* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.1 2001: Tilbake til urkristendommen
Apologeten


*
*

Tilbake til urkristendommen

- fortapelsen del 2 -

Fred V. Hjortland

I forrige utgave av Apologeten slo vi fast som en ufravikelig kjennsgjerning at Bibelen lærer en dobbelt utgang på dette vårt jordeliv, enten frelse eller fortapelse. Læren om at alle vil bli frelst til slutt, ble tilbakevist som et forførerisk bedrag uten støtte i Guds ord. Fortapelsens mulighet ble fremholdt som en realitet. Ugudelige mennesker kan og vil gå fortapt - om de ikke omvender seg!

Det som nå ligger foran oss, er å prøve å finne ut av hva som er denne fortapelses sanne innhold. Hva innebærer det å gå fortapt?

Dette er et stort spørsmål som krever mye arbeide og mye bibelstudium, mer enn mange kanskje vil tenke og tro sånn umiddelbart. Men i tur og orden skal vi prøve å belyse en del aspekter av spørsmålet så grundig og godt vi kan, og forhåpentligvis på en slik måte at det til slutt vil være mulig å trekke en konklusjon.

I denne utgaven av Apologeten retter vi søkelyset mot en del klart ubibelske forestillinger om fortapelsen som har eksistert opp gjennom kirkehistorien. Det interessante - og triste - i denne sammenhengen, er at disse forestillingene i sin tid ble fremholdt som bibelske sannheter! Folk trodde at helvete og fortapelsen var slik!

Den lærdom vi forhåpentligvis kan trekke ut av denne gjennomgangen, er at ikke alt som forkynnes fra en prekestol nødvendigvis er sant. Kanskje eksemplene nedenfor kan gi litt inspirasjon til å undersøke litt mer og spørre litt mer i forhold til det som i dag forkynnes om fortapelsen. Folk tok feil den gang, og muligheten for feiltakelser og feiltolkninger er vel også til stede i vår tid. Er vi for eksempel helt sikre på at dagens allment antatte synspunkter angående fortapelsen virkelig er grunnlagt på Bibelen og ikke på fremmed tankegods og ubibelske tradisjoner? Hvorfor tror vi slik som vi gjør? Hva er vår tro grunnlagt på?

Den som er tørst, ivrer etter å finne noe å drikke. Det er min hensikt og mitt håp at eksemplene nedenfor skal skape en åndelig tørst i manges hjerter - en tørst etter å finne ut hva Bibelen egentlig lærer om fortapelsen. Vi trenger en slik tørst, for den vil anspore oss til å finne ut av ting.

Som vårt første eksempel på ubibelsk forkynnelse om fortapelsen skal vi nå se litt nærmere på den merkelige forestillingen om

at de frelste vil se og glede seg over de fortaptes lidelser i helvete.

Denne grusomme og totalt misforståtte forestillingen - som forøvrig ingen tror på eller forkynner nå for tiden - har opp gjennom kirkehistorien dessverre blitt forkynt av mange kjente kristne personligheter. I ettertid skjønner vi at de har vært influert og påvirket av noe mer og noe annet enn sunn og god bibelforståelse.

 

 

 

De frelste skal glede seg over de ugudeliges lidelser:

Den første som lanserte denne forestillingen, var kirkefaderen Tertulian:

 

"Det vil bli ,"sier Tertullian om fortapelsen, "et storaktig og gledelig skuespill for de fromme i likhet med gladiatorkampene og dyrekampene. O, hvor jeg skal juble, hvor jeg skal le, hvor jeg skal bli henrykt når jeg får høre klagene fra det dypeste mørke fra de mange forgudede keisere med deres Jupiter, når jeg får se filosofene og deres elever brenne, skuespillerne danse omkring i ilden og vognkjørerne fare avsted med ildhjul ...... Hvilken konsul, hvilken embedsmann kunne stelle i stand et slikt skuespill! Det at jeg en gang skal få nyte dette skuespillet i all evighet, gleder jeg meg allerede nå over.

(M. Landau: Hölle und Fegfeuer in Volksglaube, Dichtung und

Kirchenlehre, s. 189, sitat fra "De spectaculis", kap. 30)

 

I hans fotspor har så en lang rekke kjente kristne personligheter fulgt etter. Her er noen eksempler:

Lombardus:

"De udvalgte skal gaa ud for at se de ugudeliges pinsler, og synet af deres usigelige elendighed skal ikke fylde dem med sorg, men mætte dem med glæde."

(Sitat av Peter Lombardus, gjengitt i "Bibelens og kirkens lære om

helvedesstraffene" av F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s. 43)

 

Luther, Gerhard, Welwood:

"Til det spørsmaal, om ikke de salige vil bedrøves ved at se sine nærmeste og kjæreste pinte, svarer Luther: "aldrig det minste"; og Gerhard siger, at "de salige vil se sine venner og slæktninge blandt de fordømte saa ofte, de vil, men uden den mindste melidenhed." Andrew Welwood taler om, at helgenerne "jubler idet de betragter Guds hevn", og at det er dem en "overordentlig fornøielse" at se røgen fra de ondes pine

("Bibelens og kirkens lære om helvedesstraffene"

av F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s. 150-151)

 

Edwards:

"De fordømte", skrev Jonathan Edwards, "skal pines i nærværelse af de hellige engle og lammet og de forherligede hellige, som herved vil faa en sterkere følelse af, hvor herlig deres frelse er. Synet af de fordømtes elendighed vil fordoble styrken af de helliges kjærlighed og takknemlighed i himlen."

("Bibelens og kirkens lære om helvedesstraffene"

av F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s. 43)

 

Hopkin:

"Røken av deres pine skal stige opp for de saliges åsyn for evig og alltid og tjene som det klareste glass foran deres øyne og gi dem et vedvarende, lyst og svært kjærkomment utsyn ... Denne framvisning av guddommelig karakter og herlighet vil falle i smak blant de forløste og være svært underholdende for dem. Den vil gi den største fornøyelse til alle som elsker Gud, og den vil heve deres glede til usigelige høyder. Skulle denne lidelsen opphøre og denne ilden bli slukket, ville himmelens lys i stor grad bli formørket og de saliges glede og herlighet for en stor del få en ende."

(Samuel Hopkin (1721-1803), fremtredende Calvinistisk teolog og forkynner i USA, studerte under Jonathan Edwards, "An Inquiry Concerning the Future State of Those Who die in

Their Sins, s.154-155, sitert i Froom, 2, s. 275)

Linderot:

De fordømte i pine skal være et skuespill, en hellig øyenlyst for de salige i himmelen. De skal gå ut og se på deres fordømte foreldre, deres fordømte barn og deres fordømte søsken, og alle disse helvetesbrannene skal være dem en øyenlyst.

(Linderots huspostille, utgitt i 1850, s. 713)

 

La oss avslutte disse eksemplene med en tankevekkende betraktning av den kjente engelske teologen F. W. Farrar:

"Nero og Caligula betragtedes som enestaaende uhyrer, fordi de glædede sig ved i nogle øiebblikke at betragte sine offeres pinsel, og Phalaris ansaaes for et monstrum af afskyelig ondskab, fordi han syntes om at høre dem hyle i sin jernokse. Men i disse skrifter af kristne mænd beskrives de "fortabtes" hyl som en del af selve himmelens musik, og deres unævnelige og utænkelige kval, ikke for en tid, men for bestandig, fremstilles som noget, der gir himlens salighed en frisk kildren af glæde.

Men disse er ikke de eneste ulykkelige følger af, at man har gjort fordring paa aabenbaringens sanktion paa den umenneskeligste af alle menneskelige vildfarelser. Det bedrøver de hjerter, som Gud ikke har bedrøvet. "Naar jeg læser saadant", sa den store Johannes Scotus Erigena - den største og skarpsindigste af alle skolastikerne - "vakler jeg rædselsslagen af forfærdelse." Og det har fyldt tuseners, ja millioners hjerter med trodsige og uædle tanker om Gud."

("Bibelens og kirkens lære om helvedesstraffene"

av F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s. 150-151)

 

Torturen skal være utsøkt djevelsk:

La oss nå se på noen eksempler på hvordan enkelte har gitt fantasien fritt spillerom i sine beskrivelser av de ugudeliges lidelser. Det som kjennetegner alle disse framstillingene, er at de går langt utenfor rammen av det Bibelen sier om fortapelsen. De beskriver ting som Bibelen over hodet ikke kjenner til:

Tundal:

"Tundals visjon", skrevet av en irsk munk i 1149, forteller om møtet med Djevelen:

"Svartere enn ei kråke og formet som et menneske bortsett fra at vesenet hadde et nebb og en piggete hale og tusenvis av hender. Hver hånd hadde tjue fingre med fingernegler som var lengre enn knekters lanser, føttene og tåneglene var noe liknende, og alle lemmene klemte hardt rundt ulykkelige sjeler."

Dante:

I "Canto 24" i "Inferno" ser Dante mennesker som blir brent til aske, som deretter får sin skikkelse tilbake for så på nytt å bli brent til aske. Denne prosessen gjentas i det uendelige.

 

Jonathan Edwards:

"For å hjelpe deg å forstå, tenk deg at du blir kastet inn i en glødende vedovn, eller inn i en teglovn eller i en stor smelteovn. Der vil dine lidelser - fordi heten vil være så mye mer intens - være så mye større enn de du opplever når du tilfeldig kommer bort i et glødende kullstykke.

Tenk deg så at ditt legeme skulle ligge i en slik ovn i et kvarter, fullt av en ild lik en lysende kullild både innvendig og utvendig og med levende følelser hele tiden. Tenk deg hvilken gru du ville føle ved inngangen til en slik ovn! Og hvor lenge ville ikke det kvarteret synes for deg! ... Og hvor overveldende det ville være for deg etter å ha gjennomlevd dette i ett minutt å tenke på at du ennå hadde fjorten minutter igjen!

Men hvilken virkning ville det ha på din sjel om du visste at du måtte ligge der og oppleve denne pinen fullt ut i tjuefire timer! Og hvor mye sterkere virkning ville det ikke ha på deg om du visste at du måtte oppleve den et helt år! Og hvilken enda større virkning det ville ha på deg om du visste at du måtte oppleve den i tusen år! - Og så, hva tror du at du ville føle om du trodde, om du visste at dette var noe du måtte oppleve for alltid! At der aldri ville bli noen ende! At dine lidelser etter millioner og millioner av tidsaldre ikke vil være noe nærmere en ende enn da de begynte, og at du aldri noen gang ville bli satt fri!"

(Jonathan Edwards, kjent teolog og vekkelsespredikant

i USA på 1700 tallet, se Froom s.274 - "The Works of

President Edwards", bind 7, s. 418, sitert i Froom, 2, s. 274)

 

Furniss:

"Lille barn, om du kommer til helvete, vil det være en djevel ved din side for å slå deg. Han vil fortsette å slå deg hvert minutt for evig og alltid uten noen gang å stoppe. Det første slaget vil gjøre ditt legeme like elendig som Jobs legeme, dekket fra hode til fotsåle av byller og sår. Det andre slaget vil gjøre ditt legeme dobbelt så elendig som Jobs legeme. Det tredje slaget vil gjøre ditt legeme tre ganger så elendig som Jobs legeme. Det fjerde slaget vil gjøre ditt legeme fire ganger så elendig som Jobs legeme. Hvordan vil da ditt legeme være etter at djevelen har slått det hvert øyeblikk i hundre millioner år uten opphør? Kanskje et barn akkurat nå, klokken sju om kvelden, er i ferd med å gå til helvete. Gå og bank på helvetes port i morgen kveld klokken sju og spør hva som skjer med barnet. Djevlene vil gå og se etter. De vil så komme tilbake og si: Barnet brenner. Gå så om en uke og spør hva som skjer med barnet. Du vil få det samme svaret: det brenner. Gå så om et år og still det samme spørsmålet. Du får det samme svaret: det brenner. Gå så om en million år og still det samme spørsmålet. Svaret er nøyaktig det samme: det brenner. Så om du går der i all evighet, vil du alltid få det samme svaret: det brenner i ilden." ...

I det fjerde fangerummet står det en kokende kjele med en ung gutt oppi. Hans øyne er rødglødende, to flammer står ut av ørene hans, i årene hans koker og syder blodet som i en kokende kjele, hans hjerne koker og sprudler i hodet hans, margen brenner i hans knokler. ......... I femte fangerum står det en rødglødende ovn med et lite barn inni som skriker og vrir seg i smerte. Igjen og igjen støter det hodet mot veggen av ovnen og sparker med sine små føtter.

(Utdrag fra "The sight of Hell for children and young persons" utgitt i 1861 av den katolske presten J. Furniss)

 

Dronning Mary:

Dronningen som fikk tilnavnet "Bloody Mary" (1516-1558), tok sin samtids grusomme forestillinger om fortapelsen helt bokstavelig og handlet ut fra dem på sin måte. Hun trodde på en grusom Gud og ble selv grusom i sine handlinger. Hun sa:

"Når vranglærernes sjeler senere skal brenne for evig i helvete, kan det ikke finnes noe mer passende for meg enn å etterlikne den guddommelige hevn med å brenne dem her på jorden."

 

 

Helvete skal også huse småbarn:

Fordums predikanter hadde ingen skrupler eller betenkeligheter i forhold til å lære at også spebarn og småbarn kom til å oppleve helvetes fryktelige lidelser i all evighet:

 

John Calvin sa: "Det finnes små babyer (a span long) i helvete."

(http://www.tentmaker.org/tracts/Jones1.html)

 

I katolsk sammenheng opererer man med et spesielt helvete for barn som kalles "Limbus infantum".

 

"Augustin fordømte dem (de udøpte barna) til "den allermildeste fordømmelse". Enhver, som ikke var med Kristus, sa han, kunde ikke være andetsteds end med djævelen. Dante ser udøbte børns aander i underverdenens første kreds, hvor de lever i ønsket om at se Gud, men uden haab. Børns fordømmelse var en af kalvinismens fastslaaede læresetninger. ....

"Det er kun i de sidste 40 aar", siger E. White, "at de skotske kirker har vovet at forkaste den gamle gudsbespottelse, der ligger i dette dogme om de ikke udvalgte børns evige pine. Tidligere synes skotske forældre at ha troet, at deres døde spædbørn faldt i en usynlig Moloks ildhænder. Et mere djævelsk dogme end dette kan ikke tænkes - det er toppunktet af teologisk hjerteløshed."

("Bibelens og kirkens lære om helvedesstraffene"

av F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s. 162-163)

 

 

Djevelen skal være konge i helvete:

I mange århundrer har det vært trodd og forkynt at helvete var djevelens rike der han hersket og "koste"

seg med å pine de fortapte. Denne forestillingen, hvor ubibelsk den enn er, har ennå ikke helt sluppet taket i mange kristne menneskers forståelse av fortapelsen. Her er et typisk utsagn:

"Han (Satan) vil elske og leve for å pine .... han vil leve for å finne på nye forbannelser mot dem som har blitt sendt til hans pinested. Hvilken konge og hvilket kongerike!"

"Satan kommer til å bli en fryktelig monark i sitt eget kongerike. Han vil være en absolutt tyrann. Han vil være den som straffer. Gud har overgitt den jobben til ham, og i stor trofasthet vil han utføre den."

(L. T. Townsend, "Lost Forever", 1875, s.354 + 373-374)

Illustrert norsk Bibelleksikon har følgende kommentar til denne forestillingen:

"Det er en helt fremmed tanke for Skriften at Satan og hans engler har sitt rike i helvete, det er tvert om - som foran påvist - beredt disse som det sted der straffen over dem skal fullbyrdes, og der det er satt en stopper for deres onde virksomhet."

(Sitert fra en artikkel av Bjarne Stoveland i Dagen 02.10.00)

 

 

Fri fantasi:

Til slutt skal vi ta med en del eksempler på diktning og fri fantasi som utrolig nok har blitt fremholdt i kristne sammenhenger. Ikke til å undres over at folk har blitt forvirret!

Apokalyptisk skrift:

I apostelen Paulus apokalypse (et skrift fra slutten av det fjerde århundre) synes Paulus synd på de fordømte i helvete, og sammen med erkeengelen Michael går han til Kristus og får innvilget at de i hvert fall får fri fra sine lidelser hver søndag - oppstandelsesdagen!

 

Pave Gregor:

Pave Gregor den store erklærte at helvete befant seg like så dypt under jorda som jorda befant seg under himmelen.

(M. Landau: Hölle und Fegfeuer in Volksglaube, Dichtung und Kirchenlehre, s.97)

 

Prudentius:

"For de syndige sjæle i underverdenen afbrydes straffen ved hyppige ferier."

("Bibelens og kirkens lære om helvedesstraffene

av F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s. 136)

Dante:

Dante beskriver i sin "Divinna Comedia" helvete som et traktformet sted i jordas indre. Innerst inne sitter djevelen, som forøvrig har tre hoder, innefrosset i is! Cocytus, den fjerde elven i helvete, er frosset til is på grunn av Lucifers vifting med sine flaggermusvinger.

(Canto 32)

Milton:

I den kjente "Paradise lost" av Milton (s.103), får vi vite at det tar ni dager å falle fra himmelen til helvete.

"Dengang trodde man, at Ætnas og Vesuvs flammer var tændte i det øiemed at pine afdøde sjæle. .... Endog indgangene til skjærsilden blev nu opdagede, en i Sicilien, en anden i Pozzuetto, en tredje nærmere vort hjem i Irland."

(Erkebiskop Wake, gjengitt i "Bibelens og kirkens lære om

helvedesstraffene" av F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s. 121)

 

"Paa et isbjerg i nordhavet faar helgenen øie paa en ynkelig skikkelse, hvori han gjenkender "foræderen Judas udenfor helvede". Fordi han havde gjort én god gjerning - han havde git en kappe til en stakkels spedalsk i Joppe - "stiger han en gang hvert aar, mens lovsange vækker de kristne fra nattens slummer paa jorden, op af syndesøen og drager til lindrende sne."

(Fra den berømte middelalderlegenden om St. Brendan)

("Bibelens og kirkens lære om helvedesstraffene"

av F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s. 140)

 

 

 

 

Som vi ser har utrolig mye rart blitt forkynt i kristendommens navn, ting vi på ingen måte kan tro på eller leve med. Må derfor Gud gi oss en dyp lengsel etter å finne ut hva Bibelen egentlig lærer om fortapelsen. Måtte vi alle ha som motto: Tilbake til urkristendommen!

Vi avslutter denne artikkelen med følgende tankevekkende uttalelse fra Illustrert Norsk Bibelleksikon ( 1785):

 

 

 

"Tanker fra Platons skrifter og Virgils skildringer av "underverdenen" har dessverre farget ikke bare middelalderens syn, men de fleste menneskers oppfatning av fortapelsen like fram til våre dager."



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.1 2001: Tilbake til urkristendommen
Apologeten