* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.1 2001: Jeg opplevde pensacola
Apologeten


*
*

Jeg opplevde pensacola

og gikk gråtende hjem !

Et vitnesbyrd av Shawn Paul Sauve

Jeg har gjennom en tid fulgt lære og praksis i Brownsville (Pensacola) med interesse, og trodde at det kanskje var noe godt. Det har resultert i mange samtaler med mine venner. Jeg har tatt ned mange prekener fra internett og har lest mange uttalelser fra staben i Brownsville. Flere ganger har det blitt sagt til meg: "Shawn, du må selv komme og være med på å oppleve Pensacola - vekkelsen. Da vil enhver tvil om at dette er fra Gud, forsvinne."

Jeg hadde ikke mulighet for å besøke Brownsville, så jeg gjorde noe annet. John Kilpatrick og "Pensacola- vekkelsen" besøkte en kirke nær min hjemby, og jeg reiste dit for å få en "førstehåndserfaring". Jeg trodde at alt nå ville bli satt på plass. Men gjett om jeg ble sjokkert!

Jeg ankom ca 30 min. før gudstjenesten og satte meg på den nest forreste raden. Mens jeg satt og leste i Bibelen og ba litt innimellom, la jeg merke til samtalen rundt meg. En av dem dreide seg om Kilpatricks profeti over Christian Research Institute og hvor forferdelig Hank Hanegraaff var. Andre samtaler dreide seg om de forventninger man hadde til manifestasjoner som ville skje den kvelden.

Gudstjenesten begynte med lovprisning og tilbedelse, slik man pleier, og også jeg løftet mine hender og tilbad Gud. Da denne del av møtet var over, introduserte møtelederen Kilpatrick for menigheten. Samtidig ga han uttrykk for sin forventning angående manifestasjoner.

Det ble ingen vanskeligheter med å slå opp i Bibelen, for Kilpatricks preken bestod for det meste av forskjellige historier og udokumenterte opplevelser.

En interessant historie var den om den menigheten Kilpatrick gikk i som barn. Den hadde hatt vekkelse i 6-8 uker hvorpå presten stengte for vekkelsen. Det reiste seg en vrede og irritasjon blant folk. Ved dette tidspunkt var Kilpatrick en midnatt med i et bønnemøte hvor "en del engler besøkte gruppen". Kilpatricks beskrivelse var at det var en "uhyggelig" opplevelse. Han selv og de andre falt til jorden og lå bevisstløse til den følgende morgen.

Jeg tenkte mye over denne beretningen.

Kilpatrick fortalte også en historie om at han og hans hustru satt i bilen da de mottok et "kyss fra himmelen". Det var som om Gud trakk dem opp og omfavnet dem. "Ja, gav dem et kyss, akkurat slik som vi gjør."

Etter hvert som Kilpatrick talte reiste det seg et vell av spørsmål inne i meg. Dersom han visste at det var ufrelste mennesker til stede, hvorfor brakte han dem så ikke evangeliet om frelse ved tro? Dersom de var bundet, hvorfor fikk de da ikke høre at Jesus kunne utfri dem? Jeg satt undrende og hørte på.

Kilpatrick fortalte også en historie fra Brownsville om at han "kastet opp" og at det kom noen kunnskapsord opp. Og da han dro ordets sverd, kom det et sverd av sølv ut av hans munn og for tvers over kirken og rammet en kvinne i brystet. Hun falt bakover, og han trodde at Gud hadde drept henne fordi hun skrek "blodig morder" opp mot Kilpatrick. Men i henhold til Kilpatrick var sølvsverdet Herrens ord som helbredet henne fra alle hennes sykdommer.

Gjennom hele møtet steg forventningen hos de fremmøtte. Og da Kilpatrick for sjette gang i sitt budskap gjentok at han ville be for folket, nådde forventningen sitt høydepunkt. Han ropte ut over oss: Mist ikke det Gud vil gi oss i disse dager .. Venner! Gud er Gud. Gud kan gjøre hva han vil, og jeg vil ikke unnlate å advare dere.."

Etter dette utviklet tingene seg til det verre. Kilpatrick talte i tunger i lang tid uten at et ord ble oversatt. For oss lød det som om det kun var lyder og ikke noe egentlig språk. Og dette varte i omkring 20 minutter. Brenda Kilpatrick var den første som fikk "manifestasjoner" etter dette "ordlalleriet". Hennes hender beveget seg rytmisk fra side til side, og hennes hode rykket fram og tilbake igjen og igjen. Kilpatrick bad for Brenda. Innimellom "lallet" han igjen og igjen. Og han blåste på folk og ropte "woosh" eller "shew" slik han hadde gjort tidligere denne kvelden.

Folk ristet og hadde ukontrollerte rykninger i armer og ben, og man kunne høre hanegal og vill latter. Jeg tenkte ved meg selv: Jeg er ikke lenger i hva man kan kalle en kirke. Under bønnen lød musikken fra Brownsville i høytalerne.

Med største ubehag så jeg et ektepar bære et nyfødt barn på høyst en måned fram foran i kirken. Jeg ba for deres sikkerhet siden de lett kunne skades av folk som var utenfor deres fornufts kontroll. Da Kilpatrick ba for dem, overgav de barnet til fremmede mens de selv falt rystende ned på gulvet. Jeg så hvordan barnet passerte gjennom folkeskaren og tenkte med undring: Hvordan kan foreldre la noe sånt skje og beskytte sitt barn på en slik uansvarlig måte? Som nybakt far selv kunne jeg ikke begripe det. Etter en stund fikk foreldrene babyen tilbake, men måtte like etterpå igjen gi den over til andre da de ikke var i stand til å ta hånd om den.

Mye kunne sies, men det vil ta for stor plass. Tragisk må jeg innse at vi er på vei mot et helt nytt idealbilde av hva en menighet skal være. Bort med bibeltro prekener, og inn med esoteriske opplevelser!

Jeg gikk til dette møtet med en tanke om muligens å komme nærmere Gud og med muligheten åpen for at de som kritiserte Pensacola tok feil. Men i hele prekenen til Kilpatrick ble det ikke nevnt et eneste skriftsted. Det var de bizarre manifestasjonene som fylte kvelden. Jeg så gang på gang at folk falt om på gulvet ute av stand til å kontrollere seg selv.

Jo mer jeg har gransket Brownsville og stilt spørsmål vedrørende Pensacolavekkelsen, jo mer finner jeg meg selv bedende med tårer: Herre, ha barmhjertighet med din menighet. Herre, send en reformasjon og begynn med meg!

"Vær edrue, våk; deres motstander, Djevelen, går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke." (1.Pet.5:8)

(Artikkelen er en noe forkortet utgave av Holger Skov Særkjærs danske oversettelse)



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.1 2001: Jeg opplevde pensacola
Apologeten