, skulle ha omtalt de første kristne som "de som på ethvert sted ber til Jesus", når vi ellers i alle hans brev ikke ser det minste spor av at han selv eller de første kristne virkelig gjorde dette!

Det vi imidlertid over alt finner spor av, er at de første kristne frimodig bekjente Jesu Kristi navn! De bekjente det til frelse i dåpen, de brukte det i sine bønner (ba i Jesu navn) og de forkynte og proklamerte det over alt der de kom:

Men nå trodde de Filip som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, og de lot seg døpe, både menn og kvinner.  (Ap.gj.8:12)

Men Herren (Jesus) sa til ham (Annanias): Du skal gå. For jeg har utvalgt ham (Paulus) som mitt redskap til å bære frem mitt navn fram for folkeslag og konger og for Israels folk.    (Ap.gj.9:15)

Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham.    (Kol.3:17)

Med denne forståelsen føyer alle bibelversene der det blir sagt at den Herre Jesu navn blir påkalt, seg fint inn i den nytestamentlige sammenheng og helhet. Epikaleo fremstår da ikke som et ord som beviser at de første kristne ba til Jesus, men forteller noe om deres karakteristiske Kristusbekjennelse og Kristustilhørighet. Generelt må det derfor sies at denne gruppen av bibelvers synes å egne seg svært dårlig som beviser for at de første kristne ba til Jesus.

La meg helt til slutt nevne ganske kort at i Fil.4:6 betyr det å påkalle virkelig å be - men der er det et helt annet gresk ord som er brukt, nemlig prosevché - det vanligste greske ordet for bønn! Det blir selvfølgelig litt vanskelig for oss nordmenn når våre bibler oversetter to vidt forskjellige greske ord med ett og samme norske ord!  Men med litt tålmodighet og med litt undersøkelser lar det seg altså gjøre å få klarhet i dette.

Proskuneo:

I flere bibelvers blir det greske verbet proskuneo brukt i forhold til Jesus. Dette er et ord som betyr å bøye seg til jorden for noen, og indirekte: å hylle eller vise ære. Av bruken i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT som ble laget ca 200 år før Kristus og som var de første kristnes Bibel, ser vi at denne typen respekt helt generelt blir vist mot alle personer man ønsker å ære, uansett stand eller verdighet.

Det er f.eks. vanlig at gjester blir vist denne ære:

Han (Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn stod foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskuneo), og sa:....   (1.Mos.18:2)

Da Lot så dem, reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden (proskuneo) og sa: ....    (1.Mos.19:1)

Handelspartnere kan også motta proskuneo:

Da stod Abraham opp og bøyde seg (proskuneo) for landets folk, for Hets barn.  (1.Mos.23:7)

Alle man ønsker å ære og opphøye, kan motta proskuneo:

Selv gikk han (Jakob) fram foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden (proskuneo), inntil han kom fram til sin bror.  (1,Mos.33:3)

Og Josefs brødre kom og bøyde seg for ham med ansiktet til jorden (proskuneo).     (1.Mos.42:6)

Da skal alle disse dine (Faraos) tjenere komme ned til meg (Moses) og bøye seg for meg (proskuneo), og si: ....  (2.Mos.11:8)

Da gikk Moses sin svigerfar i møte, bøyde seg for ham (proskuneo) og kysset ham.    (2.Mos. 18:7)

Da falt hun (Rut) på sitt ansikt og bøyde seg til jorden (proskuneo) og sa til ham (Boas): ... (Rut 2:10)

Han (Jonatan) falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg (proskuneo) tre ganger (for David). (1.Sam.20:41)

David bøyde seg (proskuneo) med ansiktet mot jorden og kastet seg ned (for Saul).   (1.Sam. 24:9)

Og de (profetens disipler) kom mot ham og bøyde seg til jorden (proskuneo) for ham (Elisa).   (2.Kong.2:15)

Og alle kongens tjenere som var i kongens port, falt på kne og kastet seg ned (proskuneo) for ham (Haman).        (Est.3:2)

... og for deg (Israels folk) skal de kaste seg ned (proskuneo), deg skal de bønnfalle.     (Jes. 45:14)

Da falt kong Nebudkanesar på sitt ansikt og hyllet (proskuneo) Daniel.    (Dan.2:46)

Proskuneo blir ofte rettet mot kongen:

Hun (Abiga'il) falt på sitt ansikt for David og bøyde seg mot jorden (proskuneo).    (1.Sam. 25:23)

Hun (kvinnen fra Tekoa) kastet seg ned for ham (proskuneo)(kong David) med ansiktet mot jorden og sa:....           (2.Sam.14:4)

Han (Absalom) kom inn til kongen, og han kastet seg på sitt ansikt til jorden (proskuneo) for kongen (David).      (2.Sam. 14:33)

Batseba bøyde seg og kastet seg ned (proskuneo) for kongen (David).      (1.Kong.1:16)

Og han (profeten Natan) kom inn og trådte fram for kongen og kastet seg på sitt ansikt til jorden (proskuneo) for ham (David).   (1.Kong.1:23)

Og han (Adonja) kom og kastet seg ned (proskuneo) for kong Salomo.    (1.Kong.1:53)

Så gikk han ut av treskeplassen og kastet seg ned (proskuneo) for David med ansiktet mot jorden.    (1.Krøn.21:21)

Men etter Jojadas død kom Judas høvdinger og kastet seg ned (proskuneo) for kongen.     (2.Krøn.24:17)

For han (kongen) er din herre, og du (kongens brud) skal falle ned (proskuneo) for ham.     (Salme 45:12)

Proskuneo blir vist mot avguder:

og jeg kaster meg ned (proskuneo) der i Rimmons hus ....        (2.Kong.5:18)

Han kastet seg ned for dem (proskuneo) (avgudene) og brente røkelse for dem.  (2.Krøn.25:14)

Han gjør et utskåret bilde av det som han faller ned for (proskuneo).   (Jes.44:15)

De bøyde seg (proskuneo) mot øst for solen.   (Ez..8:16)

Proskuneo blir vist mot engler:

Han (Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn (egentlig engler!) stod foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskuneo), og sa:....   (1.Mos.18:2)

Da Lot så dem (egentlig engler), reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden (proskuneo) og sa: ....    (1.Mos.19:1)

Da åpnet Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel, som stod på veien med et løftet sverd i sin hånd. Da bøyde han seg (proskuneo) og falt ned på sitt ansikt.  (4.Mos.22:31)

Proskuneo blir vist mot den sanne Gud:

Og det skjedde da Abrahams tjener hørte deres ord, bøyde han seg til jorden (proskuneo) for Herren.       (1.Mos.24:52)

Hele menigheten kastet seg ned (proskuneo) (for Herren) mens sangen lød og trompetene klang.           (2.Krøn.29:28)

Og de bøyde seg og kastet seg ned (proskuneo) for Herren med ansiktet mot jorden.    (Neh.8:6)

Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned (proskuneo) i din frykt.  (Salme 5:8)

Opphøy Herren, vår Gud, kast dere ned (proskuneo) for hans fotskammel, hellig er han.        (Salme 99:5)

Jeg vil kaste meg ned (proskuneo) foran ditt hellige tempel.     (Salme 138:2)

Det er interessant å se at Gud og en menneskelig konge kan bli vist proskuneo på samme tid:

Og hele forsamlingen lovet Herren, sine fedres Gud, og bøyde seg og kastet seg ned (proskuneo) for Herren og for kongen.   (1.Krøn.29:20)

Denne gjennomgangen av hvordan proskuneo brukes i Septuaginta, viser helt klart at dette ikke er et ord som kun benyttes om det å ære eller tilbe den sanne Gud. Ordet har derimot et generelt og meget vidt anvendelsesområde! Alt som æres kan, kan bli vist proskuneo!

I Det nye testamente ser vi at ordet blir brukt på samme måten. Mennesker blir vist proskuneo (Matt.18:26, Ap.gj.10:25 og Åp.3:9), avguder blir vist proskuneo (Ap.gj.7:43, Åp.9:20 og Åp.13:4), engler blir vist proskuneo (Åp.22:8), Messias blir vist proskuneo (Matt.28:17, Hebr.1:6) og Gud blir vist proskuneo (Matt.4:10, Joh.4:24 og Åp.7:11). Alt som æres kan, blir vist proskuneo!

Generelt må det sies at den orientalske skikken med å bøye seg til jorden for dem man ønsker å vise ære og respekt, umulig kan betegne en tilbedelseshandling i seg selv. Hadde ordet indikert noe slikt, ville nemlig mange kjente personer i Bibelen gjort seg skyldige i grov avgudsdyrkelse! Det bibelske materialet synes helt klart å utelukke en forståelse av proskuneo som sier at dette ordet betyr tilbedelse!

Jeg har faktisk også selv sett mennesker som har bøyd seg til marken for spesielle personer som de har hatt stor respekt for. Det skjedde ute i Uganda i Afrika for noen år siden. Gjennom en slik ærbødighetshandling viste de sin dyptfølte respekt, men de tilbad selvfølgelig ikke på noen som helst måte de personene de bøyde seg for!

Den kjente bibeloversettelsen American Standard Version sier i en fotnote til Matt.2:11 følgende om ordet proskuneo:

Det greske ordet betegner en ærbødighetshandling, enten den blir vist mot en skapning eller mot Skaperen.

Men dersom proskuneo betegner en ærbødighetshandling som kan vises mot både Skaperen og det skapte, hvorfor oversetter vi da ikke dette ordet med et norsk ærbødighetsord eller ærbødighetsuttrykk som har en tilsvarende vid og bred betydning? Hvorfor oversetter vi ikke proskuneo konsekvent med f.eks. hylle eller falle ned for? Ville man ikke nettopp ved slike ord og uttrykk få fram at det dreier seg om en ærbødighetshandling som kan rettes mot både Gud og mennesker? Ville man ikke nettopp ved en slik oversettelse få fram det greske ordets vide og brede anvendelsesområde?

Jeg bare spør. Den enkelte leser får gjøre seg sine egne tanker ut fra det materialet som her legges fram. For min egen del er jeg overbevist om at det er slike ord og uttrykk vi må bruke for å gjengi betydningsinnholdet av proskuneo på en redelig og riktig måte. Man kan bøye seg ned for og hylle både Gud og kongen, men man kan ikke tilbe både Gud og kongen!

Ved å oversette proskuneo med å tilbe med ujevne mellomrom etter eget forgodtbefinnende, tiltar dessuten oversetterne seg en kolossal makt og myndighet!  Når de noen ganger oversetter dette ordet med å falle ned for og hylle, og andre ganger oversetter det med å tilbe, er det i virkeligheten de som bestemmer hvem bibelleserne skal tilbe! Og alle kan jo tenke seg hva resultatet av dette kan bli dersom oversetterne sitter med forutinntatte meninger om hvem det er som fortjener tilbedelse!

I Skriften brukes aldri proskuneo som en "guddoms-indikator" (dvs at den som mottar proskuneo, må være en gud), og da bør ordet selvfølgelig heller aldri brukes slik av oss! På alle måter synes det for meg å være riktigere og bedre å oversettes proskuneo med "å falle ned for", eventuelt  "å hylle".

Det er forøvrig også interessant å legge merke til at verken Paulus, Jakob eller Peter noen gang gir læremessige instruksjoner om at de kristne skal vise proskuneo mot Jesus! (undersøk selv!) Derimot blir ordet brukt ofte i evangeliene i reelle møtesituasjoner der mennesker faller ned for Jesus, og i Johannes Åpenbaring der de himmelske hærskarer står ansikt til ansikt med Gud og Lammet og faller ned for dem. Dette er en god indikasjon på at proskuneo først og fremst betegner den konkrete fysiske nedbøyningshandlingen man viser eller gjør mot personer man møter og står direkte overfor.

Da Jesus vandret her på jord, var det mange mennesker som kom til ham og falt ned for ham (viste ham proskuneo). I tråd med det som er sagt ovenfor, betyr ikke dette at de tilbad Jesus, men at de viste ham stor ære og respekt. Om noen skulle være i tvil om dette er en riktig påstand, kan man jo i tillegg til de rent språklige betraktningene ovenfor også tenke over hvor sannsynlig det ville være at fromme jøder på Jesu tid plutselig skulle gi et menneske guddommelig tilbedelse! I den gamle King James oversettelsen ble ordet "tilbedelse" dessverre brukt om disse tildragelsene. Til de gamle oversetternes unnskyldning må det imidlertid sies at ordet "worship" - tilbe - hadde en helt annen betydningsvalør i 1611. En jordisk hersker kunne f.eks. bli omtalt som "Your Worship"!  Dette viser at det kanskje ikke var så galt å bruke ordet "worship" på den tiden. Men i våre dager har ordet fått en eksklusiv betydning av noe man kun gjør i forhold til en guddom. Og da har det fått en betydningsforskyvning som gjør at det ikke lenger kan betegnes som en god eller riktig bærer av det meningsinnhold som ligger i ordet proskuneo. Mange nyere oversettelser velger da også heller å bruke andre ord og uttrykk.

I Det nye testamente finnes det 15 tilfeller der proskuneo blir brukt direkte i relasjon til Jesus. Nedenfor vil du finne en oversikt over alle disse tilfellene. Legg merke til at ordet "tilbe" ikke forekommer en eneste gang:

Matt.2:2   -      Vi  ... er kommet for å hylle ham.       (No.78/85)

Matt.2:8   -      meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.   (No.78/85)

Matt.2:11 -      fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det.    (No.78/85)

Matt.8:2   -      Og se, en spedalsk kom og      falt ned for ham og sa: ... (No-1930)

Matt.9:18 -      da kom en synagogeforstander og falt ned for ham og sa: ....  (No-1930)

Matt.14:33  -  Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa:.... (No-1930)

Matt.15:25  -  Men hun kom og falt ned for ham og sa: ....  (No-1930)

Matt.20:20  -  ... og falt på kne for ham ... (Norsk Bibel-1988)

Matt.28:9    -   Da falt de ned for ham, omfavnet hans føtter og hyllet ham.   (Gunnes-1969)

Matt.28:17  -   ...  falt de ned for ham og hyllet ham.       (Gunnes 1969)

Mark.5: 6    -   ...  kom han løbende og kastede sig ned for ham ....   (Dansk-1992)

Mark.15:19 -   ...  spottade på honom och föll på knä och hyllade honom.     (Svensk-2000)

Joh.9:38      -   ...,  sagte der Mann und warf sich vor Jesus nieder.   (Gute Nachricht-1997)

Hebr.1:6      -   Let all the angels of God pay him homage    (New Jerusalem Bible)
                        And may all the angels of God pay homage to him   (God's New Covenant, Heinz Cassirer)
                        Let all God's angels pay him homage (Revised English Bible)
                        And let them bow before him -- all messengers of God     (Young's Literal Translation)
                        And let all the angels of God adore him (Douay)
                        And let all the angels of Elohim do homage to him (Urim-ThummimVersion)
                       And all the angels of God must now kneel before Him     (Power New Testament)
                        Let all God's angels pay him homage (Schonfield's The Original New Testament)
                        And let all God's angels bow before him     (Goodspeed's An American Translation)
                        Now let all the messengers of God honour him     (The Complete Bible, Ferrar Fenton)
                        Let all God's angels pay him homage  (New English Bible)
                        And let all the angels of God adore him  (Confraternity Version)
                        Prostrate yourself before him, all you angels     (21st Century New Testament)
                        Before him shall bow all messengers of God     (Unvarnished New Testament)
                        Let all the angels of God bow down before him     (20th Century New Testament)
                        And let all God's angels adore him   (Kleist & Lilly New Testament)
                        And let all the messengers of God pay homage to him    (Newcome's Corrected Version)
                        Now, let all the angels of God prostrate themselves before him  (Anchor Bible)

Åp.5:14 -         I følge Youngs Literal Translation blir proskuneo her vist mot Gud Fader:

                        And the four living creatures said, Amen!' and the twenty-four elders fell down and they bow before Him who is living to the ages of  the ages.                            (Den samme endelsen, som peker mot Gud Fader, finner man forøvrig også i bl.a. Wycliffes oversettelse, i King James, i Luthers oversettelse og i                eldre norske oversettelser - f.eks. 1865)

                        En annen oversettelse - uten dette tillegget - lyder som følger:

                        And the four living creatures said, Amen; and the elders fell down and did homage.    (Darby)

I Johannes åpenbaring faller de himmelske hærskarer ned for Gud og lammet (Åp.5:14). Dette er en tydelig parallell til nedfallingen foran Gud og kongen i Det gamle testamente (1.Krøn.29:20)!  Begge blir hyllet og æret! Men like lite som man kan trekke den slutning at kongen i GT mottok tilbedelsesbønner, like lite kan man ut fra dette verset slutte at Jesus mottok tilbedelsesbønner! Alt vi kan si, er at Jesus blir æret sammen med Gud Fader.

I Matt.4:10 sier Jesus at Herren din Gud skal du vise proskyneo og ham alene skal du gi latreuo. Legg merke til at Jesus ikke sier at det bare er Gud som skal få proskuneo. Hadde Jesus sagt det, ville han ha kommet i direkte konflikt med sine egne ord i Åp.3:9. Der sier han nemlig at han vil gjøre slik at noen vil komme og vise proskuneo mot de troende - altså mot mennesker! Likeledes ville det ha kommet i konflikt med hans egne ord i Matt.18:26 der han forteller om en tjener som viser proskuneo mot en jordisk herre. Jesus reserverer altså ikke på noen måte ordet proskuneo for Gud, men anvender det selv i forhold til mennesker.

Det som Gud alene skal få, er derimot latreuo! (ordet betyr å tjene eller dyrke en guddom). Og denne oppfordringen fra Jesus blir konsekvent fulgt gjennom hele NT!  Jesus selv får aldri latreuo. Bare Gud Fader (24 ganger) og forskjellige avguder (2 ganger)! (Ordet forekommer  21 ganger i verb-form: Matt. 4:10; Luke 1:74; 2:37; 4:8; Acts. 7:7,42; 24:14; 26:7; 27:23; Rom. 1:9,25; Fil. 3:3; 2 Tim. 1:3; Hebr. 8:5; 9:9,14; 10:2; 12:28; 13:10; Åp. 7:15; 22:3   + fem ganger i substantivisk form: Joh. 16:2; Rom. 9:4; 12:1; Hebr. 9:1,6).

NT har også et annet ord som direkte betyr tilbedelse eller gudsdyrkelse, nemlig sebo. Også dette blir konsekvent bare anvendt enten om den sanne Gud (9 ganger) eller om avgudsdyrkelse (1 gang). Verken sebo, eller noen av dette ordets avledninger, sebomai (nr. 4576 i Strong's leksikon), eusebeo (2151), sebazomai (4573), sebasma (4574) eller theosebes (2318), blir noen gang brukt i relasjon til Jesus!

Om vi nå prøver å nøste sammen trådene angående dette med tilbedelse, kan vi altså slå fast at Jesus aldri mottar latreuo eller sebo - de typiske ordene som brukes om det å dyrke, tjene og tilbe en guddom - men bare mottar proskuneo - et ord som har en mer generell og almen betydning av å vise respekt for noen. Vi har videre sett at mange mennesker i Bibelen mottok proskuneo - uten at det betydde at de ble bedt til eller tilbedt! På denne bakgrunn må jeg for min egen del si at det virker nokså uforståelig at noen kan tenke på å bygge en lære om tilbedelsesbønner rettet mot Jesus ut fra Det nye testamentes bruk av ordet "proskuneo".

Joh.14:14:

Det siste bibelverset vi skal ta for oss, er Joh.14:14. Hvordan dette verset lyder, avhenger helt av hvilken bibeloversettelse du leser! Noen har med det lille ordet "meg", andre ikke. Dette henger sammen med at de greske manuskripter som ligger til grunn for våre oversettelser, inneholder begge varianter. Fordelingen mellom variantene er som følger (de viktigste manuskriptene):

Manuskripter som ikke har med ordet "meg":

A (Codex Aleksandrinus), D (Codex Bezae), K, L, Q, Pi, Psi, 1010, 1241, 1424  (generelt: det store flertall av alle manuskripter)

Tidlige versjoner som ikke har med ordet "meg": mange manuskripter av den gamle latinske oversettelsen (Vetus Latina), flere manuskripter av Vulgata, alle koptiske versjoner, Etiopiske versjoner, gamle slavonske versjoner, en del byzantinske (greske) lektionarier

Manuskripter som har med ordet "meg":

Alef (Codex Sinaiticus)  B (Codex Vatikanus)  p⁶⁶  S  B  W  Delta  Theta  060  f13 28 33  700  892  noen  Byz   to lat  vg  syr(p,h)
 

Tidlige versjoner som har med ordet "meg": en del manuskripter av Vulgata, syriske Peshitta

(I tillegg kan det nevnes at det også finnes en del manuskripter som utelater hele verset: To unikaler, familie 1, 22, ful, minuskel 565 og noen andre, Vetus Latina b, enkelte Vulgatamanuskripter, Sinai Syriac og Nonnus  - "en sterk og uvanlig kombinasjon" i følge The International Critical Commentary, s.544.  Noen manuskripter (249 og 397) har ordet "Faderen" i stedet for "meg").

Den kjente teologen F. F. Bruce har følgende kommentar til dette materialet:

Manuskriptenes vitnesbyrd til vers 14 er nokså jevnt fordelt mellom dem som utelater og dem som beholder ordet "meg". Men logikken og tanken taler her til fordel for ordets utelatelse. Dette er faktisk noe som synes påkrevd ut fra den klare betydning av 16:23a (The Gospel of John)

Når grunnteksten spriker, får vi selvfølgelig også sprikende oversettelser. Mange bibler velger å inkludere ordet "meg", men det er også mange som resonerer slik som F. F. Bruce og velger å utelate ordet. Nedenfor vil du finne en oversikt over 50 bibeloversettelser fra både eldre og nyere tid som gjengir Joh.14:14 uten ordet "meg":

Bibeloversettelser fra 1300-1600 tallet:

John Wycliffe Bible (1395): If ye axen ony thing in my name, Y schal do it.

Tyndale (1537): Yf ye shall axe eny thige in my name I will do it.

Luther Bibel (1545):  Was ihr bitten werdet in meinem Namen, das will ich tun.

Stefanus greske tekst  (1550): εαν τι αιτησητε εν τω ονοματι μου εγω ποιησω

Geneva Bible (1587): If ye shall aske any thing in my Name, I will doe it.

King James Version (1611):  If ye shall ask any thing in my name, I will do it.

Nyere oversettelser:

Noah Websters Bibel (1833): If ye shall ask any thing in my name, I will do it.

Young's Literal Translation (1862): If ye ask anything in my name I will do (it).

Elberfelder (1871): Wenn ihr etwas bitten werdet in meinem Namen, so werde ich es tun.

Darbys oversettelse (1890): "If ye shall ask anything in my name, I will do it."

Scriveners greske tekst fra 1894: εαν τι αιτησητε εν τω ονοματι μου εγω ποιησω

American Standard Version (1901): If ye shall ask anything in my name, that will I do.

Twentieth Century New Testament (1904): If you ask anything, in my Name, I will do it.

Weymouth Bible (1913):  If you will ask anything in my name, that will I do.

Williams NT (1937): Yes, I repeat it, anything you ask for as bearers of my name, .....  

Revised Standard Version (1946): "If you ask anything in my name, I will do it."

The New English Bible (1961): If you ask anything in my name, I will do it.

The Jerusalem Bible (1966):  If you ask for anything in my name, I will do it.

Today's English Version (1966): If you ask anything, in my Name, I will do it.

Green's Literal Translation (1976): If you ask anything in My Name, I will do it.

Louis Segonds franske bibel (1979): Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai.

New King James Version (1982): If you ask anything in My name, I will do it

Amplified Bible (1987): (Yes) I will grant (I myself will do for you) whatever you shall ask in My Name ...

The Message (E.H. Peterson) (1993):  Whatever you request in this way, I'll do.

Reina-Valera (spansk) (1995): Si algo pedís en mi nombre, yo lo haré.

New Living Translation (1996): Yes, ask anything in my name, and I will do it!

Complete Jewish Bible (1998): If you ask for something in my name, I will do it.

Millenium Bible (1998): If ye shall ask anything in My name, I will do it.

The Four Gospels, E. V. Rieu: Ask for anything in my name, I will do it.

World English Bible: If you will ask anything in my name, I will do it.

English Majority Text Version: If you should ask anything in My name, I will do it.

Worldwide English New Testament: If you ask anything in my name, I will do it.

Bibelen på moderne gresk: Εαν ζητησητε τι εν τω ονοματι μου, εγω θελω καμει αυτο.

Il Nuovo Testamento in Lingua Moderna (italiensk): Quindi, se chiederete qualche cosa nel mio nome, io la faro!

Hebrew Names Version (2000): If you will ask anything in my name, I will do it.

Skandinaviske oversettelser:

Bibelen (1865): Dersom I bede om Noget i mit Navn, vil jeg gjøre det.

Det Nye Testamente, Erik Gunnes  (1969): Ja, hver bønn bedt i mitt navn vil jeg oppfylle.

1975 - Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

1978 - Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

En levende bok (1989): Ja, be om hva som helst, i mitt navn, og jeg skal gjøre det!

Bibelen Guds ord (1997): Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det.

Norske King James (2003): Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

De fire evangelier oversatt av Jacob Jervell (2002): Om dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det.

Dansk Bibelutgave (1933): Dersom I bede om noget i mit Navn, vil jeg gøre det.

Den Heliga Skrift, H. M. Melin (1865): Om I bedjen något i mitt namn, det skall jag göra.

Svensk Bibelutgave (1917): Ja, om I bedjen om något i mitt namn, så skal jag gøra det.

David Hedegård, 1964: Om ni beder om något i mitt namn, skall jag göra det.

Levande Bibeln: Ja, be om vad som helst, och använd er av mitt namn så ska jag göra det.

Svensk Bibel  2000: Om ni ber om något i mitt namn skall jag göra det.

En som leser Joh.14,14 i noen av de ovenfornevnte oversettelsene, vil selvfølgelig få en helt annen forståelse av Jesu undervisning enn en som leser en oversettelse der ordet "meg" er inkludert. Her er det altså ikke spørsmål om hva Bibelen sier, men om hvilken Bibel det er som sier det rette! Alle som uttaler seg om hva som er den sannsynlige lesemåten til dette verset, uttaler seg i stor grad på grunnlag av skjønn. Ovenfor hørte vi f.eks. hvordan F. F. Bruce utøvet sitt skjønn. Om jeg i all beskjedenhet skal prøve å gjøre rede for mitt eget skjønn i denne saken, er det særlig tre punkter jeg vil legge vekt på:

1.  For det første synes ikke utsagnet "be meg" å stemme med Jesu klare ord litt lenger ute i Johannes- evangeliet.  Her sier han nemlig: På den dag skal dere ikke spørre/be ("epotao" - det samme verbet er brukt om Jesu bønn til Faderen i 14:16) meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. (Joh.16:23). Hvordan kan Jesus i det ene øyeblikket si at disiplene skal be til ham (14:14), for så i det neste øyeblikket å si at det må de ikke gjøre (16:23)? Slik jeg ser det, taler denne meningsløse motsetningen klart til fordel for en utelukkelse av ordet "meg" i Joh.14:14.

2.    For det andre lærer Jesus oss ellers at vi skal få lov til å be til Faderen i hans navn. Det betyr at vi med frimodighet skal få lov til å komme fram for den allmektige Gud med våre bønner og begjæringer på grunnlag av Jesu gjerning og fortjeneste. Vi skal få lov til å be til Faderen gjennom Jesus!  Oversettelsesmåten "Dersom dere ber meg om noe i mitt navn", synes ikke å være språklig riktig. Det virker meningsløst å skulle be til Jesus gjennom Jesus! Som professor Olaf Moe uttrykker det betyr det å be i Jesu navn at "bønnen skjer under påberopelse av Jesu autoritet, under henvisning til hans oppdrag eller til hans stilling som midler mellom disiplene og Gud." Men dersom Jesus er en midler eller mellommann mellom de troende og den Gud de ber til, da er det ikke Jesus de ber til! De ber ikke til Jesus, men de ber til Faderen i Jesu navn! The International Critical Commentary (b.2, 1928, s.544) har følgende kommentar til dette uttrykket: "Uttrykket "be meg i mitt navn" skurrer i ørene. Det forekommer ingen andre steder i Johannes evangelium. I alle andre tilfeller der det er tale om å be i Jesu navn, blir det uttrykkelig sagt at det er Faderen bønnene skal rettes mot (jmfr. 15:16, 16:23-24)." 

Betraktninger rundt det å be i Jesu navn synes jeg derfor også er med på å styrke inntrykket av at de manuskriptene som ikke har med ordet "meg", gir oss den riktigste og beste teksten til Joh.14:14.

3.   For det tredje gjør oversettelsesmåten uten ordet "meg" Jesu undervisning om bønn konsekvent og sammenhengende. Den får alle de fire evangeliene til å stemme overens. Alltid ellers i evangeliene ber Jesus selv til Faderen og lærer sine disipler å gjøre det samme. Det er kun dette ene verset som skiller seg ut.  Når mange manuskripter vitterlig utelater ordet "meg", synes jeg derfor at dette med konsekvens og sammenheng taler tydelig til fordel for at denne lesemåten faktisk bør velges.

Min konklusjon angående ordet "meg" i Joh.14:14 blir derfor sammenfallende med den vi finner i The International Critical Commentary:

Vi konkluderer med at ordet "meg", må utelates her, selv om det har sterk manuskriptstøtte. (b.2, s.544)

Slik vurderer altså jeg saken. Det vi i alle fall ser, er at mange kompetente bibeloversettere over hele verden faktisk velger å utelate ordet "meg" i Joh.14:14. Millioner av kristne over hele verden som bruker disse biblene, vil stille seg helt uforstående til å skulle argumentere for at bønner kan rettes mot Jesus med utgangspunkt i dette verset. Konklusjonen på gjennomgangen av Joh.14:14 må derfor bli at så usikkert som dette verset er, kan det umulig tjene som noe godt eller holdbart argument for at bønner kan rettes mot Jesus.

Avsluttende konklusjon:

I tittelen på dette studiet reiste vi følgende spørsmål: Hvem skal vi be til? Hva lærer Bibelen? Etter alt vi nå har sett og gjennomgått, har jeg personlig bare ett svar å gi på dette spørsmålet:

Det finnes ingen holdbare argumenter i Bibelen for at vi skal rette våre bønner mot noen andre!

Imidlertid må det sies med ettertrykk at vi som kristne har fått et helt spesielt privilegium når det gjelder bønn, nemlig dette:

Vi skal få lov til å be i Jesu navn!

Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.             (Joh.16:23-24)

Helt til slutt noen visdomsord til ettertanke:

Det å underlegge seg en teksts autoritet betyr helt praktisk at man er villig til å bli korrigert, til å endre innstilling og skifte syn dersom teksten krever det.  ..... Våre fordommer må underlegges autoriteten i den bibelske tekst, vi må tillate teksten å skape og forme vår forståelse.    (Guthrie / Duval, Biblical Greek Exegesis, Zondervan, 1998, s. 105-106)

En hellig respekt for Guds autoritet burde få oss til å forkaste en feilaktig oppfatning, uansett hvor gammel den måtte være, uansett hvilke autoriteter som står bak den og uansett hvor utbredt den måtte være!  (C. H. Spurgeon, The New Encyclopedia of Christian Quotations, compiled by Mark Water, Baker Books, 2000, s. 1080)

_____