* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.4 2002: Herre, hvem skal vi gå til?
Apologeten


*
*

Herre, hvem skal vi gå til?

Omtale av og refleksjoner rundt Joseph Wilting’s bok med ovennevnte tittel.

Kjell Andenæs

 

Jeg starter med et par sitater fra boken, først fra side 89:

"En som går på møter i Trosbevegelsen blir etter hvert like avhengig av den åndelige rusen han får på møtene som en alkoholiker som er blitt avhengig av alkoholen. Å slutte å gå på møter innebærer åndelig abstinens. Efeserne 5, 18 brukes for å forsvare virksomheten, men fruktene (se for eksempel Gal. 5, 22-23 og Jakob 3, 13-18) er falske.

 

Så fra s. 219:

"Hva gjør vi så med alt dette? Først, for å holde den kristne tro og lære ren, har kristne fått befaling om å holde seg til sunne læresetninger (Titus 1, 9; 1.Tim. 4, 13 & 16). Dernest har kristne fått befalingen å prøve alt (1. Tess. 5, 21-22). Når noen bringer en lære inn i kirken, bør vi teste den lære mot Guds Ord, kilden for all sannhet. For det tredje har kristne fått befalingen å kjempe for denne troen (Judas 3; 1.Peter 3, 15). Når en lære eller erfaring ikke er i overensstemmelse med Guds Ord, er vi pålagt å holde oss til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og avvise dem som sier imot (Titus 1, 9). Og videre: Vi river ned tankebygninger og alt stort som reiser seg mot kunnskapen om Gud (2.Kor 10, 4-5).

 

Dessverre er det min erfaring at mange kirker og menigheter har sluppet inn en tenkemåte som går ut på at læremessige konfrontasjoner er feil. I fredens og enhetens navn må man nemlig passe seg for ikke å bli kranglete, diskusjonslysten og polemisk, sier noen. Andre sier: "Jeg er enig i hva du sier, men er ikke enig i at du sier det. Det vil forårsake bølger og skake opp mennesker. Det kommer til å lage problemer i kirken og menigheten." Noen har t.o.m. kommet med trusler til meg om at Gud vil ta meg hvis jeg skriver imot hva som skjer i deler av vårt pinsemiljø og karismatiske miljø.

 

Det er lett å ta for gitt at sannhet fører til sunnhet og fred. Bibelen sier at "sannheten skal gjøre dere fri", men sannheten fører ikke alltid til FRED. Profeter opplevde lidelser ved å fortelle sannheten og å gjøre Guds vilje. Mennesker kan oppleve fred, men likevel befinne seg i en farlig situasjon. Den fred som Gud tilbyr de kristne, er først og fremst av formell, juridisk karakter (jfr. Forsoningslæren). Den subjektive opplevelsen av fred er noe som kommer og går.

 

For å unngå uro og splittelse blir falske læresetninger tolerert. Og når usannhet blir tolerert, tar det ikke lang tid før det blir helt akseptert. På grunn av en vær så snill – ikke lag bølger tenkemåte, er kirken fylt av ledere og lekfolk som er blitt "kastet hit og dit og driver med vinden fra enhver lære" (Efeserne 4, 14).

Så langt disse sitatene. For bedre å forstå denne boken, tror jeg det er viktig å få et visst innblikk i Joseph Wilting’s bakgrunn, og derved hans hensikt med boken. Wilting besøkte oss i Evangeliekirken for en del år tilbake, og fortalte da om sin bakgrunn i Jehovas Vitner, der han etter hvert fikk en ansvarlig posisjon. Han innså imidlertid hvordan denne bevegelsen dominerte og forgrep seg mentalt på enkeltmedlemmene, og valgte til slutt å komme seg ut av den. Erfaringer om dette har han skrevet om i boken: "Riket som ikke kom".

 

Wilting kom så etter hvert i forbindelse med Smith’s Venner, og var i starten åpen og positiv til bevegelsen. Men han erfarte fort at også her fantes den samme dominerende og manipulerende ånd som han hadde kvittet seg med ved å forlate Jehovas Vitner – det var ingen frihet i evangelisk forstand.

 

Senere fikk han kontakt med flere menigheter og ledere innen det kirkelige landskapet, bl.a. Trosbevegelsen og Pinsebevegelsen.

 

Bokens tittel reflekterer nettopp Wiltings eget dilemma: hvem skulle han gå til? I urovekkende mange sammenhenger fant han, etter mange års "sensibilisering" blant Jehovas Vitner, at de samme negative kreftene var virksomme i en rekke sammenhenger, de kreftene hvis målsetting det er at den enkelte troende aldri må finne frem til den glede, fred og frihet som Guds Ord forteller om.

 

Boken, som er innbundet og på over 300 sider, fokuserer på og tar et grundig oppgjør med alle former for overgrep, også fysiske, som forekommer i kristendommens navn. Han henter sine eksempler fra ulike "bevegelser" og trossamfunn, i inn- og utland. En hel del er basert på egen erfaring ved at han har reist rundt og deltatt i møter og hatt kontakt med forskjellige ledere. Han analyserer og definerer de forskjellige negative forhold han beskriver, og meninger og utsagn er hele tiden godt forankret i Guds Ord ved kontinuerlige skrifthenvisninger. Han siterer og henviser også til en rekke skriftlige kilder og videoer, disse er angitt i oversiktlige referanser etter hvert kapittel.

Wilting innfører et fellesbegrep for menigheter hvor synlige og sjelelige manifestasjoner dominerer og vektlegges: "tegn-og-under-menigheter". Han påviser klare sammenhenger mellom dette og okkult tankegods fra Østen, og advarer mot den "herredømmeteologien" (dominionismen) som ligger bak hos dem som forfekter og praktiserer slike møter. Han gir oss en rekke eksempler på dette, og påviser den store skade dette påfører menigheter og enkeltpersoner. Aktuelle bevegelser i denne sammenhengen er Trosbevegelsen, Torontobevegelsen og Pensacolabevegelsen. Men heller ikke Pinsebevegelsen, som han selv tilhørte og som fortsatt ligger hans hjerte nær, går fri i denne sammenheng. Og dette forteller meget om Wiltings saklighet i boken, idet han skiller klart mellom det som har med selve "bevegelsene" å gjøre, og den enkelte kristne innen "bevegelsen". Hans grunnholdning preges av kjærlighet, idet det ikke er den alminnelige møtedeltager han kritiserer, men de mange negative fenomener som sniker seg inn i de enkelte trossamfunn og menigheter, og som medfører at enkeltmennesket – bevisst eller ubevisst – lider under dominerende ledere og en manipulerende møteform.

 

Boken omhandler også hva som kjennetegner en sunn kristen menighet, samt praktisk veiledning for hva man skal legge vekt på når man velger tilhørighet til en menighet.

 

I siste del av boken går Wilting grundigere inn på de forskjellige overgrep som kan finne sted i kristne sammenhenger, både fysisk (bl.a. seksuelt) og mentalt. Han beskriver både overgriperen og offeret, med eksempler. Her får han fint frem hvilke psykologiske og sosiale mekanismer som trer i kraft i slike situasjoner. Og også her er fremstillingen balansert og ikke dømmende idet vi får forståelse for hva som kan ligge bak og føre til at noen mennesker blir overgripere.

Han beskriver også "hjemmesitteren", betegnelsen på mennesker som har forlatt en menighet eller bevegelse de av en eller annen årsak har opplevd svært negativt, for eksempel p.g.a. ulike overgrep. Hjemmesitteren har utviklet en kraftig negativ holdning til all organisert kristen virksomhet, og isolerer seg helt fra slike sammenhenger.

 

Hvis noe skal kritiseres i boken måtte det være at det er en del gjentagelser idet samme tema tas opp i flere kapitler, gjerne med forskjellige vinklinger. På den annen side kan det da være lettere å forstå og å huske det som ligger forfatteren på hjertet.

 

Så noen egne refleksjoner i kjølvannet av dette:

 

Hvorfor er det nødvendig å "bråke" om dette ved å fokusere på slike kontroversielle problemstillinger, hvorfor ikke bare holde fred og la de enkelte bevegelsene få drive slik de vil? Ved å lese boken til Wilting, tror jeg mange som tenker slik ville endre synspunkt, i det minste forstå at her er det snakk om grunnleggende og alvorlige forskjeller.

 

Så lenge vi mennesker er "her til huse" er vi begrenset, våre legemer tjener "syndens lov" (Rom. 7, 25), og i oss selv er vi ikke i stand til å forstå og enda mindre følge Guds vilje. Dette viste seg tydelig på gammeltestamentlig tid: folket måtte til enhver tid ledes og tuktes av ledere og profeter dominert av Herrens Ånd – overlatt til seg selv var dansen rundt gullkalven det eneste naturlige. Og hva sier Mesteren selv om oss, vi som endog har fått Den Hellige Ånd til pant i våre hjerter: "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?" (Luk 18, 8).

 

Dette sier meg at det å skille rett fra galt kun kan finne sted ved at vi til enhver tid med åpent sinn fokuserer på de sentrale sannheter og sammenhenger i Guds Ord, og konsentrerer oss om dem – hele tiden veiledet av Den Hellige Ånd. Det åndelige kan kun forstås åndelig, og alt det som vi kan se og høre med våre egne, menneskelige sanser – "tegn og under" – er uten egenverdi. Det kan kun tillegges vekt så lenge det er forankret i Guds Ord og Jesu sinnelag (les 1. Kor. 2, 9-16!).

 

Satans evne til å forføre oss kristne må aldri undervurderes. Endetidens antikristelige forførelser skjer ikke utenfor oss "rett-troende", det vil finne sted midt i blant oss! Jesu egne uttalelser om dette taler sitt tydelige språk: "Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!" (Matt. 7, 22-23). Dette er alvorlig, vi skal alle en gang stå for Kristi domstol, og det i seg selv maner til ydmykhet! Samtidig er det også gitt oss å bedømme åndelig, vi skal endog, ved Den Hellige Ånds hjelp, bli i stand til å "ransake dybdene i Gud" (1. Kor. 2, 10)! Basert på dette er det feigt og ikke akseptabelt at vi i fredens og fordragelighetens navn salderer bort den åndelige rikdommen som er gitt oss i Kristus (Efeserne 1, v.3.10.), ved at vi unnlater å prøve alt på Ordet og heller ikke vektlegger nådegaven til å bedømme åndelig. For meg er det nemlig utvilsomt slik at dersom vi låner øre til en "kristendom" som domineres av sjelelig tilfredsstillelse og suggestive effekter, slikt som kun appellerer til våre følelser, vil vi gå glipp av de egentlige og beste åndelige verdiene: fred, frihet og ekte glede! For hva gjør satan? Jo, han flytter umerkelig tyngdepunktet fra det som Den Hellige Ånd er gitt å formidle oss, til det som bare kan tilfredsstille vårt sjelsliv. Og mens Ånden gir vårt innvortes menneske i overflod av det vi trenger til (se for eksempel Salme 23), vil en sjelisk tilfredsstillelse kun dekke øyeblikkets behov, for så å etterlate en stakkar med et umettelig behov for stadig mer "sjele-mat". Eller som Wilting sier det i boken sin under kapittelet om overgrep, der han tar for seg "skjulte, religiøse feller" (s. 275):

 

 

"Men du kunne nesten ikke se fellen. Slik virker også åndelige feller. Du ser dem nesten ikke i det religiøse terrenget, selv om de er der. Nå sikter jeg ikke til Jehovas Vitner. Nei, de er ikke den største faren. Jeg tenker på dem som er godtatt i det kristne fellesskap av menigheter, som har bibelske læresetninger, men som på en subtil måte serverer mennesker åndelig føde som er vranglære når man virkelig går i dybden av deres lære. Og vranglæren ligger nødvendigvis ikke i teologien, i hva som sies fra talerstolen, men like gjerne i måten man blir behandlet på som medmenneske og medkristen i hverdagen."

 

 

Det er ikke ukjent at innen Trosbevegelsen kan man møte krav til den enkelte kristne om at man i stedet for å hvile i Kristus og hans seier, skal "krige mot satan". Ved dette åpnes det for "ego-kreftene" i mennesket – som tilsvarer det stikk motsatte av kjærlighetens kraft. Mens sistnevnte er guddommelig og gir alt for sin neste (som Kristus ga alt for oss på Korset), vil vår egen innsats mot satan i beste fall kun føre til kortvarig nytelse av egen prestasjon. Generelt sett er det, slik jeg kan bedømme det, nettopp ego-kreftene som lett får altfor fritt spillerom innen Trosbevegelsen. Veldig mange steder er det en klar "pyramidestruktur" innen menigheten, der den sterke lederen dominerer, mens den svake lider og føler seg enda svakere. Dette kan så i sin tur lett føre til at den enkelte bukker under og lider psykisk skibbrudd hvis han/hun ikke klarer å stable på bena nok "tro" til å "beseire satan". Eller resultatet blir at man kommer inn i et avhengighetsforhold til "åndelige opplevelser". Uansett vil enhver dyrking og vektlegging av enkeltpersoner i en kristen forsamling klart slå bena under den paulinske formaning, som gir oss noe langt bedre enn menneskefrykt: "Underordne dere under hverandre i Kristi frykt." (Efeserne 5, 21). Kun da legges grunnlaget for en sann vekst av menigheten til "manns modenhet" ved at vi "ikler oss kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd" (se Efeserne 4, 13 & Kol. 3, 12-14!). Så langt jeg ser det er det her snakk om to diametrale motsetninger: På den éne siden trossamfunn og menigheter med en sterk lederdominans og uttalte krav til "åndelige" prestasjoner hos den enkelte. På den andre siden det kristne fellesskapet som bl.a. Paulus beskriver, der alle innordner seg under hverandre idet man vokser sammen i guddommelig kjærlighet (som ikke er basert på følelser), og deler de åndelige gaver den enkelte bidrar med, til fellesskapets beste. Det første er administrert av mennesker, og kan vokse ganske hurtig. Det andre er underlagt den vekst Herren gir ved sin Hellige Ånd, og kan ta lang tid å bygge.

 

Wilting skriver noe om dette på side 103:

 

"Man kan også hevde at mange sekteriske menigheter faktisk er en del av verden fordi de har mange fellestrekk med den hedonistiske og narsissistiske kultur vi lever i. Å hevde at en del nyreligiøse bevegelser i virkeligheten er en del av verden som de så heftig tar avstand fra, er både sant og provoserende! Jehovas Vitner representerer helhet, orden, venting og forsakelse, mens Trosbevegelsen representerer den motsatt ytterlighet med:

  • Fokus på ego og ego-opplevelser og manifestasjoner (herlige møter).

  • Fokus på det å tilfredsstille sine behov her og nå, fremfor å vente (himmelrike på jorden).

  • Ropet om den sterke leder og personfokusering (personen kommer mer i fokus, noe som også er svært typisk i vårt politiske liv).

  • Fragmentering, man lever på en bølge av opplevelser og hendelser uten klar sammenheng og uten interesse for å se ting i en større sammenheng, for eksempel (i kulturen) en historisk sammenheng, og (i religionen) en læremessig (bibelsk) sammenheng, eller i mentalhygienisk sammenheng. Så lenge det tilsynelatende funker, er alt i orden."

 

 

På side 173 skriver Wilting:

"Istedenfor å la seg lede av Gud og være sunne veiledere, har mange av folket i dag underordnet seg en synlig, sterk leder. Fordi flere i dag er misfornøyd og mener at deres menighet er lunken, død og ikke åndelig, faller mange av dem i grøften i en showpreget menighet."

 

Det er nettopp en slik hvileløs og meningsløs vandring fra en "lunken" lokal forsamling til "der det skjer noe" som kjennetegner holdningen i "tegn-og-under-menighetene". Det er noe fundamentalt galt når eldre kristne, som har vandret med Herren gjennom et langt liv, vender ryggen til den lokale menighet for å satse alt på å få oppleve det siste Benny Hinn show’et på video eller TV!

 

Min konklusjon utfra egne erfaringer, og ikke minst etter å ha lest Wiltings bok, blir som følger:

 

  • Vi må kunne bedømme en "bevegelse" åndelig sett uten å dømme det enkelte medlem

  • Vi må være ydmyke for Herren ved slike bedømmelser – alt må prøves på Ordet

  • Menigheter og bevegelser som vektlegger synlige manifestasjoner ("tegn og under"), og som i en eller annen grad pålegger det enkelte medlem selv å kjempe en åndelig kamp, både hindrer at den enkelte oppnår den hvile, frihet og fred som evangeliet er ment å gi oss, samt hindrer menigheten i å utvikle seg til det åndelige tyngdepunkt den beskrives å være i Guds Ord (les for eksempel Efeserbrevet, spes. kap. 3 og vers 10).

 

Jeg anbefaler alle å skaffe seg Joseph Wiltings bok "Herre, hvem skal vi gå til?", en bok som omtaler et meget alvorlig emne i vår tid, og som er skrevet av en som selv har erfart problematikken på ulike måter gjennom en mannsalder. De siste 10 årene har han ledet Stiftelsen Liv i Frihet, hvis målsetting det er å hjelpe avhoppere fra sekter eller overgrepssystemer.

 

Boken kan bestilles hos:

Stiftelsen Liv i frihet

Spikerveien 3

3300 Hokksund,

(Tlf. 32 75 39 75)

eller bestilles på websidene til "Liv i Frihet": www.livifrihet.org

__________________________________________

 

Vi sier takk til Kjell Andenæs for sunne og gode vurderinger. Det er trist å se hvor uvitende mange pinseledere synes å være i forhold til ting som rører seg i tiden. Uttalelsene nedenfor av en del kjente pinseledere står i sterk kontrast til det vi nettopp har lest ovenfor. De ble bedt om å kommentere Wiltings bok "Herre, hvem skal vi gå til?" i Korsets seier 28. septemeber 2001. Jeg synes uttalelsene sier en god del om den åndelige situasjonen vi står oppe i:

 

 

 

 

Roger Skaug, leder for kontaktutvalget:

At de forskjellige kirkesamfunnene har kontakt med hverandre, regner jeg med er en positiv trend som de fleste er glade for. ... At noen skal blande sammen åndelige opplevelser og spiritisme er også helt ukjent.

 

 

Ola Emil Sprakehaug:

Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det Wilting sier. Jeg tror dessverre han er på ville veier.

 

 

Gunnar Jeppestøl:

Jeg tror at det eksisterte usunne trekk før, som det kanskje gjør i dag. Det er likevel noe som heter å se spøkelser på høylys dag ....



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.4 2002: Herre, hvem skal vi gå til?
Apologeten