* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.4 2000: Apokryfene
Apologeten


*
*

Apokryfene

Del 1

Misjonær Stig Andreasson

 

Bibelen med eller uten de apokryfiske bøkene?

I Sverige er "Bibel 2.000" kommet på trykk. Bibelkommisjonen ble ferdig med sin oversettelse av det Nye testamentet i 1981. Akkurat før begynnelsen av et nytt årtusen ble oversettelsen av det Gamle testamentet også ferdig. Språkekspertise fra Norge har deltatt i dette arbeidet. Den nye Bibelen inneholder også de apokryfiske bøkene under rubrikken "tillegg til det Gamle testamentet". Bibelkommisjonens syn på de apokryfiske bøkene er blitt fremført offentlig. Vi tror at dette er en teologi som blir mer og mer vanlig i alle land. Det er mulig at vi snart får en Bibel som inneholder de apokryfiske bøkene også på norsk. Derfor må vi som bibeltroende kristne være klar over hva vi skal tro om dette.

Bibelkommisjonens fremstilling av de apokryfiske bøkene.

Det fins to slags "apokryfer", de gammeltestamentlige og de nytestamentlige. GT:s apokryfer har vært med i Bibelen fra kristendommens begynnelse og inntil reformasjonen. Da Luther begynte med å oversette Bibelen til tysk og gikk tilbake til jødenes Bibel, oppdaget han at noen bibelbøker ikke fantes med der. Årsaken til at de ikke var med i jødenes Bibel, var at de var skrevet under den tid da jødene mente at Guds Ånd hadde forlatt jorden. Luthers løsning var å plassere dem mellom GT og NT og kalle dem "apokryfer".

GT:s apokryfer er skrevet i løpet av de 400 år som skiller GT fra NT. GT:s apokryfer inneholder for eks. Syraks bok, Salomos vishet og Makkabeerbøkene. I den svenske Bibelen fra 1917 ble de helt tatt bort. Bibelkommisjonens oppdrag innbefatter også oversettelsen av apokryfene. Alle bibler som blir trykket vil dog ikke inneholde apokryfene. Det avgjør hvert forlag som gir ut Bibelen.

Nye testamentets apokryfer er for en stor del skrevet av gnostikere, en retning som trodde på flere guder og på reinkarnasjonen. NT:s apokryfer har aldri vært med i Bibelen. (Kilde: Bibelkommisjonen)

 

Mangelfull fremstilling av jødenes Bibel.

Bibelkommisjonens historiske beskrivelse er misvisende. Ifølge den skulle Luther, da han begynte sin oversettelse, ha oppdaget at noen bibelbøker manglet i jødenes Bibel. Det var apokryfene som manglet. Han tok dem da med som et tillegg til GT. En slik fremstilling gir inntrykk av at jødenes Bibel skulle ha vært ufullstendig. Men Luther visste sikkert at hebreernes Bibel var den opprinnelige gammeltestamentlige boksamlingen. Den har alltid inneholdt de 39 bøker som også i dag fins med der. Selv har jeg en underbar oversettelse av GT til fransk utført av franske jødiske rabbinere fra omtrent år 1900. Den inneholder bare de 39 bøker som alltid har hørt hjemme i hebreernes Bibel.

Det stemmer altså ikke at noen bibelbøker manglet i hebreernes Bibel. Akkurat som om noen skulle ha tatt dem vekk fordi de var skrevet under en senere periode. Nei, de apokryfiske bøkene ble aldri tatt vekk fra hebreernes Bibel av den enkle årsak at de aldri fantes med der.

Hvorfra kom da de apokryfiske bøkene?

De fleste av dem ble som sagt skrevet under den 400 år lange perioden som ligger mellom GT og NT. Altså etter den siste gammeltestamentlige profeten Malakias tid. Noen av disse bøkene kan være av historisk interesse da de forteller hva som skjedde blant Israels folk under denne perioden. Allerede før Kristus utførte jødiske lærde oversettelser av GT:s bøker til gresk, først de fem Mosebøkene og siden også andre bøker. Da disse lærde tenkes å ha vært cirka 70, kalles deres oversettelse for Septuaginta. Det virker ikke som om de apokryfiske bøkene var med i Septuaginta fra begynnelsen, men de ble introdusert i senere utgaver. Det mener både den sveitsiske teologen Rene Pache og pastor Manley, forfatter til en av de meste kjente bibelhåndbøkene i verden.

Den på sin tid meget kjente spanske forkynneren Samuel Vila skrev i boken "Til kristendommens kilder" vedrørende apokryfene og Septuaginta: "Septuaginta-oversettelsen var ingenting annet enn et menneskelig foretagende som siktet mot å gjøre noen av hebreernes historiske og religiøse bøker tilgjengelige på det greske språk, uten noen tanke på å gi dem noen spesiell autoritet, ikke en gang på oppdrag fra jødiske ledere." Septuaginta ble til blant jøder fra Alexandria, altså utenfor jødenes hjemland. Seth Erlandsson, som er en av de svenske teologer som har utarbeidet den meget gode "Svenska Folkbibeln", skriver: "De lærde jødene i Aleksandria hadde neppe til hensikt å utvide den gammeltestamentlige kanon, da man jo mente at Guds direkte åpenbaring var avsluttet i og med de siste profetene 400 år før Kristus."

Hele tiden gjenstår det faktum at jødene aldri regnet apokryfene med blant sine hellige skrifter. De ble aldri sitert ved gudstjenestene. Derfor fikk de navnet "apokryfer", fra et gresk ord som betyr "skjult, hemmelig eller gjemt" og i utstrakt betydning "tvilsom" med hensyn til opprinnelse og innhold. De hørte ikke hjemme blant de skrifter som offentlig ble betraktet som guddommelige. Bibelkommisjonens forklaring at jødene ikke antok apokryfene fordi de mente at disse var blitt skrevet etter at Guds Ånd hadde forlatt jorden, gir et veldig naivt bilde av det åndelige lederskapet hos jødene. Det er jo en kjensgjerning at de 400 år som fulgte etter profeten Malakias, var en åndsfattig og åpenbarelsesfattig tid. Helt naturlig opplevde Israels folk at skriftprofetenes tid var avsluttet i og med Malakias. Dette betyr vel ikke at jødene trodde at Guds Ånd definitivt hadde forlatt jorden. Men de kjente ikke igjen den gammeltestamentlige profetforkynnelsen i de apokryfiske bøkene. Den svenske teologen David Hedegård skrev på sin tid: "De apokryfiske bøkenes største svakhet er deres åndsfattigdom, en mangel som mennesker med et åndelig sinn kunne fornemme allerede i oldtiden."

 

Historikeren Josefus' vitnesbyrd.

Denne kjente fortolker av jødefolkets historie skrev omtrent 100 år etter Kristus følgende: "Vi har ikke utallige skrifter som alle motsier hverandre. Vi har bare 22, som forteller vår eldste historie og som med rett betraktes som guddommelige. Fem av dem er skrevne av Moses og inneholder lover samt fortellingen om menneskets opprinnelse. Profetene har siden skrevet om hva som hendte på deres tid i 13 bøker. De 4 som gjenstår inneholder salmer til Guds ære og lover for menneskelig samliv."

Disse 22 bøker som Josefus nevner, tilsvarer eksakt de 39 som vi har i vårt nåværende Gamle testamente. De tolv små profetene var nemlig på den tiden samlet i en eneste bok. Esra og Nehemja utgjorde også en eneste bok, Rut hørte til Dommernes bok og Klagesangene til Jeremias bok.

Josefus tillegger: "Til tross for at mange århundrer har gått har ingen våget verken å legge noe til eller trekke noe ifra disse skrifter, ikke heller å modifisere innholdet. Det er blitt naturlig for jødefolket å tro att disse bøkene inneholder guddommelig undervisning."

Reformatorene gjorde klart forskjell på GT:s 39 bøker og apokryfene.

Luther mente at de sistnevnte kunne være nyttige å lese, men at de ikke kunne likestilles med den Hellige Skrift. Bibelkommisjonens påstand om at apokryfene hørte til Bibelen fra kristendommens begynnelse og inntil reformasjonen, er feilinformasjon. Jesus og apostlene siterte ofte fra den greske oversettelsen av GT, men aldri fra noen apokryfisk bok. Ingenting sier at de første kristne betraktet apokryfene som Guds Ord. Vedrørende GT og jødene sier Paulus i Rom.3:1 at "Guds Ord ble betrodd dem." Da må apostelen ha ment de Hellige Skrifter som alltid har stått med i hebreernes Bibel.

Den første som tok med apokryfene i en hel bibeloversettelse, synes å være Hieronymus som på 400-tallet utformet den latinske Vulgata-oversettelsen. Årsaken til at han tok med apokryfene, var sannsynligvis at han i sin oversettelse for en stor del fulgte Septuaginta. Men også han sier åpent at mye i apokryfene er legender og ren usannhet. Hvorfor han enda tok med apokryfene i Vulgata forklarer Seth Erlandsson kort og enkelt. Etter å ha påvist at flere av de eldre kirkefedrene bare ville bruke de skrifter som hørte til den hebraiske kanon, skriver han: "Andre, for eksempel Augustinus, mente at også øvrig jødisk litteratur, som ble formidlet via Aleksandria, kunne brukes i kirken. Derfor ble Hieronymus mot sin vilje nødt til å oversette også de apokryfiske bøkene til latin."

Ingen bibeloversettelser fikk særlig stor spredning før boktrykkerkunsten ble oppfunnet nesten tusen år etter Vulgata. At de apokryfiske bøkene fantes med som et tillegg i den latinske Vulgata-Bibelen, beviser ikke at de egentlig hørte hjemme i den Hellige Skrift. Allerede på Hieronymus tid hadde forøvrig den offisielle kirken kommet så langt bort fra den urkristne tro at mye fremmed lære hadde begynt å trenge inn. Dermed er ikke sagt at det skulle være livsfarlig å lese noe i apokryfene. Noen av dem har en viss historisk verdi. Selv oppdaget jeg for noen år siden at lesningen av Makkabeerbøkene kastes lys over en del ting i profeten Daniels bok.

 

I del to av denne artikkelen skal vi fortelle om den virkelige bomben i den religiøse historien.



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.4 2000: Apokryfene
Apologeten