* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 2002: Når lovsang blir et middel
Apologeten


*
*

Når lovsang blir et middel

Liv Ringvold

 

Hva skjer når lovsang blir et middel til å "forløse en atmosfære av Guds nærvær", et middel til å "utløse Guds kraft" i tegn og under, eller et våpen til å nedkjempe usynlige, fiendtlige makter med?

Lovsangerne ønsker å "oppleve mer av Gud", at han skal demonstrere sin kraft - nå, i deres psyke eller foran deres øyne.

Det er ikke noe nytt. Jødene på Jesu tid spurte også etter tegn, de ville ha troens bevis gjennom sansene.

Er ikke Gud i vår midte? - "denne hemmelighet, Kristus iblant dere, håpet om herlighet"

Er ikke hans menighet i Ham, og Han i oss? - "Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus; for dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus."

 

Følelsenes sviktende grunn

Man tar trygghet, hvile og tillit bort fra mennesker hvis det ikke lenger er slik at Gud er nær uansett. Hvorfor forlate Ordets og troens sikre grunn og stige over på følelsenes sviktende grunn?

Alle disse timene tilbrakt med bakoverbøyd hode (noe som for øvrig hemmer blodtilførselen til hjernen og skader nakken) og opprakte hender - "Akkurat slik sang vi i Hare Krishna også," utbrøt en forskrekket sektavhopper som var blitt tatt med på et Oase-møte...

Det er blitt sagt om vekkelsen i Wales: "Den endte i gjentagen refrengsang." - "It ended in repetitive chorus singing."

Man forlanger en psykisk rus - at Gud skal demonstrere sitt "nærvær". Indirekte er dette et slag i Guds ansikt: hans frelsesgjerning, Jesu soningsdød for syndere og hans oppstandelseskraft.

Vi trenger bedre nyheter! Dette: Gud vil demonstrere sitt nærvær og sin kraft i dag!

Hva skjer når det gamle evangelium om korset kommer i skyggen av et annet og mer tiltrekkende "evangelium"? Når budskapet om synd og dom, om skjensel og død for det fullkomne Guds Lam og nåde for hjelpeløse syndere, kommer i bakgrunnen, - eller i annen rekke -

Hva skjer med lovsangen?

Den blir en forestilling uten kjerne. Et tomt skall.

For sann lovsang og tilbedelse er overstrømmende takknemlighet som gjensvar på budskapet om ufortjent nåde, og for skaperverkets gave til våre sanser.

Lovsang med noen som helst baktanke, som for eksempel å oppnå en psykisk opplevelse som tolkes som "Guds nærvær", eller for å forsterke og vise sin egen åndelighet og glød, eller for å "frigjøre" nye tegn og under, eller for å jage demonene på flukt, eller for å "åpne for forkynnelsen" - kvalifiserer for betegnelsen

hykleri, fordi den ikke er det den gir seg ut for å være - og burde være - nemlig et lykksalig uttrykk for at en er såre fornøyd med Gud som han er, samtidig som en ikke legger skjul på sin egen sanne tilstand i øyeblikket, hva den enn måtte være. Der er lovsang i Bibelen som springer ut på en bakgrunn av den dypeste, personlige fortvilelse, men også ut av fredfull tilfredshet, eller triumferende jubel.

På hvilken måte "åpner" denne form for lovsang, - som er karakterisert av gjentakelse og langvarighet - "for forkynnelsen"? Bare å lytte til den er mentalt utmattende, - en variant av hjernevask som ganske riktig gjør folk mer mottakelige ved å svekke deres kritiske sans, eller sette den helt ut av funksjon.

 

Ekte lovsang

Jesus og hans disipler sang også "Lovsangen", som det heter, etter påskemåltidet, før veien gikk til Getsemane. Det var, etter jødenes påskefeiringstradisjon, salmene 113 til 118 som ble sunget. I disse salmene veksler det hele tiden mellom en forkynnelse av Herrens faktiske gjerninger i Israels historie, - trossannheter, om man vil, - og sangerens beundring av Gud på grunn av dem. Videre veksler det mellom velsignelser, formaninger, personlige vitnesbyrd, kjærlighetserklæringer til Herren, løfter som avlegges, klager over nød, frelsesprofeti og bønn om hjelp. Herrens person, menneskets vilkår og livets mangfoldighet avspeiles i lovsangen.

Ekte lovsang er ikke en oppvarmingsøvelse forut for forkynnelse, den er forkynnelse i seg selv. Bare betrakt Mirjams, Hannas, Marias og Sakarias lovsanger, de fremholder jo Herrens gjerninger. Det er i dem hans storhet viser seg.

At ubevæpnede sangere i hellig skrud ble stilt opp i første linje og dro ut foran den væpnede hær, var et slående uttrykk for at de trodde på Herrens ord og løfte om hans frelse i denne striden og var overbevist om at han var mann for å holde sitt ord.

 

Verken middel eller våpen

Nei, lovsangen var verken middel eller våpen, men et uttrykk for tillit og takknemlighet og frelsesfryd for den frelse som var lovet dem i deres maktesløshet.

Og slik er det også med den nye pakts folk, i følge apostelen Peter:

Det er Jesu Kristi oppstandelse som er grunnlaget for at vi er gjenfødt til et levende håp - en arv som foreløpig er gjemt i himmelen. Det er Guds makt (ikke tillit til vår egen lovsangs virkningsfullhet) som holder oss oppe inntil vårt oppstandelseslegeme skal bli virkeliggjort i Guds time. Derfor fryder vi oss - om enn i prøvelser. Og denne prøvede tro - kosteligere enn det forgjengelige gull - er det Gud regner som lov og pris og ære når Jesus kommer ned fra himmelen igjen og vi skal få se ham vi har trodd på, enda vi verken hadde kjent ham eller sett ham. (parafrasert sitat fra Peters 1. brev).

Det er vel vesentlig å "holde trolig fast ved apostlenes lære"?

Reidar Paulsen klager over at "vekkelsens barn er blitt vekkelsens fiender". Men hva om den karismatiske vekkelsen, eller "fonyelsen" som den også kalles, bygger på falsk grunn ved å gjøre menneskers gjensvar og funksjoner til hovedsak og selve grunnvollen, og Kristus til bisak?

Da reiser den jo et byggverk på sand.

Hvor er Herren?

Kanskje han har forlatt Jerusalem og de fremadstormende unge menn, og går gråtende oppover Oljeberget som den gamle kong David på flukt for Absalom?

Men han kan kalles tilbake!



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 2002: Når lovsang blir et middel
Apologeten