* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.1 2001: Guds ord er levende og kraftig
Apologeten


*
*

Guds ord er levende og kraftig

Elisabeth Pedersen

Disse ordene kom til meg en morgen og begynte å arbeide med meg. I Hebr.4:18 står det skrevet: "For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg og dømmer hjertets tanker og råd". Det er altså ikke nok at vårt sjelsliv blir berørt av Guds ord, det må formidles videre inn i vår ånd (hjerte) dersom det skal finne sted en forandring og forvandling.

I 2 Kor 3:18 står det: "Vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bildet, ... osv." - det er tankevekkende. I det mektige kapittel 53 i Esaias står det om Jesus, at Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet osv., men vi som Guds barn ser med vårt åndelige syn Jesu herlighet gjennom Hans dype fornedrelse helt inntil Golgata. I Getsemane kjempet Jesus så hårdt at Hans sved falt som blodsdråper til jorden, og Han utbryter til sin far: "Er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi, dog ikke som jeg vil, men som du vil". Han ble gjort til synd (syndoffer) for oss for at vi i Ham skulle bli rettferdige for Gud.

Som Guds barn må vi også under vår vandring igjen og igjen vende tilbake til Getsemane. Her må vår egenvilje dø, vår gamle natur korsfestes - og Paulus sier at vi må stadig overgis til døden for Jesu skyld for at Jesu liv kan åpenbares i vårt dødelige kjød. Denne dødsprosess over det gamle mennesket må fortsette under hele vår vandring her nede, inntil Jesus i forvandlingen henter oss hjem.

Å, hvilken dag når vi for alltid er forløst - når vi har stridt troens gode strid og er hjemme.

Dersom vi virkelig vil fornekte oss selv, ta korset opp og følge Jesus, får vi oppleve at det er en smertens vei; den var det for Jesus, og den vil være det for Hans etterfølgere. På denne vei - ved å betrakte Ham gjennom Ordet, og gjennom bønnen - forvandles vi mer og mer til Hans bilde. En har sagt at den kristne høyskole er Getsemane og svaret til eksamen er: "Skje ikke min, men din vilje". På denne troens og lydighetens vei erfarer vi Guds velsignelse.

Hvordan reagerer vi når vi for eksempel blir misforstått, om en slår meg på det ene kinn? Slår jeg tilbake, gjengjelder jeg på samme måte, eller ber jeg i fristelsens stund at Hans sinnelag må seire i meg? Noen sier at det er en helt normal reaksjon for en kristen å bli sint når vi mener å ha grunn til det, men Jesus bøyde sin rygg for dem som slo Ham. Guds kraft kan gi oss seier så vi ikke tar igjen. I Ordspr 14:30 står det om hissighet at det er som råttenhet i benene, og i Kol 3. kap. står det mye verdifullt å lese. I vers 8 er nevnt både vrede og hissighet - og Paulus sier at vi skal avlegge slike ting. Dette er tankevekkende for oss som Guds barn.

Om vi snubler og faller her, la oss aldri prøve å unnskylde oss, kanskje ved å legge skylden på de andre, men la oss bøye oss i dyp erkjennelse og bekjennelse av vår synd. Da vil Jesus rense oss på nytt i sitt dyre blod - og vi kan fortsette vandringen

 

Har vi forurettet mennesker, må vi også gå til dem så fort som mulig og be om tilgivelse. La oss da ikke bare bruke de mer lette ordene "unnskyld meg". De ordene er dekkende dersom vi har vært uheldig, uten å ville det. Men har vi syndet imot noen, bør vi bøye oss ydmykt for vedkommende og si: "Kan du tilgi meg?" Dette er tungtveiende ord, og nødvendige ord. Dette jeg nevner her, har talt alvorlig til mitt hjerte.

 

Til slutt kommer jeg ikke utenom ordene fra Jesus i Matt 25:36 - og jeg må få lov til å nevne én setning: "Jeg var syk og dere så til meg". Skal denne setningen nå lenger enn til vårt sjelsliv? Vi kan endog gripes til tårer når vi vet at det er eldre, syke og ensomme mennesker, prøvede som mange av dem er, som sitter der alene med sine tanker. Jesu kallende røst til å gå får ikke komme inn i vårt indre og omskape vår karakter til handling, og vi fortsetter som før. Så ble det da bare med tårene, uten handling.

Presten og levitten så han som trengte hjelp, men gikk forbi. Siden kom det en barmhjertig samaritan, han stanset, bøyde seg ned og kom den lidende til hjelp.

Jeg ber om at jeg ikke blir misforstått når jeg spør: Blir de eldre og syke, de ensomme, de som faller utenom fellesskapet, blir disse prioritert i våre menigheter? I Jak. 2 står det alvorlige ord om å gjøre forskjell på folk. Hvordan er det i våre menigheter? Vi skulle vel ikke komme i skade for å gjøre som det står i det 2. og det 3. verset? Vi har virkelig noe å prøve oss på. Dette er så alvorlig for meg selv, og det er jo Guds ord til oss. Jesus sier: "Hva dere har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort mot meg".

Må Jesus få komme til i vårt indre menneske og omskape vår egenvilje - et verk av Den Hellige Ånd - så det stemmer med Guds ord!



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.1 2001: Guds ord er levende og kraftig
Apologeten