- DEL 2 AV 2 -

Misjonær Stig Andreasson

Vi har i en tidligere artikkel (del 1) fortalt litt om opprinnelsen til de apokryfiske bøkene. Men nå kommer vi til den virkelige bomben i den religiøse historien.

Det var først på Kirkemøtet i Trient i år 1546 at Vulgata-oversettelsen ble offentlig godkjent, og den romersk-katolske kirke utferdiget da følgende dekret:

"Hvis noen ikke godtar disse bøkene (de apokryfiske) som hellige og kanoniske i sin helhet og til alle deler, han være forbannet."

Ved dette dekret ble både den avdøde Hieronymus (han som opprinnelig skrev Vulgata) og de hebraiske jødene rammet av forbannelsen! Men hvorfor inntok pavekirken et slikt nytt, djervt og nærmest uforskammet standpunkt? Ganske enkelt fordi kirken manglet argumenter mot reformatorene til forsvar for sine ubibelske læresetninger. Som David Hedegård sier det:

"I GT:s apokryfer finnes villfarelser, og i noen av dem har den katolske kirke - som likestiller dem med de kanoniske - funnet grunnlag for mye av sin vranglære."

Vi skal straks gi noen eksempler på dette.

Apokryfene er gamle. Men det var altså først på 1500-tallet at den katolske kirke offisielt gav dem status som likeverdige deler av det Gamle Testamentet. Mange av pavekirkens vranglærer bygger virkelig på apokryfene. "Almissen befrier fra døden og renser fra all synd", står det i Tobits bok. Hva kunne vel pavekirken ønske mere enn å få en slik "bibelsk" støtte for sin avlatshandel ? Annen Makkabeerbok kap.12 forteller om en innsamling av penger som ble brukt til å frambære et forsoningsoffer for de døde. Vulgataoversettelsen innsetter da som "teologisk tese" at det er "en hellig og sunn tanke å be for de døde slik at de må bli befridd fra sine synder." Hvor finner man vel et bedre argument for katolikkenes sjelemesser og bønn for de døde? Påkallelse av de hensovede og de dødes forbønner står også omtalt i Baruks bok.

Det er helt klart at den katolske kirkes opphøyelse av apokryfene til samme nivå som de sanne kanoniske skriftene, var et forsøk på å skaffe frem "bibelske" argumenter imot reformatorenes evangeliske forkynnelse. Men en Bibel som inneholder de apokryfiske bøkene og som stiller dem på nivå med de kanoniske, er i virkeligheten en til dels forfalsket Bibel. De katolske bibelutgaver inneholder konsekvent de apokryfiske bøkene og kaller dem "deutero-kanoniske", hvilket betyr "den andre samlingen av kanoniske bøker." De står innsneket litt her og der blant de ekte kanoniske bøkene i det Gamle Testamente. Apokryfene står altså ikke som et eget "tillegg" i katolske bibler, men har fått plass som en integrert og fullverdig del av det Gamle Testamente.

Mange protestanter taler dessverre utydelig i denne sak. Flere bibelutgaver i Norden omtaler apokryfene som de deuterokanoniske bøker eller det Gamle Testamentets apokryfer. Dette fører til en alvorlig begrepsforvirring. Det er nemlig den katolske kirke som kaller disse bøkene for "deuterokanoniske", altså den andre samlingen av kanoniske bøker. Kanonisk og apokryfisk er imidlertid to begreper som utelukker hverandre. Det vet til og med forfatterne til en så vanlig profan norsk oppslagsbok som "Fokus" der det står:

Katolikkenes fortvilte forsøk på å få inn noen flere bøker i Bibelen for å rettferdiggjøre sine mange falske læresetninger, forandrer ikke det faktum at GT:s kanon var ferdig lenge før Kirkemøtet i Trient. Hvis vi godtar den katolske tesen om at apokryfene er kanoniske, da må vi også akseptere all den vranglære de inneholder. Da må vi også, akkurat som katolikkene, slutte å kalle dem apokryfer. En ting kan nemlig ikke samtidig være både hvit og svart. Godtar vi apokryfene, må vi for eksempel tro den fantastiske legenden som vi møter i det apokryfiske tillegget til Daniels bok. Der sies det at Daniel ikke ble kastet ned blant løvene på grunn av sin gudsfrykt, men fordi han hadde drept en drake som folket i Babylon tilba. Det klarte han ved å lage en kake av tjære, talg og hår og kaste den i gapet på draken som da døde momentant. I den svenske "Bibel 2000" har "drake" blitt forandret til "slange" i teksten. Om dette har skjedd for å gjøre beretningen mer historisk troverdig, vet jeg ikke. En drake er jo et fabelmonster som neppe hører hjemme i troverdige historiebøker. At vi i Åpenbaringens billedspråk møter draken som symbol for onde makter, er en helt annen sak.

Vi kan altså sammenfatte det hele med å si at Bibeloversettelser som innbefatter de apokryfiske bøkene og gir dem samme verdi som Bibelen for øvrig, følger i kjølvannet av et illegetimt romersk-katolsk påfunn og representerer et alvorlig og trist aspekt ved vår moderne tids frafall fra urkristen tro.

Også innenfor de frikirkelige vekkelsesbevegelser snakker man utydelig. I den "Bibel 2000" som er utgitt av det frikirkelige forlaget Libris i Sverige, er apokryfene med, til tross for at dette absolutt ikke var nødvendig ifølge Bibelkommisjonens egen uttalelse. I den "bibelguide" som Libris legger inn i sin bibelutgave, leser vi følgende uttalelse:

"Det er ikke lett å vite hvilke bøker som egentlig skal tilhøre Bibelen. Spørsmålet har vært diskutert i mange hundre år."

Med hensyn til apokryfene sier den samme bibelguiden:

"De ble ansett som riktige, men ikke like viktige som de øvrige."

Slik har neppe noen bibeltroende teologer uttalt seg tidligere. Som evangeliske kristne burde vi vel kunne henvise til samme gammeltestamentlige skriftsamling som den Jesus henviste til. Der fantes ingen apokryfiske bøker. Og hva mener man egentlig med å si at apokryfene ble ansett som riktige, men ikke like viktige? Ingen vil vel påstå at alle historiske beretninger og visdomsord i apokryfene skulle være åpenbart feilaktige. Men er den historien om draken eller slangeguden i Babylon som vi akkurat har gjengitt, å betrakte som riktig? Og er det rett og riktig å be for de døde og ofre syndoffer for dem? Dette står jo omtalt i apokryfene.

I blant kan man undres på om ikke den franske reformerte pastoren hadde rett da han skrev boken med den utfordrende tittelen:  "Det finnes ikke lenger noen protestanter."

Den svenske Bibelkommisjonen påstår at apokryfene har vært med i Bibelen fra kristendommens begynnelse og fram til reformasjonen. En slik fremstilling gir inntrykk av at først jødene og siden reformatorene utelukket en del bøker fra Bibelen. Sannheten er imidlertid den at de apokryfiske bøkene ble tilkjent samme verdi som de opprinnelige bøkene i GT først på Trient-konsilet i år 1546! At ikke Luther helt enkelt utelukket apokryfene, får vel tilskrives det faktum at han til tross for sitt klarsyn på mange områder allikevel var et barn av sin tid. Pavekirkens mange hundre år gamle maktposisjon hadde påvirket folks tenkemåte meget sterkt på den tiden.

Den svenske Bibelkommisjonens fremstilling av saken, er et eksempel på en typisk verdensøkumenisk tankegang. Er det på grunn av hensyn til den katolske kirke at Kommisjonen inntar dette standpunkt? Både jødene og alle protestanter som ikke godtar de apokryfiske bøkene som en del av Bibelen, står fortsatt under den katolske kirkes forbannelse. Er vår tids protestanter redde for den pavelige bannlysningen? Det har vi imidlertid ingen grunn til. Bibelen sier nemlig:

Den franske teologen Louis Second oversatte den siste delen av det bibelverset slik:

Og ifølge jødiske lærde kan betydningen muligens være enda sterkere:

Hvis jeg hadde vært i pavens klær, ville jeg altså ha hatt større årsak til å frykte den gamle forbannelsen fra 1546 enn det jeg har som en evangelisk kristen!

For vårt vedkommende er valget gjort. Vi er overbevist om at vår Bibel med sine 66 bøker inneholder den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige. Vi trenger ikke de tillegg som noen av kirkepolitiske grunner har prøvd å få til i ettertid. Vi har ikke glemt hva Bibelen selv sier: