* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.1 2002: Hva skjedde med enok?
Apologeten


*
*

Hva skjedde med enok?

Fred V. Hjortland

 

I forrige utgave av Apologeten hadde jeg en lengre artikkel med tittelen "Dommens time". Der så vi at Skriften gang på gang knyttet dom og skjebneavgjørelse til en felles domshandling på den ytterste dag, og ikke til det enkelte menneskes individuelle dødsdag. Faktisk var det over 70 skriftsteder som talte om dette - bare i NT! På tross av et slikt massivt skriftvitnesbyrd er det allikevel noen som mener at Bibelen lærer noe annet! Slik jeg ser det, er vi vel derfor ikke helt ferdige med temaet før vi har sett litt nærmere på de vanligste bibelversene som blir trukket frem til støtte for dette motstridende synet. Skal vi stå for noe læremessig, må vi også kunne svare på de innvendinger som blir reist. Forhåpentligvis vil leserne etter hvert se at dette er fullt mulig.

Vi begynner da med å gå riktig langt tilbake i tid, til den 7. personen etter Adam!

Enoks bortgang omtales i Skriften som en uvanlig og ekstraordinær hendelse! De to skriftstedene 1.Mos.5:24 og Hebr.11:5 viser oss tydelig at det skjedde noe helt spesielt i forbindelse med hans livsavslutning. Så langt er saken grei. Problemet oppstår imidlertid når denne spesielle hendelsen skal gis en nærmere forklaring og fortolkning.

Noen sier nemlig at Enok aldri døde! Selv om Bibelen sier at det er alle menneskers lodd en gang å dø, tror de at Gud gjorde et enestående unntak for denne mannen. Mens alle andre menneskers legemer blir til støv, ble Enoks legeme ikledd udødelighet og tatt direkte opp til himmelen - akkurat slik som de gjenlevende av Kristi brud en gang vil bli forvandlet og opptatt til himmelen!

Enok skal således være et eksempel på et menneske som har fått sin dom før Dommen og sin salighetstildeling før oppstandelsen på den ytterste dag.

Slik forkynnes det i mange kretser, men er dette en fortolkning og utlegning av Skriften som holder mål? For å kunne ha noen formening om dette, må vi se litt nærmere på de to bibeltekstene om Enok.

 

Når man skal studere en bibeltekst, er det ofte interessant og nyttig å se hvordan forskjellige bibelutgaver velger å oversette det skriftavsnittet man ønsker å se nærmere på. Forskjellige språklige uttrykk gir nemlig ofte en pekepinn på hvor meningsinnholdet i verset mest sannsynlig ligger. La oss derfor begynne med å se på noen oversettelser av 1.Mos.5:24:

 

Han vandrede med Gud. Så var han der ikke mere, for Gud havde taget ham bort. (Dansk - 92)

 

Sedan Hanok så hade vandrat i umgängelse med Gud, såg man honom icke mer, ty Gud tog honom. (Svensk 1917)

 

Und dieweil er ein göttliches Leben führte, nahm ihn Gott hinweg, und er ward nicht mehr gesehen" (Luthers tyske oversettelse)

 

And Enoch walked with God, and he was not, for God took him. (King James, New American Standard Bible, Revised Standard Version og mange andre engelske oversettelser)

 

Vi ser her at det eneste som sies om Enok, er at Gud gjorde noe med ham slik at han ble borte. Det er viktig å legge merke til at verset ikke sier noe som helst om udødelighet eller opptakelse til himmelen! 1.Mos.5:24 synes derfor å være dårlig egnet som bevistekst for den ovenfornevnte fortolkningen! Det at Enok ble borte, er jo absolutt ikke noe klart utsagn. Som "The Expositor's Bible Commentary, (1981)" uttrykker det:

Det hebraiske GT sier ingen ting om måten han (Enok) forlot dette livet på, bare at Gud "tok" ham. (b.12, s.115)

Selv om det altså ikke blir sagt tydelig hva som skjedde med Enok her i 1.Mos.5:24, har mange allikevel prøvd seg på tolkningsforslag. Noen har tolket verset til å bety at Enok ble tatt opp til himmelen (således Josefus og flere med ham), mens andre har sett en helt annen betydning i det. Her er noen eksempler på tolkninger som hører til den sistnevnte kategorien:

 

Enok fryktet Jahve, og han var ikke mer, for Jahve lot ham dø.

(Targum Onk., sitert i Strack-Billerbeck,

Kommentar zum Neuen Testament,

Frankfurt, 1926, b.3, s.745)

 

Men når det heter: Han var ikke mer, for Gud hadde tatt ham bort, så betyr det: han var ikke mer i denne verden (ikke mer i live), for Gud hadde tatt ham bort (gjennom døden).

(Rabbi Tanchuma (ca 380 e.Kr.),

sitert i Strack-Billerbeck, Kommentar

zum Neuen Testament, Frankfurt, 1926, b.3, s.745)

 

Den hebraiske teksten i 1.Mos.5:24 anvender to uttrykk for borttakelsen: "han ble borte" - og - "Gud tok ham bort". Det første uttrykket legger vekten på faktumets uforklarlighet, det andre er en påfølgende forklaring der spørsmålet om "hvor hen?" fremdeles står åpent. Noen hinsidighetsforestilling er ikke i tankene.

(Weitermann, sitert i

Evangelisch/Katolischer

Kommentar zum Neuen Testament,

1997, An Die Hebräer, s. 113)

 

Personlig synes jeg at Enoks "forsvinning" gir naturlige assosiasjoner til det som skjedde med Moses. Denne store Herrens tjener ble også sporløst borte for folket i forbindelse med sin død! Hans "borttakelse" innebar imidlertid ikke noe dødsfritak eller noen direkte opptakelse til himmelen (se 5.Mos.34:5-6)! Kanskje det var noe liknende som skjedde med Enok?

Noe sikkert svar på dette tillater ikke 1.Mos.5:24 oss å gi. Vi kan i høyden snakke om mer eller mindre sannsynlige tolkninger. Teksten vi har foran oss, er veldig ordknapp, vi må derfor vokte oss for å lese noe inn i teksten som ikke finnes der!

 

Men om vi nå retter oppmerksomheten mot det foregående verset, vers 23, vil vi se at det her kastes litt mer lys over Enoks liv. Her sies det nemlig at

 

"alle Enoks dager ble tre hundre og sekstifem år" (1.Mos.5:23)

 

Dette er et vanlig uttrykk for å angi livslengden - tidsrommet mellom fødsel og død - til en person. Uttrykket forteller at personen fikk leve så og så lenge - og ikke lenger! Det som er interessant i denne sammenhengen, er at dette vanlige uttrykket også blir brukt om Enok! Man gjør ikke noe unntak for Enok. Man sier ikke noe annet om ham, man formulerer seg ikke annerledes. Man sier f.eks. ikke at alle Enoks dager på jorden ble ....... Heller ikke gis det noe forklarende tillegg om at han fortsatte å leve i himmelen etterpå. Nei, man sier bare enkelt og rett fram, slik som man gjør med alle de andre, at hans dager ble så og så mange. For meg blir dette et klart vitnesbyrd om at Enoks liv hadde både en begynnelse og en ende. Mens vers 24 vitner om at det skjedde noe spesielt i forbindelse med hans bortgang, vitner vers 23 om at Enoks livslengde var like begrenset og endelig som alle andre menneskers livslengder. Enoks dager kunne telles! Og de ble telt!

 

Vi finner altså lite i det femte kapitlet i første Mosebok til støtte for teorien om at Enok opplevde en øyeblikkelig udødeliggjøring og opptakelse til himmelen. Indisiene peker snarere i en helt annen retning!

Men la oss nå gå videre i vårt studium og se litt nærmere på det andre skriftstedet, Hebr.11:5. La oss også her begynne med noen bibeloversettelser:

 

I tro blev Enok taget bort, for at han ikke skulle se døden, og han var der ikke mere, for Gud havde taget ham bort. (Dansk 1992)

 

Genom tron togs Enok bort, för att han icke skulle se döden; och "man såg honom icke mer, ty Gud tog honom bort". Förrän han togs bort, fick han nämligen det vittnesbördet att han hade täckts Gud. (Svensk 1917)

 

Det var tro som gjorde at Henok ble tatt bort, uten å møte døden, slik at han ikke var mer å finne, for Gud hadde tatt ham bort.

(Erik Gunnes, 1969)

 

Durch den Glauben ward Henoch weggenommen, dass er den Tod nicht sähe, und ward nicht gefunden, darum dass ihn Gott wegnahm; denn vor seinem Wegnehmen hat er Zeugnis gehabt, dass er Gott gefallen habe. (Luthers tyske oversettelse)

 

Vi ser her at vi møter de samme uttrykkene som i 1.Mos.5:24, nemlig at Enok ble tatt bort og at man ikke så ham mer. Bruken av disse uttrykkene gir i seg selv - som før nevnt - ingen klar undervisning om hva som skjedde med Enok. Vi bruker derfor ikke mer tid på disse, men går raskt videre til et annet uttrykk vi møter i dette verset. Her i Hebreerbrevet sies det nemlig at Enok ble tatt bort "for at han ikke skulle se døden"! Er ikke det klar tale? Viser ikke dette at Enok slapp å dø?

 

Det må innrømmes at det ved første øyekast kan se slik ut. Litt nærmere undersøkelser viser imidlertid at Hebreerbrevets forfatter ikke har ønsket å formidle et slikt budskap til sine lesere når han brukte dette uttrykket! Grunnen til at vi kan si dette så sikkert, finner vi i vers 13. Etter å ha omtalt Abel, Enok, Noah, Abraham og Sara (vers 1-12), sier han nemlig helt entydig at

i tro døde alle disse ...! (Hebr.11:13)

Ingen unntak blir nevnt! Tvert imot blir det uttrykkelig slått fast alle disse fem trosheltene opplevde nøyaktig det samme - nemlig å dø i tro! Dette er ord som er så enkle og klare at det ikke er mulig å trekke noen annen konklusjon enn denne:

Bibelen lærer at Enok døde.

Dersom vi går ut fra at Hebreerbrevets forfatter ikke motsier seg selv i en og samme tankerekke - de 13 første versene i Hebreerbrevets ellevte kapittel henger uløselig sammen som en enhet - må vi gå ut fra at de to uttrykkene "Enok ble tatt bort for at han ikke skulle se døden" og "Enok døde i tro" ikke motsier hverandre. Forfatteren selv så tydeligvis ingen motsetning mellom disse uttrykkene. Og da bør heller ikke vi gjøre det!

Personlig tror jeg løsningsnøkkelen ligger i den lille nyansen det er mellom "å se døden" og "å dø". "Å se" noe brukes ofte i Skriften synonymt med å vite om, erfare eller oppleve noe. Det tales f.eks. om å "se" gode dager (1.Pet.3:10) og om å "se" livet (Joh.3:36). I Strongs leksikon står det at det greske ordet for å se (1492 - eido) blant annet kan bety "å vite om noe, å oppleve med hvilken som helst av sansene, å erfare en stilling eller tilstand." Oversetter vi nå det nevnte uttrykket med denne betydningsnyansen, får vi følgende utsagn:

Enok ble tatt bort for at han ikke skulle vite om, erfare eller oppleve døden.

Her ser vi at en nærliggende tolkning kan være at Enok slapp å møte døden som prosess. Han slapp ikke å dø, men han slapp å møte døden som sådan, å stå ansikt til ansikt med døden. Ingen smerte, ingen angst - bare en gudgitt, stille og god bortgang fra dette livet. En bortgang så herlig og mirakuløs - det kan godt tenkes at det var knyttet spesielle fenomener til den - at det på en måte var riktig å si at han ikke så eller opplevde døden.

 

En slik tolkning harmoniserer utsagnene i Hebreerbrevet 11:5 og 11:13 med hverandre, og samtidig harmoniserer den Hebr.11:5 med mange andre utsagn i det Nye Testamentet. Alle brikkene synes å falle på plass! Tolkningen synes derfor å være rimelig og god. Ingen ringere enn reformatoren Calvin støtter oss i denne forståelsen. Han tolket nemlig Enoks borttakelse som "en usedvanlig død". (Jmfr. Handbuch zum Neuen Testament, An Die Hebräer, Herbert Braun, Tübingen, 1984, s. 346).

Ellers er det jo slik at hele Bibelen utgjør den store kontekst for ethvert skriftavsnitt. Det er derfor vår oppgave å se det som sies om Enok også i denne større sammenhengen. Av plasshensyn vil vi ikke her begi oss inn på noen omfattende utlegning av NT's lære om mennesket og dets skjebne etter døden, men bare ganske kortfattet nevne en del skriftsteder som på en særdeles klargjørende måte synes å underbygge den forståelse angående Enok som vi har redegjort for ovenfor.

Og da begynner vi med Hebr.11:39-40 :

Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.

Ut fra sammenhengen er det tydelig at det løftet hebrerbrevets forfatter tenker på, er løftet om oppstandelse og evig liv (se v.14, v.26, v.35). Ingen av de gammeltestamentlige trosheltene har ennå nådd fram til eller fått realisert dette løftet, sies det. Men da har heller ikke Enok fått del i det evige liv! Altså kan det ikke være riktig at han ble udødelig og fór direkte opp til himmelen umiddelbart etter sitt jordeliv!

 

Enok har - i likhet med alle andre trosvitner (11:39) - fremdeles dagen for fullendelsen av frelsen i sikte. Han er sammen med alle de "førstefødte" innskrevet i himmelen (12:23), men har enda ikke trådt inn i den.

(Evangelisch/Katolischer Kommentar

zum Neuen Testament, 1997,

Erich Grässer, An Die Hebräer, s. 114)

 

 

Rom.5:14 slår fast som en kjennsgjerning:

Likevel hersket døden fra Adam til Moses ...

Dersom døden hersket fra Adam til Moses, er det jo innlysende at også Enok må ha vært under dens herredømme! Når da Skriften sier dette så klart, hvordan kan noen finne på å si at Enok aldri døde?

 

 

Kol.1:18 gir et triumferende vitnesbyrd om Jesus:

Han (Jesus) er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste.

Hvem er den første, den fremste og den ypperste? Var det Jesus eller Enok som først brøt dødens lenker og tok bolig i den himmelske verden? De som svarer Enok, kommer alvorlig på kollisjonskurs med Skriftens lære!

 

I Joh.3:13 leser vi at

"ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen."

Disse klare ord av Jesus gjør det umulig å tro på en utlegning av Skriften som sier at Enok steg opp til himmelen umiddelbart etter sitt liv på jorden! De som sier at Enok steg opp til himmelen, gjør faktisk Jesus til en løgner!.

 

 

Oppsummering:

Vi behøver imidlertid ikke å gjøre Jesus til en løgner, og heller ikke behøver vi å motsi Skriftens ord på noe punkt! Den enkle forklaringen og fortolkningen som er gitt ovenfor, skaper fullkommen harmoni mellom alle utsagn. Velger vi å tro på "himmelfartsmodellen", kommer vi derimot øyeblikkelig i store og uløselige konflikter med resten av Skriften. Valget av forklaringsmodell burde derfor være enkelt - i hvert fall om vi ønsker å følge de gyldne fortolkningsprinsippene om at Skrift må få lov til å forklare Skrift og om at læren først og fremst må bygges på klare utsagn!



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.1 2002: Hva skjedde med enok?
Apologeten