* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 2003: Noen korte kommentarer til leserinnleggene
Apologeten


*
*

Noen korte kommentarer til leserinnleggene

Fred V. Hjortland

Etter innbydelsen i forrige utgave av Apologeten til å komme med synspunkter på min konklusjon angående Det gamle testamentes lære om "nefesh" (sjelen), har det kommet inn tre leserinnlegg. Som vi ser, er et av leser- innleggene enig med meg, mens to andre har motforestillinger. I det følgende vil jeg prøve å gi noen korte kommentarer til disse motforestillingene.

Catherine er en gudfryktig og fin kvinne som jeg har all mulig respekt for. Når det gjelder synet på sjelen, må jeg imidlertid få lov til å gi uttrykk for litt andre synspunkter enn de Catherine står for.

Catherine er for det første opptatt av å henvise til en del kjente kristne personligheter til støtte for læren om sjelens udødelighet. Det kan virke som om hun prøver å fremstille det som om jeg står nesten helt alene mot hele den kirkelige tradisjon. Men slik forholder det seg jo ikke! Blant de tidligste kirkefedrene var det ingen som hevdet læren om sjelens udødelighet. Derimot er flere av dem meget klare i sin tale mot læren om sjelens udødelighet, således Justin Martyr, Ireneus, Tatian og Theofilus og Lactantius. Det var faktisk uhørt av kristne i de første århundrene å si at alle mennesker hadde en udødelig sjel. Den svenske biskopen Anders Nygren gir en fin oppsummering av dette:

"Under historiens gang har disse to - troen på sjelens udødelighet og troen på de dødes oppstandelse - hele tiden blitt blandet sammen. I virkeligheten tilhører de to motsatte religiøse og etiske verdener. ... Oldkirken skiller seg ut fra Hellenismen mest av alt i dens tro på Oppstandelsen. ... Den platonske, hellenske læren om sjelens udødelighet ble av apologetene ansett for å være en gudløs og blasfemisk lære som de framfor noe måtte angripe og ødelegge. Deres motto i denne forbindelse kan formuleres med ordene til Tatian: "Ikke udødelig, dere grekere, er sjelen i seg selv, men dødelig. Dog er det mulig for den ikke å dø."

Forskjellen mellom kristne og ikke kristne i dette spørsmålet var så stor at troen på "kjødets oppstandelse" kunne brukes som et slags "shibbolet". En som tror på sjelens udødelighet, viser derved at han ikke er en kristen. Som Justin Martyr sier det: "Om du har støtt på noen som kaller seg kristne ... og som sier at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde, men at deres sjeler blir tatt til himmelen når de dør, tro ikke at de er kristne. ..."

I følge det platonske, hellenistiske synet er udødelighet en medfødt egenskap ved menneskets sjel. Men en slik lære er, fra en kristen synsvinkel, helt i tråd med fallet - det er menneskets forsøk på å gjøre seg selv lik Gud, det er et angrep på Guds guddommelighet. I steden for å motta evig liv som en gave fra Guds hånd, fra hans ufortjente Agape-kjærlighet, så insisterer mennesket på at det eier det evige liv av seg selv i kraft av sjelens guddommelige natur. Det er derfor ideen er gudløs og blasfemisk." ("Agape og Eros"(1953), s.224, 280-281)

 

Nordisk Teologisk Uppslagsbok sier det samme:

"Hos vissa apologeter, framför allt Justinius Martyren, möter man ett klart medvetande om skillnaden mellan grekiskt och kristet tänkesett på denna punkt. Odödelighet får ej fattas såsom en naturutrustning hos själen. Gud skapar både kropp och själ, han ger själen liv och den lever så länge han vill." (Nordisk Teol. Uppslagsbok, b. 2 , 1331)

 

Tidligere norsk biskop Karl Marthinussen er ikke mindre klar:

"Endelig kan det nevnes at en rekke av oldkirkens fremste kirkelærere hevdet denne oppfatning (dvs. at de ugudelige vil bli tilintegjort), således Justin Martyr, Ireneus, menn som måtte forutsettes å ha den mest intime føling både med oldkirkens ånd og den greske språkbruk." (Fra biskop Karl Marthinussens bok "Tid og evighet", s. 67)

 

Under reformasjonstiden gikk mange anabaptister mot læren om sjelens udødelighet. Og i nyere tid synes faktisk de fleste teologer og teologiske oppslagsverk å avvise læren om sjelens udødelighet! Kjente navn kan nevnes som f.eks. Henry Constable, Edward White, William E. Gladstone, Emmanuel Petavel, F. W. Farrar, Emil Brunner, Jamieson, Fausset and Brown, Oscar Cullman, Paul Tillich, Paul Althaus, Theodor Zahn, bibeloversetteren Dr. R. F. Weymouth, bibeloversetteren Joseph B. Rotherham, Johannes Pedersen, Prof. Frederick Palmer, Joseph A. Beet, Karl Barth, Adrian Hastings, Dr. Scroggie, James Hastings, biskop Brooke Foss Westcott, Murray J. Harris, Eldon Ladd, F.F. Bruce, Philip E. Hughes, Michael Green, Clark Pinnock, John Wenham, John Stott, biskop Anders Nygren, biskop Karl Marthinussen, Einar Molland, Alex Johnson, teologisk professor Magnar Kartveit, teologisk professor Arvid S. Kapelrud, misjonsprest Johannes Johnson og sokneprest Th. Dahl, bibeloversetter Erik Gunnes, høyskolelektor Svein Sando - for å nevne noen!

 

 

Her er noen interessante uttalelser som ytterligere viser hvor utbredt og anerkjent motstanden mot læren om sjelens udødelighet er innenfor de teologiske kretser:

 

"Det synes som om de fleste teologer nå er enige om at Bibelen ikke lærer at sjelen har en naturlig udødelighet."

("A Short History of the Christian understanding of Hell", Colin Randall, s.20)

 

"Det representative "Evangeliches Kirchenlexikon" (1955, f.f., b. 3) erklærer kategorisk at "udødeligheten må avvises."

("Dødsrikets verdenshistorie" av Olav O. Aukrust, bind 3, s.234)

 

"Størsteparten av de nålevende tyske teologene benekter sjelens udødelighet."

(Albrecht Obs i doktoravhandlingen "Tod und Unsterblichkeit in der evangelischen Teologie der Gegenwart", 1964, sitert i "Dødsrikets verdenshistorie" av Olav O. Aukrust, bind 3, s.233)

 

De mest verdifulle vitnesbyrdene av de tidligste kirkefedrene og det store flertall av nyere vitnesbyrd blant dagens teologer går altså klart i mot det syn Catherine forfekter. Hennes henvisning til noen få navn og til kirkens tradisjon kan derfor ikke tillegges særlig vekt. Om det er noen som har tradisjon og autoriteter på sin side, så er det tvert i mot dem som lærer at Bibelen ikke har noen lære om sjelens udødelighet!

Og hva Luther angår, så tok han faktisk kraftig avstand fra læren om sjelens udødelighet da han skrev den nevnte uttalelsen i 1520. Det kan ingen komme fra. Hva han senere hevdet, er en annen sak. Jeg vet at Luther i 1530 gikk god for Augustanas lære om evigvarende pine for de ugudelige ( 17), men kjenner Catherine til spesifikke uttalelser der Luther anerkjenner læren om sjelens udødelighet? Det samme gjelder Morey. Det han skrev, det skrev han.

Men la oss nå gå videre og se på Catherines bibelske argumenter. Siden det er GT som står i fokus, blir spørsmålet hva hun har å henvise til i Det gamle testamente til støtte for læren om en udødelig sjel?

Det første vi legger merke til, er at hun ikke har ett eneste vers å henvise til som med klare ord sier at mennesket har en udødelig sjel! Slike vers finnes nemlig ikke!

Heller ikke kommenterer hun de hundrevis av vers i GT som taler om at sjeler kan dø!

Det eneste hun kan legge fram, er noen heller tvilsomme tolkninger av noen få utvalgte skriftsteder.

 

 

 

Disse skal vi nå se litt nærmere på. For det første henviser hun til at mennesket ble skapt i Guds bilde (1.Mos. 1:27). Dette uttrykket sier oss ganske visst noe om menneskets storhet og menneskets ansvar. Men det er også alt det sier! Mennesket fikk ikke automatisk guddommelige egenskaper fordi det ble skapt i Guds bilde! Alle må medgi at de første menneskene ikke fikk del i verken Guds allmakt eller Guds allvitenhet! Men på hvilket grunnlag kan man da hevde at de fikk del i Guds udødelighet? Sier ikke Bibelen at udødelighet er noe som bare Gud har? (1.Tim. 6:16!) Og hvorfor måtte de første menneskene spise av livets tre? Om de var udødelige i seg selv, kunne de da ikke ha noe behov for et livets tre! Sir George Gabriel Stokes har en fin kommentar til dette forholdet:

"I Skriftens beretning om skapelsen av mennesket, finnes det intet som får oss til å tro at mennesket er skapt som et udødelig vesen. Snarere tvert imot. Hans oppnåelse av udødelighet sies å være avhengig av bruk av noe utenfor seg selv. Hva enn "Livets Tre" betyr eller symboliserer, så blir det klart fremstilt slik at han var avhengig av bruken av dette treet for å oppnå udødelighet. Og når han i ulydighet falt fra denne uskyldighetstilstanden, ble han nektet adgang til dette treet. Skriften leder oss derfor til samme konklusjon som vi ville ha blitt ledet til ved å betrakte de rent ytre, fysiske fakta - nemlig at når det gjelder alt i menneskets opprinnelige natur, så vil døden gjøre en ende på det."

(Sir George Gabriel Stokes, 1819-1903, matematikkprofessor i Cambridge, anglikansk teolog, sitert i "That Unknown Country" s. 825)

Slik jeg leser skapelsesberetningen, synes den å tale om menneskelig avhengighet, skrøpelighet og dødelighet! Med min beste vilje kan jeg ikke se noen naturlig menneskelig udødelighet i denne beretningen. Det de første menneskene har, det har de som betingede nådegaver fra Gud. Når de faller i synd, mister de gavene. Man kan lese nesten hva som helst inn i en tekst, og slik også her. Men skapelsesberetningen i seg selv er ikke en tekst som gir noe som helst grunnlag for læren om en udødelig sjel i mennesket.

 

 

 

Videre i sitt innlegg henviser Catherine til 1.Mos.35:18. I alle de tre nyeste offisielle oversettelsene i Skandinavia blir "nefesh" i dette verset oversatt slik at betydningen blir at det er pusten eller livet som forlater Rachel:

"med det samme hun utåndet ... " - (No-78/85)

"lige før Rachel udåndede .... " - ( Da - 92)

"när livet höll på at fly .... " - (Sv. - 2000)

Det samme gjelder NIV, Good News Bible, The Living Bible, Luthers Bibeloversettelse (rev. 1984), m.fl.. Catherines tolkning av dette skriftstedet er altså bare mulig dersom man lukker øynene for nesten alt som finnes av nyere oversettelser og den økte språkkunnskap som ligger bak disse. For meg er ikke det en fornuftig vei å gå. Jeg føler meg derimot helt på linje med uttalelser som disse:

At sjelen går ut, er en metafor for døden, et dødt menneske er et menneske som har sluttet å puste.

(Edmund Jacob, Nepesh, Theological Dictionary of the New Testament, Grand Rapids 1974, bind 9, s.619)

 

"Det at nephesh (sjelen) sies å forlate kroppen, må sees på som billedlig tale, for den fortsetter ikke å leve uavhengig av kroppen, men dør sammen med denne (4.Mos.31:19, Dom. 16:30, Ez.13:19). Det finnes ingen bibelsk tekst til støtte for påstanden om at "sjelen" blir atskilt fra legemet i dødsøyeblikket.

(E. Jacob, "Death", The Interpreter's Dictionary of the Bible, Nashville, 1962, b.1, s.802, sitert i "Immortality or Resurrection?" av Samuele Bacchiocchi, Michigan, 1997, s. 137)

 

I boken "Jewish Views of the Afterlife" (1996, Jason Aronson, Inc.) sier rabbi Simcha Raphael bl.a. følgende:

"I bibelsk sammenheng ble døden sett på som den progressive uttømmingen av menneskets nefesh ... pust, livs-energi, livskraft eller ånd. Men det hebraiske ordet nefesh betyr ikke en sjel eller ånd i motsetning til et legeme. Atskillelsen av sjel og legeme, med den medfølgende forestillingen om at sjelen går ut av kroppen i dødsøyeblikket, var totalt fremmed i tidlig bibelsk tid. ..... Nefesh ble forstått helhetlig som eksistensens totalitet ... mennesket har ikke nefesh, det er nefesh, det lever som nefesh. Så lenge et menneske lever, blir det betraktet som en nefesh chayiah en levende nefesh, en levende psykisk-fysisk helhet. Når et menneske har avgått med døden, blir det en nefesh meth - en død sjel." (s.56)

 

"Vi må ikke unnlate å merke oss at nepesh - sjelen - aldri blir tillagt en betydning av en indre kjerne i mennesket som ikke kan ødelegges i motsetning til det fysiske liv, noe som skulle være i stand til å leve videre avskåret fra det fysiske liv. Når det tales om at en nepesh forlater et menneske (1.Mos.35,18) eller vender tilbake (Klag.1,11), er den grunnleggende tanken en helt konkret forståelse av åndedrettets bortfall eller tilbakekomst.

(Hans Walter Wolf, Anthropology of the Old Testament, Philadelphia 1974, s.10)

 

 

 

Catherine henviser videre til 1.Mos.37:35. I den meget utbredte og anerkjente engelske oversettelsen New International Version (NIV, 1973) lyder dette verset slik:

"in mourning I will go down to the grave to my son"

Den gamle King James oversettelsen (1611) er nesten lik:

"for I will go down into the grave unto my son mourning"

Og her er en del andre oversettelser som formidler den samme meningen:

Living Bible(1971):

"I will die in mourning for my son"

Moffatt (1926):

"I will go down mourning to my son in death"

Complete Jewish Bible (1998):

"No, I will go down to the grave, to my son, mourning."

Norsk oversettelse, 1861:

"jeg må sørgende fare ned til min sønn i graven"

 

I følge dette brede utvalget av både gamle og nye oversettelser er det graven eller døden Jakob skal møte - ikke et eller annet usynlig rike i det hinsidige! Men da faller all tale om en udødelig sjel ut fra dette verset fullstendig til marken. Om man studerer teksten litt grundig, vil man se at det utelukkende er budskapet om Josefs død som får Jakob til å sørge. Teksten gir absolutt ingen holdepunkter for å si at Jakob sørger over at Josef lider i en hinsidig verden, heller ikke for å si at Jakob gleder seg over at Josef har det godt i en annen verden. Hele perspektivet er dennesidig. Det eneste han sørger over, er at Josef er død (slik han tolker situasjonen). Han ser for seg at han selv - på grunn av dette budskapet - må gå i graven full av bitter sorg.

Mosebøkene har ikke noe perspektiv ut over døden - hverken for troende eller for ugudelige. Når Moses lyser forbannelsene over folket, er det kun jordiske ulykker og en tidlig fysisk død han truer med. (se. 5.Mos. 28: - ). I tråd med dette faktum finner vi derfor heller ikke noen forkynnelse om hinsidig lønn eller straff ellers i Mosebøkene.

Både den nære og den større kontekst viser derfor tydelig at det kun er død og grav Jakob har i tankene når han sørger over Josef og taler om sin egen nedgang til Sheol. Her er noen uttalelser som støtter en slik forståelse:

Gjengivelsen "graven" (ikke "en grav" som på hebraisk heter keber eller bor) uttrykker nøyaktig meningen av Sheol og Hades. (The Companion Bible, 1990, A King James Reference Bible, av Bullinger, tilleggsforklaring til ordet "Hell")

 

Det hebraiske ordet "sheol" betegner graven eller de dødes bolig (Salme 88:3.5)

(Baker's Evangelical Dictionary of Biblical Theology, internett)

 

Da mennesket etter sin død legges i en grav, kan denne oppfattes som den dødes bolig. Dødsrike og grav kan derfor være identiske.

(Gads Danske Bibelleksikon, København 1965, s. 382)

 

Også ønsket om å bli begravet hos fedrene viser graven som den dødes oppholdssted. Den konkrete bakgrunn for oppfatningen er de store fellesgraver - formodentlig slektsgraver - som man ved utgravninger har funnet så mange av.

(Gads Danske Bibelleksikon, København 1965, s. 382)

 

Uttrykket "bli samlet til sine fedre" kan antyde at Sheol er et sted der alle møtes i et fremtidig, bevisst liv, men det kan også helt enkelt avspeile gravlegging i familiegraver i det gamle Palestina.

(The International Standard Bible Encyclopedia, Eerdmans, Grand Rapids, 1988, s. 472)

 

.. den grunnleggende og opprinnelige betydningen (dvs. av "sheol") synes å være "graven" - ikke "en grav", for det hebraiske språk har et annet ord som betegner en spesiell grav, men "graven" i den betydningen vi snakker om at alle er på vei mot graven (1.Mos.37:35, 42:38).

(The American Peoples Encyclopedia, b.9, s.415, John Murray, New York, 1964)

 

Det blir innvendt at Sheol ikke betyr graven fordi det finnes et eget ord for grav (keber). En grav kan kjøpes og selges og omtales i flertall, men Sheol blir aldri kjøpt eller solgt eller omtalt i flertall. Svaret på denne innvendingen er at grav har en abstrakt og generell betydning som betegnes ved "sheol", og en konkret og spesiell betydning betegnet ved "keber" Alle mennesker går til graven, men ikke alle har en grav.

(W:G:T Shedd, The Doctrine of Endless Punishment, 1887)

 

"I tråd med det komprehensive og udifferensierte gammelisraelske tenkesettet sammenfaller graven og sheol derved at dødsriket (sheol) er "innbegrepet av alle graver", det mer eller mindre personifiserte allmenbegrepet "grav", inkarnasjonen av død og gravnatur. Derfor skilles heller ikke graven og dødsriket (sheol) fra hverandre, men står nært sammen som parallelle begreper, Jmfr. Jes.14:11ff."

(Svenskt Bibliskt Uppslagsverk, Stockholm, 1962, b.1, s. 483)

 

"Sheol" betegner gjennom hele det Gamle Testamente ikke et straffested kun for onde menneskers sjeler, men graven eller de dødes sted.

(Rev. Dr. Whitby i "The Bible Hell" av J. W. Hanson, D.D., Boston, 1888, s. 4)

 

"Det må helt fra starten av innrømmes at i en del sammenhenger kan Sheol ganske enkelt bety graven. Når Jakob klager over at han må "gå med sorg ned i Sheol til min sønn" (1.Mos.37:35), så er det mulig at han ganske enkelt mener: "jeg må dø" eller "jeg må gå til min grav".

(Body, soul and Life Everlasting, John W. Cooper, W. B. Eerdmanns Forlag, 1989, s. 60-61)

 

Utenom GT forekommer sheol bare én gang, i de arameiske Elephantinske papyriene fra det 5. årh. f. Kr., og der synes ordet å bety "graven".

(The International Standard Bible Encyclopedia, Eerdmans, Grand Rapids, 1988, s. 472)

 

 

 

Catherine mener videre at Ordspr.5:5 og en del andre vers i ordspråksboken blir meningsløse dersom Sheol oversettes med graven. NIV, og en rekke andre oversettelser, har da altså - i følge Catherine - satset på en meningsløs oversettelse! Nei, det blir ikke meningsløst, men gir derimot meget god mening!

"hennes føtter leder til døden,

og hennes skritt like til graven"

(NIV)

Alle som kjenner til hebraisk parallellisme, vil se et tydelig eksempel på nettopp det her. Forfatteren uttrykker samme tanke og samme skjebne med de to parallelle bildene død og grav. Begge markerer livets opphør. Noen tanke om et usynlig hinsidig rike er ikke en del av forfatterens forestillingsverden, jmfr. uttalelsene ovenfor, og er derfor heller ikke en legitim måte å tolke denne teksten på!

 

 

Catherine har også en kort bemerkning til Fork.9:10. Hun mener at f.eks. kong David visselig har fått lønn i et usynlig rike allerede fra sin dødsdag - selv om dette verset sier noe helt annet. Det er bare på jorden lønnen har tatt slutt. Nå stemmer imidlertid ikke dette helt med Bibelen, for NT lærer at David (hele David) - i motsetning til Kristus - opplevde å gå til grunne (Ap.gj. 2:25-36) og ikke kom til himmelen (der hvor Gud er) (Ap.gj. 2:34). På samme måten lærer Hebr.11:39 oss at de gammeltestamentlige troende ennå ikke har fått del i det kommende herlighetslivet.

 

Når det gjelder Catherines bekymring i forhold til manglende kontinuitet mellom døden og oppstandelsen, så vitner vel det mer om hennes tvil på Guds makt enn om noe annet. Selv om noe ser vanskelig ut for meg, så vet jeg at Gud kan klare det! Så enkel og trygg er min tro.

 

De punktene vi nå har gjennomgått, er det materialet Catherine har å gi oss. La oss nå gå videre til innlegget fra Ivar. Også han nevner skapelsesberetningen. Siden vi nå allerede har sagt en del om dette, skal jeg ikke gjenta meg selv. La meg bare kort nevne hvordan 1.Mos.2:7 blir oversatt i en del bibler:

"... and man became a living being."

(New American Standard Bible, 1960)

 

"... Thus the man became a living creature."

(The New English Bible, 1970)

 

... and the man became a living being.

(New International Version, 1985)

 

"And man became a living person."

(Living Bible, 1971)

 

"and the man began to live"

(Good News Bible, 1966)

 

"Und so ward der Mensch ein lebendiges Wesen"

(Luthers tyske Bibel, rev.1984)

 

"... och så blev människan en levande varelse."

(Sv. - 1917)

 

"så at mennesket blev et levende væsen"

(Da - 1931)

 

"... så mennesket blev et levende vesen"

(Da - 1992)

 

"... så att hon blev en levande varelse"

(Sv. - 2000)

 

".. så mannen ble til en levende skapning"

(No-78/85)

 

En så og si samlet språkekspertise går altså i mot Ivars påstand om at vi bør oversette "nefesh" med ordet sjel her i 1. Mos.2:7. Apologetens lesere får velge hvem de vil sette sin lit til, Ivar eller den språkekspertise som ligger bak alle bibeloversettelsene nevnt ovenfor.

 

 

1.Kong.17:21-22 er en parallell til 1.Mos.35:18. Det skulle være unødvendig å gjenta argumentene gitt ovenfor, så dette skriftstedet går vi fort forbi.

 

 

La oss nå se litt på Job.27:8. Her er noen oversettelser:

"... når Gud skjærer livstråden over og gjør ende på hans liv?"

(No - 78/85)

 

"... når livstråden skæres over, og Gud tager hans liv?"

(Da. - 1992)

 

"... när döden kommer, när Gud tar tilbaka hans liv?"

(Sv. - 2000)

 

"... when he is cut off, when God requires his life?"

(New American Standard Bible, 1960)

 

"... when he is cut off, when God takes away his life?"

(New International Version, 1973)

 

Flere bibeloversettelser kunne siteres, men vi lar dette holde. Forhåpentligvis er dette nok til å vise det uholdbare i Ivars påstand om at dette er et vers som tydelig viser at sjelen forlater et menneske i dødsøyeblikket!

 

I forbindelse med Salme 16:10 sier Ivar: "Dersom jeg var sjelen, ville jeg ikke kunne si min sjel" Uttrykket blir altså brukt som et argument for at sjelen er noe (helt) annet enn personen selv. Hadde Ivar kjent litt bedre til anvendelsen av uttrykket "min sjel" i Bibelen, ville han neppe ha kommet med denne påstanden. Hva når Gud bruker uttrykket "min sjel" om seg selv? (se f.eks. 3.Mos.26:11) Har han et usynlig vesen inne i seg selv som er forskjellig fra ham selv? Bibeloversetterne vet at ordet ikke betyr noe slikt. Derfor oversetter de det bare med det personlige pronomenet "jeg". (se f.eks. No-78/85). "Min sjel" blir altså av bibeloversetterne forstått som en hebraisk måte å si "jeg" på. Og ikke noe mer enn det. Derfor heter det også i Salme 16:10:

 

"du overgir meg ikke til dødsriket" (No - 78/85)

 

Eller som NIV uttrykker det:

"you will not abandon me to the grave"

 

"Min sjel" er altså bare en annen måte å si "jeg" på i det hebraiske språk.

 

Så langt jeg kan se, har vi nå kommentert alle de motforestillinger som har kommet fram. Nå blir det opp til leserne å veie de forskjellige argumenter opp mot hverandre. Temaet har vært "nefesh" i Det gamle testamente. Personlig kan jeg ikke se at GT noe sted lærer at mennesket har en udødelig sjel. De fleste teologer synes å være enige i denne konklusjonen. La meg her bare ta med en illustrerende uttalelse:

 

I det Gamle Testamente betyr ordet (nephesh) aldri den udødelige sjelen. Grunnbetydningen er livsprinsippet eller den levende skapning. ...

(Interpreter's Dictionary of the Bible, b.4, s.428)

 

Jeg synes også det er interessant å se hva jødiske lærde, som har hebraisk som sitt eget morsmål, har å si om saken:

 

"Troen på at sjelen fortsetter sin eksistens etter at legemet har gått i oppløsning, har snarere sitt utspring i filosofiske og teologiske spekulasjoner enn i enkel tro. Ideen blir følgelig aldri klart fremholdt i den Hellige Skrift. ... Troen på sjelens udødelighet kom til jødene gjennom kontakt med gresk tenkning og da hovedsakelig gjennom Platons filosofi ..."

(The Jewish Encyclopedia, b.15, s.15)

 

I neste utgave av Apologeten vil vi gå videre i vårt bibelstudium og se på bruken av ordet "psyche" (sjel) i Det nye testamente.



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 2003: Noen korte kommentarer til leserinnleggene
Apologeten