* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 2002: Israel og folkene - to frelsesveier til Gud?
Apologeten


*
*

Israel og folkene - to frelsesveier til Gud?

 

Professor dr.theol. Oskar Skarsaune

*

 

Skal evangeliet forkynnes for det jødiske folk?

Det finnes sterke teologiske retninger som ikke uten videre kan svare ja på dette spørsmålet. Og det finnes representanter for en slik teologi som sier et klart nei. Jeg vil i denne artikkelen først presentere og dernest gi noen kritiske kommentarer til en av disse teologiske retninger, som også har fått og får en del tilslutning i norsk sammenheng. Denne retningen kalles gjerne på sitt morsmål dispensationalism - og da ser leseren at den har et amerikansk utgangspunkt.

Som en bakgrunn for at denne teologiske retningen slo så sterkt gjennom akkurat i USA, kan det være nyttig å vite at i 1844 skjedde det en dramatisk begivenhet. Da hadde svært mange kristne blitt overbevist av en forkynner som het Miller, at den 22. oktober skulle Jesus komme tilbake. Veldig mange hadde samlet seg på fjell, åser og andre steder med god utsikt, for å ta imot Jesus når han kom. Den skuffelsesopplevelsen som da inntrådte fordi Jesus ikke kom igjen slik man hadde ventet, førte til at mange ble rådville. Mange vendte seg bort fra den type endetidslære som hadde skapt denne forventningen og som hadde stått bak denne beregningen. De som holdt fast på både dato og teologien bak den, ble senere kjent som syvendedagsadventistene. Men de fleste vendte seg fra dette endetidssynet, og var på jakt etter en ny "type" endetidsteologi.

Og den som gav dem denne nye teologien var den anglikanske presten John Nelson Darby (1800- 1882) fra Irland. Han fremførte sin nye endetidslære i USA i 1860-70-årene, og han fikk et stort publikum. Hans synspunkter slo vidt og bredt igjennom innenfor evangelikal kristendom. Særlig i de første tiår etter Darbys død skulle hans endetidslære komme til å erobre viktige deler av amerikansk kirkeliv, ikke minst blant sørstatsbaptistene, kongregasjonalistene, og etter århundreskiftet: pinsevennene. I det 20. århundre kan man trygt si at denne læren ble den dominerende i evangelikal tradisjon i USA, og den ble kjent som dispensasjonalismen. Den er ny og annerledes i forhold til all endetidslære vi har møtt tidligere i kristenheten. Den har hatt en enorm påvirkningskraft innenfor amerikansk kristendom - delvis også i skandinavisk og norsk kristenliv.

Darby og dispensasjonalismen

John Nelson Darby følte seg mer og mer utilpass i en utvannet folkekirke, og ble med tiden radikalt kirkekritisk. Han sluttet seg til en opposisjonell vekkelsesgruppe i kirken, de såkalte Plymouth Brethren (Plymouth-brødrene), og han ble snart en av lederne. Så vi kan også finne dispensasjonalismen under andre merkelapper, som darbyisme og Plymouthbrødrene. Darby var en flittig forfatter, han sies å ha skrevet 50 bøker med gjennomsnittlig 400 sider! Og alle handlet de om utlegning av bibeltekster og prinsippene for slik utlegning.

Det var særlig Bibelens profetiske og apokalyptiske tekster som fanget Darbys oppmerksomhet, og her mente han å ha oppdaget et nytt, men grunnleggende prinsipp: Gud har to folk og to frelseshusholdninger, og disse må ikke blandes sammen. Dette er på en måte den ultra-korte versjonen av dispensasjonalismen.

Det ene folket er Israel, det jødiske folk. Dette er Guds jordiske folk, og Gud har en plan for dem som betyr frelse her på jorden. Denne jordiske frelsesplan for Israel har flere faser eller perioder, likesom hele historien fra Adam til Det nye Jerusalem har det. Disse periodene kalte Darby "dispensations". På norsk kunne vi kanskje si "husholdninger".

Det andre folket er kirken, de kristne, som Darby gjerne omtalte som Kristi himmelske folk. Om jødenes "sted" er jorden, så er kirkens "sted" himmelen. For kirken er det bare én husholdning, og det er tiden mellom Jesu første og andre komme. Og så kommer noe som jeg mener er litt oppsiktsvekkende: Denne frelseshusholdning for kirken - Guds folk bestående av ikke-jøder - ble ikke åpenbart for profetene i GT. Og derfor har de heller ikke sagt noe om den!

 

Skriftstudium under Åndens veiledning

Darby var åpenbart klar over at en slik lære brøt radikalt med all tidligere kristen tolkningstradisjon. Han begrunnet sitt syn med at det var dette han var kommet fram til etter inngående Skriftstudium under Åndens veiledning, der han i utgangspunktet hadde forsøkt å frigjøre seg helt fra tradisjonenes villedende makt over sinnet. Han hadde ganske enkelt lest tekstene fordomsfritt, uten menneskeskapte tolkningsbriller. Eiendommelig nok sier de fleste av Darbys elever nøyaktig det samme! Det har på en måte blitt en tradisjon å si at man ikke bygger på tradisjon.

Darby foretok flere prekenturneer i Amerika i tidsrommet fra 1862 til 1877. Gjennom disse og ved sine skrifter fikk han en viss innflytelse, og han vant noen viktige nøkkelpersoner i det amerikanske vekkelseslivet for sin dispensasjonalistiske endetidslære. Blant dem var den store vekkelseslederen Dwight L. Moody (1837-99).

Darbys lære ble ikke formelt adoptert av noe bestemt kirkesamfunn, men kom til å prege flere av dem, og senere ble den anerkjent som normativ endetidslære ved flere ledende teologiske skoler, bl.a. Moody Bible Institute i Chicago og Dallas Theological Seminary (stiftet i 1924). Mens Darbys lære nokså fort mistet betydning i England, ble den i det 20. århundre langt på vei betraktet som gjeldende ortodoksi i endetidsspørsmål blant toneangivende evangelikale ledere i USA. Av stor betydning ble det at dispensasjonalismen fikk stor inngang i pinsevekkelsen.

 

Dispensasjonalistisk endetid - et lite grunnkurs

Det er forskjeller i syn på mange detaljspørsmål blant dispensasjonalistene. Men det jeg nå presenterer, er en slags "gjennomsnittlig" dispensasjonalisme, slik den i dag presenteres ved bl.a. Dallas Theological Seminary - i dag en høyborg for dispensasjonalistisk teologi i USA.

Gud har to folk: Jødene og den kristne kirke. Han har én frelsesplan for hver av dem, men verken de to folkene eller de to planene må blandes sammen. Gud holder dem klart adskilt.

Den første planen gjelder jødene. Gud begynte å sette denne i verk da han kalte Abraham. Han ga Abraham og hans etterkommere ubetingede løfter om et land og stor velsignelse i dette landet. Senere ga Gud loven til det jødiske folk som inneholdt betingelser knyttet til landet og velsignelsen. Folket brøt disse betingelsene, og måtte gå i eksil (det babylonske eksil). De fikk en ny start i landet, brøt betingelsene på nytt, og Gud sendte Jesus som Messias for å frelse folket. Men jødene avviste Jesus Messias, de tok ikke imot den soning for synd som han tilbød dem. Da - og dette er et viktig punkt - nullstilte Gud sin plan for det jødiske folk, han satt den så og si på "pause".

Og i denne pausen iverksatte Gud en helt annen plan: Han kalte seg et nytt folk fra hedningene. Til forskjell fra jødene, som er et jordisk folk med jordiske frelsesløfter, skulle dette nye folket av hedningene være et åndelig folk. Deres hjem er i himmelen, og frelsen som gis dem er åndelig. Profetenes løfter i Det gamle testamente gjelder kun jødene og er jordiske. Men om kirken og dens åndelige velsignelser hadde profetene intet å si. Gammeltestamentlige profetier har ingenting med kirken, Kristi himmelske legeme, å gjøre. Samtlige profetier handler, fra begynnelse til slutt, om Israel, det jødiske folk og dets jordiske frelse.

Når kirkens tid går mot slutten, vil Kristus komme usynlig og hente den sanne kirke til seg, til himmelen. Den sanne kirke av hedningefolkene vil Kristus ved sin første gjenkomst - som er usynlig - opprykke til seg i himmelen. Dette kalles the rapture, "opprykkelsen".

 

Israel og "det profetiske ur"

Dette understreker kirkens åndelige karakter: Dens frelse er å bli hentet til himmelen, bort fra jorden. Derfor er også Kristi første komme for å hente de troende usynlig for alle andre, det er et åndelig komme.

Dermed - gjennom opprykkelsen - er Guds husholdning for kirken fullført, og han kan på nytt vende sin oppmerksomhet mot Israel, det jødiske folk. Det er som om Gud tar fingeren bort fra "pauseknappen", og det profetiske ur for Israel igjen begynner å gå, etter å ha stått stille i løpet av kirkens tid. Og nå kommer også de 70 åruker inn. Disse 70 åruker som omtales i Daniel 9, fortolkes slik at de 69 første løper foran Jesu første komme, og så kommer denne "pausen" av ubestemt varighet som profetene ikke visste noe om. Den 70. åruke settes så i gang etter opprykkelsen av kirken.

Jødene samler seg i landet, og slutter først pakt med antikristen. Men midt i uken, etter 3,5 år, avslører han sitt sanne vesen, og de siste 3,5 år blir en trengselstid som aldri før har vært på jorden. Den sanne rest av Israel, de 144.000 utvalgte, trer nå synlig frem som det forfulgte Guds folk. Ved årukens slutt (etter de sju år) kommer Kristus til jorden for annen gang, denne gang synlig og med stor makt. Han knuser antikristen og alle Guds fiender i det store slaget ved Harmageddon. Deretter opprettes Guds kongedømme ved Kristus som Davids sønn, og han hersker i et nybygget Jerusalem slik det er skildret i Esekiel 40 - 48. Jødene er nå hans folk, de har omvendt seg, og lyder ham. Og nå opplever de all den jordiske velsignelse, slik profetene talte om (Jes.2 og flere steder). Slik blir Guds ubetingede løfter til Abraham til slutt oppfylt i dette tusenårige riket.

Men dette tusenårige riket varer ikke evig - det varer tusen år. Deretter løses Satan for en kort stund, men kastes så i ildsjøen. Alle mennesker som er døde på dette tidspunkt, og som ikke fikk del i opprykkelsen før trengselen før tusenårsriket, de oppvekkes nå til den endelige dom. Deretter følger det evige liv. Og først her virker det som skillet mellom jødene og kirken, og jordisk og åndelig, omsider oppheves. Kristus overgir riket til Faderen, og Gud blir alt i alle.

 

"Å dele Guds ord rett"

Dette er et på mange måte fascinerende system! Det er en konsekvens og en enkelhet i dette totalsyn på Skriften og frelseshistorien som ikke kan annet enn imponere. Den enkle grunntanke er det store og konsekvente skille mellom Israel og kirken: to forskjellige frelsesplaner, to folk og to epoker. Dispensasjonalistene har tilegnet seg det lutherske uttrykk at det gjelder å "dele Guds ord rett". For Lutheranerne betyr det å dele rett mellom lov og evangelium. For dispensasjonalistene betyr det å dele rett mellom det som gjelder Israel og det som gjelder kirken. Det er den store nøkkel som åpner Skriften.

Det er også lett å se hva det var i dette synet som gjorde at det langt på veg beseiret den eldre endetidslæren som hadde spilt fallitt ved den store endetidsforventningen som ikke ble innfridd i 1844.

Den endetidslæren var gjort "avleggs" gjennom mislykkede beregninger av Jesu komme, og disse beregningene berodde på en kirkehistorisk lesning av både profeten Daniel og Johannes' Åpenbaring. Dispensasjonalismen brøt radikalt med den kirkehistoriske lesning av Åpenbaringen. For Darby handlet Johannes Åpenbaring hovedsakelig om de syv forfølgelsesårene før Tusenårsriket, etter bortrykkelsen, altså en konsekvent "endehistorisk" tolkning av boken. Dessuten var varigheten av kirkens tid (mellomrommet mellom den 69. og den 70. åruken som profetene ikke visste noe om, eller "den profetiske parentes" som det også gjerne kalles) uspesifisert i denne nye endetidslæren. Dermed var det prinsipielt umulig å beregne tiden for Jesu gjenkomst.

Opprykkelsen var det eneste i endetidslæren som det var aktuelt for kristne å forholde seg til. Og opprykkelsen skulle heller ikke ha noe annet foran seg, som f.eks. antikristens komme. Man kunne derfor forkynne at opprykkelsen kunne skje hvert øyeblikk. Der var det intet forutgående tegn, den kunne skje når som helst.

 

Enkelt system - høye kostnader

Men enkelheten i systemet har sine store kostnader, etter mitt skjønn. Mellom kirken og Det gamle testamente blir det nærmest et ikke-forhold. Det gamle testamentets profetier ble nullstilt da jødene forkastet Jesus. Om kirken og kirkens tid sa profetene ingenting, for denne "parentes" i Israels frelseshistorie var ikke åpenbaret for dem. Synene i Johannes Åpenbaring gjelder i det store og hele den siste 70. åruke med trengsler for det jødiske folk, de har dermed liten relevans for kirken, for den er opprykket før trengslene begynner. De oldkirkelige fedre, sier en dispensjonalistisk forfatter, "levde selv i en trengselstid i det romerske riket, så man kan forstå at de - feilaktig - trodde at de syner Johannes beskrev gjaldt dem og deres situasjon. Men vi vet bedre, vi vet at de trengsler og redsler Johannes beskriver overhodet ikke vil berøre kirken, men bare dem som er tilbake etter den store opprykkelsen som markerer slutten på kirkens frelseshusholdning i denne verden".

Jeg har ikke lest Darby i sammenheng, men jeg har lest en god del lange utdrag fra bøkene hans. Da får jeg en sterk følelse av at Darby må ha ment at om man sammenligner kirken og jødene, har kirken så å si fått "den bedre del". Det er en glede og intensitet i Darbys beskrivelser av kirkens åndelige velsignelser, som kan virke betagende. Og ett sted sier han at det ville være fatalt å trekke den frelse kirken skal få del i, "ned" på det jordiske nivå der Gud handler med Israel. Den som tilskriver kirken den samme "jordiske" frelse og velsignelse som Israel, han ikke bare blander ting sammen, han "reduserer kirken ned på disse (velsignelsenes) nivå, og verdien og kraften av de åndelige velsignelser i himmelen hos Kristus går tapt, og den plass kirken (i himmelen) har som Hans legeme, ett med ham, fornektes" (Crutchfield, 181). Det er som om Darby rangerer mellom det jordiske og åndelige, med det åndelige som en overordnet og større verdi enn det jordiske. Til en viss forskjell fra - har jeg inntrykk av - de senere dispensasjonalister som kanskje tenker noe motsatt.

 

Dispensasjonalismen står for meg som ett av flere eksempler på hva som skjer når man av Skriften vil utvinne et enkelt og logisk system. På et visst stadium i bibeltolkningen er det systemet som overtar føringen og bestemmer tolkningen av de enkelte skriftsteder i stedet for motsatt. Og denne tolkningen kan til tider bli svært tvungen og anstrengt, og svarer på ingen måte til det som var idealet i utgangspunktet: Å la Skriften selv tale fritt og ubundet av tunge, gamle tolkningstradisjoner.

 

 

The Scofield Reference Bible

Jeg tror dispensasjonalismen selv har blitt en slik tradisjon. Likevel insisterer de fleste forfattere som forfekter dispensasjonalisme, ikke minst i norsk sammenheng, på at de har kommet frem til sine synspunkter helt på egen hånd, gjennom eget bibelstudium. Denne overbevisningen om å ha sin basis i eget, uavhengig bibelstudium, har nok delvis sin forklaring i at den boken som fremfor noen har fungert som formidlingskanal for dispensasjonalismens lære nettopp er en bibelutgave, The Scofield Reference Bible.

l tillegg til den engelske bibeltekst fra King James-versjonen, inneholder denne studiebibelen dels referanser som veileder leseren i å følge et begrep eller terna "på langs" i Bibelen, dels utførlige fotnoter til viktige tekster og begreper. Ved å slå etter i referansene og lese fotnotene, vil man tilegne seg en dispensasjonalistisk tolkning av Bibelen, og samtidig være overbevist om at man selv har sett dette i Skriften.

Cyrus lngerson Scofield som utga denne Bibelutgaven første gang i 1909, presenterer den på en paradoksal måte. Det er tydelig at Scofield i sitt forord - som har merknaden "Må leses!" - forutsetter at bibelleseren nok ikke er tilstrekkelig hjulpet med en "naken" bibel uten Scofields referanser og fotnoter. Med en slik "naken" bibel er det slett ikke gitt at leseren kommer til de riktige konklusjonene. Men, kan man spørre, hvor mye stoler han da egentlig på at systemet er begrunnet i den umiddelbare og klare mening i Bibelen?

I Scofields forord er det ikke vanskelig å få øye på en litt annen tankemodell, og den møter man også i annen dispensasjonalistisk litteratur: I virkeligheten er det profetiske ord i Skriften bare tilgjengelig og tolkbart for den eller dem som får en særskilt Åndens opplysnig. I løpet av de siste femti år, sier Scofield, har flere åndelige menn fått nytt lys over bibelordet, og det er summen av deres innsikt Scofield anretter på en oversiktlig og bekvem måte for bibelleseren. Det Scofield gjør her, er helt klart å peke på den reelle autoritet som står bak hans tolkning: Menn som har Åndens lys over Ordet på en måte som ikke alle - kanskje heller ikke han selv - har.

Jeg vil til slutt ta opp to spørsmål. Hvordan ser dispensasjonalismen på evangelieforkynnelse for jøder, i lys av det vi nå har sagt? Og hvordan ser de på staten Israel og dens opprettelse i 1948?

 

Evangeliet og det jødiske folk

Den offisielle posisjon er at jødemisjon er en kristenplikt, og at de jøder som vinnes gjennom misjonen, innlemmes i kirken og blir frelst gjennom kirkens husholdning. De blir dermed frelst på nøyaktig samme måte som hedningene som blir frelst ved kirkens evangelieforkynnelse. De får altså del i den åndelige frelse som er for kirken. De andre jødene frelses i tusenårsriket og får del i dets jordiske velsignelser. Dette er den andre frelseshusholdningen - for Israel. Men det sier seg nærmest selv at dette at enkeltjøder kan forkynnes for og dermed bli innlemmet i kirken, ikke er noen nødvendig konklusjon ut fra dispensasjonalismens grunnleggende tanke. Man kunne like gjerne slutte omvendt: At jødemisjon fra kirkens side betyr å blande to frelseshusholdninger, og at man skal overlate jødene til Guds plan for dem. Kirken kan så og si gå ut over sitt mandat om den forkynner evangeliet for jøder.

Denne tvetydigheten i det dispensasjonalistiske skjema, antar jeg er noe av forklaringen på den litt uklare holdning til Israelsmisjon som jeg mener å ha møtt blant noen norske pinsevenner. Det kan virke som de deler det dispensasjonalistiske prinsipp, om å ikke blande kirkens og jødenes frelseshusholdninger.

Den som derimot ikke har vært det minste uklar i så måte, er Karmelinstituttets stifter og leder gjennom mange år, Per Faye-Hansen. Jeg tror Faye-Hansen var den mest konsekvente dispensasjonalist på dette punkt i etterkrigstidens norske teologi. På noen punkter var han vel mer konsekvent enn retningens amerikanske talsmenn noen gang har vært. Når han avviste at ikke-jødiske kristne skulle evangelisere blant jødene, og at de heller skulle overlate jødene til Guds plan for dem, var dette dispensjonalistisk begrunnet. Når han omtalte den kristne kirkes tid som en "parentes" i Guds frelseshusholdning for lsrael, var det også klassisk dispensasjonalisme.

Men når han i tillegg hevdet at misjonsbefalingen i Matteus 28 om å drive folkeslagsmisjon ikke var gitt til kirken og ikke handlet om kirkens misjon, men var gitt til jødene og gjaldt deres misjon blant folkeslagene i Tusenårsriket, da kan det kanskje kalles super-dispensasjonalisme.

 

I strid med sentrale bibeltekster

Leseren vil ha skjønt at jeg ikke er dispensasjonalist selv. Jeg synes denne læren på mange måter er fascinerende, og som bibeltolkere betraktet, mener jeg Darby og hans etterfølgere ofte gjør gode og riktige observasjoner i bibeltekstene. Men de trekker en del gale konklusjoner av dem. Selve grunnsynet, at kirken ikke har noe med de gammeltestamentlige frelsesløfter å gjøre, og heller ikke med endetidens trengsler eller med Tusenårsrikets velsignelser, og motsatt; at jødene ikke har noe med kirkens åndelige velsignelser å gjøre, mener jeg er en oppfatning som ikke bare strider mot, men frontkolliderer med en rekke nytestamentlige sentrale utsagn.

La meg kort nevne to av dem. Den første er den sentrale tekst i Romerbrevet 11. Paulus omtaler der jødene gjennom bildet av et tre. Og han sier at det som nå skjer, det er at en del av grenene på dette treet, nemlig de jødene som ikke tror på Jesus, hugges av. I deres sted blir det podet inn fremmede grener som opprinnelig er vokst på helt andre trær. Dette må sikte til de kristne fra folkeslagene. Dersom dispensasjonalismen er riktig, burde Paulus brukt et annet bilde, nemlig at treet som representerer Israel settes på en slags "vekstpause". Og så planter Gud et helt nytt tre ved siden av, kirkens tre, som han har en annen plan for. Noe slikt burde Paulus etter mitt skjønn ha sagt i Romerbrevet 11 dersom dispensasjonalismen er riktig.

En annen sentral tekst er Efeserbrevet 2,12-17: "Husk da at dere (= de hedningekristne) en gang var uten Kristus; dere var utestengt fra borgerretten i Israel og hadde ikke del i paktene og løftet og var derfor uten håp og uten Gud i verden". Sånn var det før Kristus! Og da må det Paulus sier i fortsettelsen bety at dette er annerledes etter Kristus, i Kristus. Og Paulus fortsetter akkurat slik: "Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerde som skilte, fiendskapet. Slik skulle han stifte fred og skape ett nytt menneske av de to. I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet. Så kom han og forkynte det gode budskap om fred, for dere som er langt borte, og for dem som var nær".

Altså blir hedninger og jøder ett i Kristus. Vi får del i det samme borgerskap, de samme løfter, den samme pakt.

 

Staten Israels opprettelse

Hvordan ser så dispensasjonalismen på staten Israel og dens opprettelse i 1948?

Enkelt sagt sa de fleste dispensasjonalister et forsiktig ja til jødisk innvandring. Men de visste til å begynne med ikke hva de skulle mene om opprettelsen av staten Israel. Og grunnen til det ligger åpent i systemet: Gud har i hele kirkens tid nullstilt sin frelsesplan for Israel, og oppfyller i hele denne tid ingen konkrete profetier som gjelder Israel. Det vil han først gjøre etter opprykkelsen, i den 70. åruken, som innledes med den kristne menighets opprykkelse.

I klartekst: Kristne mennesker vil ikke komme til å oppleve de dramatiske begivenheter da Gud oppfyller frelsesløftene for Israel, for da er de kristne allerede i himmelen! Men nå forutsetter jo den siste årukens begivenheter at jødene allerede befinner seg i landet sitt - altså kan innvandringen til Israel forstås som at "scenen blir gjort klar" for den siste akt i dramaet om Israel. Men mer enn dette kan man ikke si, man kan ikke tale om profetiers oppfyllelse for Israel i det som ennå er kirkens tidsalder. Og da staten Israel ble opprettet i 1948, fant mange dispensasjonalister at jødene var begynt å gjøre litt mer enn å bare innrede scenen. Altså gjorde de i meste laget. Man kunne si at de var begynt å foregripe tusenårsriket utilbørlig.

Dette må ha vært følt som en smertelig konklusjon. Mens andre evangelikale kristne med frimodighet og entusiasme var begynt å tale om profetienes oppfyllelse i tråd med eldre endetidslære, måtte dispensasjonalistene forholde seg kritisk til de i og for seg gledelige ting som skjedde i Israel. De hadde ingen teologi til å tolke disse hendelsene positivt med, ikke så lenge de ville fastholde det skarpe skillet mellom kirkens tidsalder som en "profetiløs" epoke, og Israels nye profetiske epoke etter opprykkelsen.

 

 

Hal Lindsey og "Når tiden slutter"

Da er det at den dispensasjonalistiske forfatteren Hal Lindsey omsider (i 1970) gjør en viktig nytolkning av

det dispensasjonalistiske skjema. En nytolkning som gir han anledning til å si noe allikevel, ut fra profetiene, om tiden før opprykkelsen, den tid vi nå er i. Dette gjør han i The Late Great Planet Earth, gitt ut på norsk av Nomi Forlag under tittelen "Når tiden slutter". Han sier at den siste tiden før opprykkelsen og den 70. åruke, er en "nedtellingsperiode" som profetene faktisk talte tydelig om, og også Det nye testamente. Hos Jesus betyr for eksempel uttrykket "denne slekt" eller "denne generasjon" (Mat 24,34)- som ikke skal forgå før alt er skjedd - de mennesker som lever når nedtellingen begynner. Den begynte i 1948, og den vil derfor ikke vare mer enn en generasjon, sa Lindsey. Lindsey mener at det betyr ca 40 år i bibelsk språkbruk. Og selve startskuddet for nedtellingsperioden var Israels opprettelse i 1948.

Her forlater Lindsey den klassiske dispensasjonalistiske posisjon, og slutter seg til dem som ser statens opprettelse som en klar profeti-oppfyllelse. Ja, mer enn det: Han leser profeten Daniel og Åpenbaringen slik at de sier en hel del om kriger og politiske begivenheter i Midtøsten før den 70.åruke, mens vi ennå lever før bortrykkelsen. Han tegner til og med kart over troppebevegelsene som man etter hans mening kan slutte seg til ut fra profetiene.

På ledende dispensasjonalistisk hold ble alt dette sterkt mislikt, og man distanserte seg fra Lindsey på teologisk grunnlag. I de senere år har han også falt i miskreditt hos andre, som klart ser at hans ganske detaljerte forutsigelser om hva som skal skje i Midtøsten ikke holder mål overfor det kriterium han selv henviser til: "Når en profet taler i Herrens navn, og det han sier, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det ikke et ord fra Herren" (5.Mos 18,22). Og nå har vi kommet så langt i tid, at det vil det være mulig å si at det ikke skjedde slik Hal Lindsey forutsa i sin bok.

Jeg mener både Lindsey og den mer klassiske dispensasjonalismen lider av samme grunnfeil: Man konstruerer ut fra svært ulike bibeltekster i ulike deler av Bibelen et skjema som etter hvert overtar styringen i tolkningen av enkelttekstene. Og dette helhetssynet bryter på avgjørende punkter med helt sentrale åpenbaringssannheter, særlig i det som angår forholdet mellom Israel og folkene, og Guds frelsesplan for det jødiske folk og hedningene. Denne planen er i Kristus én, og det er der vi må beholde vårt fokus.

(Kilde: Misjonsblad for Israel, nr.2, 2002)



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 2002: Israel og folkene - to frelsesveier til Gud?
Apologeten