* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 1999: Veivalg mot år 2000
Apologeten


*
*

Veivalg mot år 2000

Av Reidar Nesse, Tomter

Det blåser en ny vind over menigheter og kirkesamfunn - og det er ingen vekkelsesvind! Gamle tiders syndenød og omvendelse er ute. Moromenn, artister og scenekunstnere har overtatt talerstoler og podier. Det nye er drømmer, syner, visjoner, under, tegn og mirakler.

I fjor sommer var jeg innom et storstevne hvor et velkjent frikirkelig trossamfunn avholdt sitt årsmøte. Den nye vind var i bevegelse. Ungdommen klappet og lo, og plattformen var fylt av mikrofonstativ, forsterkere, høytalere, slagverk, spotlight, mixebord og overhead. Forventningen var stor. Endelig kom artistene galopperende inn på scenen og presenterte seg med friske fakter. "Nå skal det bli fest her", ropte lederen: Begeistringen i salen steg flere hakk, og applausen var øredøvende. Artistene bukket og mottok sin velfortjente hyllest.

Så brøt spetakkelet løs med et lydtrykk som skapte sjokkbølger i øregangene. Min tunghørte venn hoppet i stolen og rev av seg høreapparatet. Han trodde et øyeblikk at han hadde fatt hørselen tilbake, men gleden var kortvarig. Vi forlot festen med sorg i sinnet.

 

Ordet om korset er vanskelig å markedsføre i den nye tid, fram mot år 2000. De nye media krever mer "action" og "boost" enn før. Det nytter ikke å stå foran et kamera og fomle med gitarstroppen og pusse nesen. Sangen om en døende mann på et kors, skamslått og mishandlet, blodig og knust. Det gir ingen applaus, og trekker lite folk i våre dager. Nei, - i dag er evangeliet fest og moro. Evangeliet er sang og spill. Evangeliet er latter, fakter og halloi. Evangeliet er hva som helst, hvor Jesus blir presentert som den store mirakelmann. Det vil folket ha. Det tiltrekker ungdommen, massene og media. Dessuten gir det mer penger i kassen. Hvor har Helligånden tatt vegen som kløver sjel og ånd og dømmer hjertets skjulte tanker? Hvor er det blitt av Ånden som overbeviser verden om synd, rettferdighet og dom? Hvor har egentlig synden tatt vegen, og hva var det for noe? Hvem vet? Det er dessverre mye som tyder på at det står dårlig til med "ordet om korset" frem mot år 2000. Men hvem skal våge å si det? Det blir nok ikke den unge garde, for de vet det ikke. De fleste av dem har aldri hørt noe annet enn at "fornyelsens vind" er tingen. Det forkynnes over alt, og passer inn i vår moderne tid. Derfor blir alt det gamle

kastet ut, og erstattet med det nye: Ny teknikk, nye ideer, ny musikk, nye sanger, nye metoder, nye visjoner, ny ledelse, nye lokaler, ny forstander og ny Kristus. Hvis vi skulle våge å gå til den bedrøvelige erkjennelse og anta at noe er galt fatt innen de troendes

 

rekker, og at dette gale har noe med forkynnelsen av evangeliet å gjøre - da rammer vi det kjæreste vi har. Sett av vi våget å dømme oss selv, vår forkynnelse, våre motiver, våre aktiviteter og våre menighetssamfunn og alt det vi står for - innad og utad. Da gjorde vi nok noe fornuftig, men er det blitt gjort noen gang? Og i såfall: Hva ble stående etterpå?

Jesus - vår lærer og Mester - var aldri opptatt av vekkelse. Han var aldri "resultatorientert." Han lærte aldri disiplene å telle til mer enn to eller tre, for der var Han tilstede - og da var alt på plass. Evangelisering betyr ikke "å vinne mennesker" eller "å vinne verden" for Gud. Evangelisering betyr "å forkynne Sannheten". Og sannheten er at Guds vrede er over verden. Dette betyr at vi har ingenting å lære av verden. Verden ligger i det onde, og kan derfor ikke tilføre menigheten noe annet enn Guds vrede og avsky. Intet av det som er i verden, trenger fornyelse. Det er allerede dømt, og venter bare på ilden. En menighet eller forsamling, som verken er kald eller varm - men en blanding av verdslige impulser med show, applaus og underholdning, pluss en passende dose med mirakelmannen Jesus - vil Gud utspy av sin munn. Det er sannheten! - Er din menighet kald eller varm? Er du og jeg kald eller varm? Spørsmålet er ubehagelig, og derfor lite aktuelt i vår tid. Hvis "evangelisering" går ut på å få verden til å like det vi holder på med, er oppskriften enkel: Gi den det den vil ha, gjør noe morsomt - noe å klappe av og noe å le av. Gi den noe som likner på det den forstår seg på: Sterke effekter, mye lyd, visuelle opplevelser, rytme og vibrasjoner, Gi dem dyktige artister med "trøkk ", og "freske " predikanter med "appell". Gi dem "det beste" vi har. Gjør Jesus til en supermann som fikser alt. Gjør terskelen lav. Gjør det lett. Da vil verden trives, og benkene fylles.

Jesus - vår Lærer og Mester - var en fryktelig predikant. Han gjorde det helt umulig. En gang kom en ung mann til ham og spurte hva han skulle gjøre for å arve det evige liv. "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" Var spørsmålet. Og hva var svaret. "Hold budene - selge alt du eier. Gi bort alt, og følg meg." Det var sannheten. Og han gikk bedrøvet bort fra Jesus. Og Jesus lot ham gå. Han var ung, han var rik, han var gudfryktig, han var lydig, han var ydmyk, han var søkende, han var alt man kunne ønske seg. Og Jesus fikk ham kjær. Men predikanten lot ham gå bedrøvet bort. Han gjorde terskelen for høy. Det ble for tungt. Han forkynte sannheten. Hva forkynner vi i dag til den unge generasjon? Eller har den unge generasjon allerede overtatt forkynnelsen? "Du kan gjøre de samme gjerninger som Jesus gjorde", er budskapet til de unge juniorene på enkelte kristne leirer. Og det vil

de unge gjerne. De vil bli supermenn. De vil oppleve Kraften, de vil gjøre tegn, under og mirakler. Og de kommer frem til forbønn, "for å oppleve det som lederne prater om." Men er dette Sannheten?

Og da han ble voksen, måtte han tåle et opphold i ørkenen på 40 dager og netter uten mat. Han måtte overvinne satans fristelser på tre avgjørende punkt: Sine egne elementære behov, tilbud om verdensherredømme og lansering som show - og mirakelmann. Han takket nei. Han besto prøven, for Han hadde lært sin himmelske Fars vilje å kjenne. Han var kommet for å tjene, for å gi, for å lide og for å dø. Det er sannheten. Hva skal vi forkynne for de unge i dag da? "Vær et forbilde for de troende, i tale, i ferd, i tro, i kjærlighet og i renhet", sa Paulus til den unge Timoteus. Det hadde kanskje vært mere nyttig både for de unge, for hjemmene og for menighetene, for skolene, for arbeidsplassene og for samfunnet. Hva gjør så menighetene når de unge kommer med sin fornyelse og "vil ha det på sin måte" ? Hva gjør far når den unge pode kommer og krever "noe mer" enn det som foregår i faderhuset? Når han eller hun vil ut i verden og "oppleve noe". Hvor langt skal vi strekke oss? Hvor går grensene? Har vi noe valg, og hvilken vei skal vi i så fall velge? Veivalg mot år 2000: Han lot ham gå. Ut i verden. Og der kom han til Sannhetens erkjennelse. Og derfra vendte han tilbake til faderhuset. Og deretter ble det sang og glede - over en ung synder som vendte verden og svinebingen ryggen. Han hadde kvittet seg med alt han eide og han ønsket intet annet enn å være en tjener, hjemme hos far. Veivalg mot år 2000: Han lot ham ikke gå ut i verden. Og han kom ikke til Sannhetens erkjennelse. Men det ble sang og spill. For han fikk ta verdens manerer med seg inn i menigheten. Det ble ryddet plass på plattformen og kjøpt inn mikrofoner, forsterkere, mixebord og høytalere så store som grisebinger. Det ble anskaffet slagverk og dannet nytt "band", og menigheten ble fylt med larm. Og de Unge fikk beholde alt de eide, og applaus attpå. Og de ønsket intet annet enn å overta styringen og bestemme hvordan alt skulle være. Og det fikk de, fordi far var så redd for at de skulle gå fortapt der ute i verden. Er veivalget imot år 2000 blitt et spørsmål om hvor de unge skal gå fortapt?

Hvordan skal de unge kunne omvende seg fra verden, når far i huset ikke gir dem noen valgmuligheter?

0g hvordan skal menigheten kunne høre hva Ånden sier, når ingen er interessert i det? "Jeg vet om dine gjerninger - og jeg har imot deg " Hva da? Er det noen som lytter? Er det noen som hører? Er det noen som har ører? Veivalget mot år 2000 er den smale vei og den trange port - som fører til livet. Det er få som går på den. Det er ofte en ensom vei. Den er upopulær. Den er ineffektiv. Det går ikke så fort. Det går gjerne tungt. Det skjer ikke alltid så mye der. Ditt blikk er festet på en korsfestet mann - Han som døde for deg. Det er Jesus. Han får ingen applaus. Blodet drypper fra dype sår, og han lider seg langsomt inn i døden. Det er ikke noe morsomt ved det, derfor gråter du - av sorg over deg selv. For det er for din skyld at han henger der. Samtidig fylles ditt hjerte av takk og glede. For uten Ham, er du fortapt. Han vil følge deg på veien. Når du snubler i de bratte bakkene og famler i blinde, kjenner du Hans sterke hånd. Og når Han taler til deg på veien, er det som hjertet brenner. Du er på vei mot noe enormt stort. Du er blitt en fremmed i verden, for du har fatt del i Guds rike. Et rike som ikke er av denne verden, et rike som er inne i deg. Du har møt Jesus, du er en ny skapning. Verden har tapt sin glans og alt er blitt nytt. Men for de fleste er veivalget mot år 2000 en bred vei og en vid port. Den fører til fortapelse. Det er mange som går på den. Den er lett, for det går utfor bakke hele tiden. Du kommer fort fram. Dine beste venner går også der. Synden er ikke ditt problem. Det er en sak mellom Gud og Jesus og Djevelen. Det er i orden. Du er fri, og gjøre som det passer deg. Jesus er en kjekk kar som ordner opp for deg når du far et problem. Han er en god kompis som du kan si "hei" til i hverdagen. Menigheten er et sted hvor du far applaus når du opptrer, for du er ganske flink. Spesielt er det morsomt å "evangelisere". Da danser dere, og viser med fakter hvordan Jesus gjorde under. Det kalles for "drama" og er ganske populært ute i verden. De forstår budskapet mye bedre på den måten. Og de stikker innom og tar en Cola og slår av en prat om Gud. "Mon jeg finner troen på jorden når j eg kommer? ", undret Jesus. Han finner nok mye rar tro: Mirakel-tro, skryte-tro og latter-tro. Fremgang - og herlighets-tro. Store trosprosjekter og trosmenigheter og trosamfunn. Det finner han over alt. Men den prøvede tro, som er kosteligere enn det forgjengelige gull? Troen som ikke ser, men som tror likevel. Klippe-troen og Kristus-troen. Som holder i stormvær, i regn, i kulde, i sykdom og lidelse. I fengsel, i nattevåke, i godt rykte, i dårlig rykte. I motgang og prøvelser, og når den siste stein faller - ser himmelen - åpen og Kristus stå ved Guds høyre hånd.



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 1999: Veivalg mot år 2000
Apologeten