* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 2002: Klaudia
Apologeten


*
*

Klaudia

Klaudia

 

Hvilket veldig omspenn et lite menneskeliv får i Guds rikes historie!

Den unge piken som med fare for sitt liv pleide å smyge seg inn i det Mamertinske fengsel i Rom for å glede fangen Paulus, ante lite at navnet hennes skulle komme til å lyse som en stjerne i den kristne menighets historie gjennom århundrer og årtusener. Hennes navn står bare en eneste gang på Bibelens blad, nemlig i 2. Tim. 4, 21, og der får vi bare vite at hun hilser til Timoteus. Men nettopp i den sammenhengen omstråles hun av en så vidunderlig historie at en historieskriver ikke ville klare å omspenne tankens og fantasiens vinger til noe så veldig.

Hvem var da denne Klaudia?

Det finnes en meget gammel by i England som heter Colehester. Den var i sin tid et viktig sentrum i den romerske koloni Brittania. Dypt under den nåværende bebyggelse har en der funnet levninger fra den tiden da romerne erobret de britiske øyer, styrte dem med herskerhånd og velsignet dem med sin kultur. l

begynnelsen av 1700-årene fant man der en marmorplate som bærer en fint lagd inskripsjon. Den finnes ennå oppbevart, og en kan lese den vakre inskripsjonen:

"Øy-gisselet." "Pudens-Klaudia."

Denne marmorskiven, stilt i lyset fra hilsenen i Paulus 2. brev til Timoteus, ruller opp Klaudias historie for oss fra de tidligste år, til hun ble gjemt i en grav på sine fedres øy. For hun var fra Brittania. Og det er trolig at hun var en høyreist, blond germansk skjønnhet.

Men hvorledes gikk det da til at hun befant seg hos apostelen Paulus da han skrev sitt siste brev - det andre brevet til Timoteus? Jo, hun var blitt kastet som et vergeløst vrak på tidens historiske bølger og hadde havnet i verdens hovedstad. Rom hadde tatt henne som gissel fra de ville stammene der vest til datidens sivilisasjon.

Vi vet at allerede Julius Cæsar - mer enn hundre år før Klaudias dager - forsøkte å innta de ukjente øyene bortenfor frankernes land, der de ville germanerne bodde. Med 80 skip forsøkte han å landsette en hær på kysten av Kent, men de høyreiste, skjeggete villmennene ga legionene hans en slik mottagelse at han allerede etter et par dagers kamp var glad over å kunne redde dem bort på skipene og vende tilbake. Det varte siden nesten hundre år før Rom på nytt vågde å forsøke en invasjon mot de rasende britene. Da lyktes det bedre. De romerske legionene kunne bite seg fast

på øya og utvide bruhodene sine mer og mer.

Deres verste motstander var imidlertid kongen over en særlig tapper stamme som bodde i Sør-Wales. Hans navn, Karaktaktus, er omspunnet av sagaens glorie. Blant de veldige klippene og skyggefulle dalene som hans vakre land var så rikt på, holdt han i mange år stand mot romernes anfall. Men til slutt seiret det romerske stålet over britenes veike kobbersverd og skjold. Dessuten fantes det allerede på den tiden en "Quisling". Det var Karaktaktus' stemor som var dronning over en annen mektig stamme. Hun lot som hun ville hjelpe og støtte ham, men ved et lagelig høve overga hun ham til fienden, bundet med sterke rep. Naturligvis gjorde hun det for å vinne deres gunst.

Det var en stor dag for den romerske feltherren Pomponius da han triumferende førte den beseirede kongen, løven fra Brittania, bundet til triumfvognen gjennom det festsmykkede og jublende Rom. Og det gjorde ikke Pomponius' ære mindre at den høyreiste mannen med det bølgende skjegget og den klare pannen ga et så overveldende inntrykk av mot og styrke. Den edle holdningen han viste midt i skam og fornedrelse, var noe nytt for de blaserte romerne.

Selve keiseren, Klaudius, ble dypt grepet da den blonde kjempen med de ærlige blå øynene uten minste spor av frykt sto overfor ham for å motta sin dødsdom. Da tok keiseren en modig beslutning som fikk de mest vidtgående følger: I stedet for å dømme denne mannen til døden, ga han ham fri og sendte ham tilbake til hans øy for der som keiserens tillitsmann å styre en stor provins. Ved den beslutningen vant keiser Klaudius slaget om Brittania - langt mer enn Pomponius' våpen hadde gjort.

Klaudius krevde bare en ting av Karaktaktus som bevis på hans troskap: Han skulle sende sin datter til Rom. Ikke som slave, men for at hun skulle oppdras på romersk vis og med keiserens omsorg. Likeså skulle hun få navn etter keiseren selv.

Så kom den unge prinsessen fra Brittanias skoger til de "syv høyders by" og ble - Klaudia.

En kan godt forstå at hun ikke var noe særlig begeistret over denne reisen. Men Gud visste hva han ville med det unge "øy-gisselet". Hans verdensplaner gikk som alltid liksom usynlige tråder gjennom verdenshendelsenes brokete drama. Dette var bare begynnelsen til et rikt og velsignet liv for Klaudia. Hun hadde mange underlige opplevelser før hun sendte sin hilsen til Timoteus der borte i Efesus. Gjennom en romersk historieskriver vet vi at hennes oppdragelse ble betrodd til Karaktaktus' beseirer, Pomponius. Hun hadde derfor omgang med Roms fornemste aristokrater og var sikkert en betydelig person. Hun sto jo under keiserens særskilte omsorg.

Det merkeligste av alt hun møtte i denne nye og fremmede verden var imidlertid hva hennes pleiemor, fru Pomponia, formidlet til henne. Hun var nemlig en kristen. Hos henne fikk hun lære å kjenne budskapet om Frelseren som døde på korset for å forlike oss med Gud. Hvilket lys over livet fikk hun ikke ved å høre den varmhjertede Pomponia fortelle om Jesus Kristus! Det var en helt ny verden som møtte henne, en verden fylt med kjærlighet og fred. Hun ble en lykkelig kristen som fant, sin høyeste lykke i å glede andre.

Nå fikk hun sende sin hilsen til apostelens åndelige sønn som hun hadde hørt ham fortelle så meget om. Og med den hilsenen gikk hun inn i den hellige historien, fikk navnet sitt i bøkenes Bok på jorden, liksom det allerede sto i livets bok i himmelen. Hun er trolig den eneste av vår germanske stamme som er nevnt i Bibelen. Og en verdigere representant kunne vi neppe ha fått på den hellige bokens blad. For hun vågde alt for å glede en ensom og trett Herrens tjener.

Klaudias historie drukner ikke i Neros blodbad. Gud hadde ennå meget igjen som hun skulle utrette.

Det fantes en ung romersk mann blant de forfulgte kristne som også vågde å trosse blodhunden på tronen og oppsøke apostelen som satt i fengsel. Det kan jo hende at han til og med kom sammen med Klaudia - i det minste den siste gangen. Etter alt å dømme synes de å ha "funnet hverandre". I hvert fall var også han til stede da Paulus skrev sitt andre brev til Timoteus, for også han fikk sende sin hilsen sammen med Eubulus, Linus og Klaudia. Og den romerske historieskriveren Martialis vet å fortelle om senator Pudens at han giftet seg med en fornem kvinne som het Klaudia fra briternes øy. Likeså sier han at de levde lykkelig sammen i mange år, og de fikk se sine sønner og døtre vokse opp til dugelige menn og kvinner. Og han legger til noen ord som lar oss forstå hvordan Klaudia var: "Men hennes døtre kunne ikke være mer fortryllende enn sin mor."

Til slutt forteller marmorstøtten som ble funnet i Colchester 1600 år etter Klaudias død, at hun kom tilbake til fedrenes øy i en høyt betrodd stilling og at hennes minne der er blitt bevart gjennom århundrer.

Av dette forstår vi at det var hennes største lykke å få glede andre. Vi kan godt forestille oss hvordan den lykkelige senatorfamilien spredte lys og glede omkring seg blant de ville og fryktede britene. Deres hjem ble Guds rikes første bruhode på de britiske øyer. Klaudia ble en himmelrikets ambassadør i den germanske folkeverden - allerede i det første kristne århundre.

Dette var i korte trekk historien bak ett navn i den hellige historien. Det finnes mange slike navn - ofte uten attributt - hvor det gjemmer seg en eventyrlig historie bak. Frelsens Gud vever alltid velsignelser inn i verdenshendelsens gang. Slik går Guds rike fram mens verdensriker oppstår og verdensriker går under.

(Kilde: Missionstidningen "Budbäraren",

gammelt, udatert nummer)



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 2002: Klaudia
Apologeten