* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.3 2001: Taize
Apologeten


*
*

Taize

Av Frankrikemisjonær Stig Andreasson

 

Den åndelige og religiøse forvirringen er stor i vår tid. Som Guds folk trenger vi åndelig bedømmelsesevne for å se klart i alt det virvaret som omgir oss. Det er viktigere enn noen gang for oss å søke tilbake til de gamle stiene i Guds ord. Her skal vi kort analysere noen av de trender og religiøse moteretninger som er typiske for vår tid. Vi vil først ta for oss katoliserende tendenser innen protestantismen, og da i denne omgang spesielt Taize-gudstjenestene.

Disse stemningsfulle gudstjenestene har blitt populære også i våre nordiske land, og mange ungdommer har reist ned til Taize der denne spesielle gudstjenesteformen ble født og siden spredt ut over verden.

Hva er det som er så spesielt og tildragende med Taize?

Tar du en titt på kartet over Frankrike, ser du at Taize er en helt vanlig liten landsby i Bourgogne omlag 40 mil sydøst for Paris. I følge min litt gamle liste over franske kommuner bor det ca 150 personer i Taize. Allerede i 1945 startet noen personer tilhørende den Reformerte Kirken et slags protestantisk kloster der. Deres myke forkynnelse om forsoning vakte gehør i det krigsherjede og sårede Europa. Forkynnelsen om forsoning mellom folkene, spesielt mellom Tyskland og Frankrike, gikk imidlertid senere mer og mer over til å bli en forkynnelse om forsoning mellom de store verdenskirkene. Allerede på et tidlig stadium ble det åpenbart at ledelsen av dette klosteret hadde som målsetning å bygge en bro mellom protestantismen og den romersk-katolske kirken.

Klosterbrødrene i Taize og deres virksomhet har uten tvil mange tiltrekkende og sympatiske trekk, rent menneskelig talt. Sammen med områdets katolske bønder har de dannet et kooperativ som de har overgitt alle sine eiendeler til. De gjør altså en beundringsverdig sosial innsats. Bønn, arbeide og barmhjertighetstjeneste går hånd i hånd. Med stor generøsitet tar de imot skarer av ungdom, både slike som bekjenner seg til en religiøs tro, og slike som ikke tror. På tross av alt dette må vi allikevel advare mot den innflytelsen som kommer fra Taize. Det er det sikkert ikke like lett for alle å skjønne, men jeg skal forsøke å forklare grunnen.

Hva er egentlig målet med Taize-brødrenes virksomhet?

De to toneangivende lederne har i en årrekke vært Roger Schutz og Max Thuian, og man behøver ikke lese mye i deres skrifter før man begynner å undres på om det virkelig er rett å betegne dem som protestanter. For noen år siden stod den ene av dem fremdeles igjen som medlem i den Reformerte Kirken, men den andre ba om å få bli strøket. Schutz besøkte Rom under Vatikankonsilet og uttalte da følgende:

"Jeg er overbevist om at dette konsilet (kirkemøtet) er en spesiell Guds nådeshandling. Det er Gud som i sin barmhjertighet har ført oss ut av fire århundrers mørke historie av opposisjon, motreformasjon og anti-katolisisme."

Ja, tenk at en protestant kan anse protestantismens firehundreårige historie som en mørkets tid! Var det ikke heller pavekirkens avlatshandel, helgendyrkelse og overtro som førte Europas folk inn i et stort åndelig mørke? Og i den grad reformatorene trofast forkynte evangeliets budskap var de vel heller lysbærere enn mørkemenn!

Vi kan kanskje si at Taize på en måte representerer en ny religion der enhet og forsoning mellom de store religionssystemene anses som det høyeste gode. Men er dette virkelig en ny religion? Ja, aldri før har man snakket så mye om hvilken skandale kirkesplittelsen er. Taizes budskap er at det er denne splittelsen som er årsaken til den sekularisering og avkristning som har skjedd i Europa. Gjennom enhet og forsoning skal en ny tid komme. Selvfølgelig er vi alle enige i at enhet og forsoning er to meget vakre idealer. Men hva mener Taizebrødrene med disse uttrykkene?

I et foredrag for noen år siden fordømte Taizelederen Max Thurian i meget sterke ordelag protestantenes evangeliseringsarbeide i katolske land. Han brukte da det heller nedsettende uttrykket "proselyttering". Å vinne proselytter betyr å vinne tilhengere, og det er aldeles ikke det samme som å forsøke å føre mennesker til en frelsende tro på Kristus. Max Thurian mener at evangeliske kristne som misjonerer i katolske land absolutt ikke burde føre folk til sine egne forsamlinger. Det vil jo da resultere i at disse forsamlingene ganske snart dør ut og forsvinner! De har altså ingen eksistensberettigelse! Thurian samlet til og med en gruppe pastorer og ba dem skrive under på et løfte om å avstå fra proselyttvirksomhet. Den katolske kirken har ofte gjennom historiens gang bedrevet proselyttvirksomhet gjennom utpressing, intriger og forfølgelser. Den siden av saken tas ikke opp av klosterbrødrene i Taize. Taizebrødrenes negative syn på evangelisk virksomhet i katolske land kan bare oppfattes som et ønske om å samle alt i den katolske moderkirkens favn.

Taize er altså et opprinnelig protestantisk kloster, men med typisk katolske idealer.

Taize er et av de sterkeste uttrykkene for de omseggripende katolske tendenser som gjør seg gjeldende innenfor protestantismen. Kolsterbrødrene i Taize avgir løfte om fattigdom, kyskhet og lydighet, akkurat som katolske munker gjør. Dette spartanske liv der man avstår fra all privat eiendomsrett og vanlig, normalt menneskelig samliv, kan synes beundringsverdig. Men det kan lett føre til trelldom under menneskebud som man oppfatter som guddommelige. Kolosserbrevet taler om disse ulike forsakelsene som en "selvvalgt gudsdyrkelse" og sier at de i seg selv er uten verdi, at de ikke gir noen spesiell verdi eller gunst. Klosterbroderen Max Thurian lovpriser sølibatet like varmt som en hvilken som helst katolsk teolog. I den forbindelse tar han jomfru Maria som forbilde. Hun forble jomfru på tross av at hun ble mor, sier han. Dette er typisk katolsk tankegang. I følge det Nye Testamentes tekster inngikk jo Maria virkelig ekteskap med Josef og fødte flere barn til verden etter Jesu fødsel. Dette fornektes av katolikkene og altså også av Taize.

Boten betraktes som et sakrament av klosterbrødrene i Taize. Botsfaderen gir absolusjon (syndsforlatelse) i kraft av sin ordinasjon. Dette er et romersk katolsk syn på saken og synes svært merkverdig når det framføres av personer som opprinnelig kommer fra den kalvinske reformerte kirken. Man burde ha sitert Calvin som skrev følgende om boten: "Hver gang en synder omvender seg, får han tilgivelse. Den som legger noe til denne sannhet, tar ikke bort syndebyrden, men binder Guds barmhjertighet. Øreboten er opphav til så mye forderv i kirken at den burde avskaffes."

Hva mener bibeltroende kristne ledere i Europa om Taize?

En av de mest kjente kristne lederne i det fransktalende Europa det siste halve århundret har uten tvil vært doktor Rene Pasche. Han skrev en gang en kjent bok med tittelen "Katoliserende tendenser innenfor protestantismen". Taize fikk der en fremskutt plass. For dem som ikke vet hvem Rene Pache var, kan jeg nevne at han i mange år var en høyt verdsatt lærer på Emmaus Bibelinstitutt i Sveits. Han skrev mange bøker, og flere av dem har blitt oversatt til engelsk og utgitt på Moody Press i Chicago. Dette sier en god del om hans gode navn og rykte internasjonalt. Selv om Rene Pache nå har gått ut av tiden, er det interessant å lese hva han for noen år siden skrev om Taize. Han trekker fram en mengde sitater fra magasiner og bøker der både klosterbrødrene fra Taize selv kommer til orde og der andre gir uttrykk for sine synspunkter. Senere sammenfatter han det hele i ulike kapitler og gir uttrykk for sin uro innfor disse katolske tendensene innenfor protestantismen. "Hvor bærer det hen?" spør han til slutt og fortsetter: "Så fort som det nå skjer kommer vi snart til å få se det. Må vi virkelig la oss advare av dette og som apostlene og reformatorene holde fast ved den sanne universelle forsamling som er sannhetens støtte og grunnvoll i tiden."

Den eminente professoren i Strasbourg, Roger Mehl, sa for flere år siden at stadig fler og fler medlemmer av den reformerte kirken i Frankrike så på Taize med mistro, mens den katolske kirken anså Taize som "sitt".

Parispastoren Edmond Itty, som også virket på Martinique, samt den kjente sveitsiske skribenten Gabriel Mutzenberg, anser Taize for å være en fare for hele den bibeltroende kristenhet.

Stemningsfull liturgi, men et utydelig budskap.

Taizebrødrene utfører sin messe og sine seremonier iført hvite klær. En gudstjeneste kan vare i opp til tre timer. Den består vekselvis av bønn og sang. Taize har gitt opphav til en liturgisk fornyelse innenfor protestantismen og har uten tvil bidratt til å utviske grensen mellom katolsk og protestantisk tenkning. Deres forkynnelse om enhet og forsoning pluss en avslappet atmosfære lokker mennesker til deres messer. I de nordiske land har folk praktisk talt aldri blitt konfrontert med ekte katolsk tenkning og ser derfor ingen farer i det. Protestantismen i våre nordiske land er heller ikke rendyrket bekjennelsestro i våre dager. Taizebrødrene behøver derfor ikke å bruke mye tid på å overbevise våre ungdommer om at man ikke skal være anti-katolsk og heller ikke altfor overbevist protestant. Det holder med stemningsfull liturgi for at folk skal trives i deres gudstjenester.

Det kan til og med se ut som om Taizebevegelsen er på vei til å bli et forum for all slags religiøsitet, et forum der man unngår å tale om forskjeller og ulikheter og bare fremhever de vakre idealene enhet og forsoning. I en tid der lærespørsmål og etiske spørsmål bagatelliseres mer og mer er Taizes enhetsforkynnelse forlokkende - selv om den er konturløs.

Innerst inne tror jeg Taizes fremgang skyldes menneskenes behov for mystikk og for det å få en åndelig dimensjon i sine liv. Den krasse materialismen har utspilt sin rolle, folk trenger noe mer for å orke å leve videre. De protestantiske kirkenes tørre liberalteologi, som for det meste består i bortforklaringer av det overnaturlige, har skapt et åndelig vakuum. Underholdningsmentaliteten i en del av de gamle vekkelsesbevegelsene tilfredsstiller heller ikke menneskenes dype, åndelige behov. Personlig er jeg overbevist om at det bare er forkynnelsen av storheten, herligheten og den frelsende kraft som finnes hos Jesus Kristus selv som er svaret på menneskenes åndelige lengsel. Hos Jesus finner vi et nytt liv. Gjennom Jesus blir vi forsonet med Gud og forent med alle som er bærere av det samme livet. Virkelig frelse, enhet og forsoning finnes bare i Ham og gjennom Ham.



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.3 2001: Taize
Apologeten