* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 1999: Et vitnesbyrd
Apologeten


*
*

Et vitnesbyrd

Leserne anbefales å ta seg tid til å lese dette sterke og fine vitnesbyrdet. Det grep meg første gangen jeg leste det!

 

Til Fred V. Hjortland!

Jeg vil få takke så mye for dine to kompendier "Fokus på trosbevegelsen" og "Hellig (?) latter". De er virkelig bra.! Endelig er det noen som forteller hva dette er for noe.

Personlig har jeg "god" erfaring fra en slik menighet. Det hele startet i 1992. Jeg var nettopp blitt en kristen igjen etter å ha vært frafallen i flere år. En dag ble jeg invitert med på et møte på Levende Ord, eller Livets Ord, som de het den gang. Av ren nysgjerrighet ble jeg med. Dette var helt nytt for meg, og jeg ble som mange andre fascinert av møtestilen. Her var alt bare "glory - glory". Her var det bare å be på den "rette" måten og bekjenne ut det en var i behov av. Bibelen ble nærmest brukt som en tryllebok. Bare noen dager etter dette første møtet var jeg på plass som bibelskoleelev - kull 92/93 (jeg gikk også 93/94). De første ukene var jeg helt "revet med". Men, det gikk ikke så veldig lang tid før det begynte å skurre - det var noe som ikke stemte. På bibelskolen fikk ikke vi elever lov til å stille spørsmål i timene. Var det noe vi lurte på, måtte vi levere det inn skriftlig. Da ville pastoren se på det - om det var noe å ta opp. Var det av "interesse", ble det tatt opp av pastoren. Det var kun hans svar som gjaldt. Prøvde noen å rekke opp hånda, fikk de beskjed om at her stilles det ikke spørsmål. Var derimot ikke spørsmålet av interesse, ble det aldri tatt opp.

Under undervisningen var det stadig kritikk av andre kristne - ja, de fikk virkelig sine pass påskrevet, og de ble rett og slett latterliggjort. De som tilhørte andre menigheter var jo stive og religiøse. Stilte jeg spørsmålstegn ved noe, fikk jeg alltid til svar at det var jeg som tok feil.

På møtene var det et veldig støynivå med mye skriking i tunger. Vi fikk beskjed om å "koble" oss på. Selv om dere ikke skjønner noe, så bare skrik i Den Hellige Ånd slik at dere "kobler" dere på - var oppfordringen vi stadig fikk. Dette klarte jeg ikke å gjøre fordi jeg følte at det var helt galt. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg fikk høre at jeg måtte "bli fri i Gud". Nå har jeg alltid sett på meg selv som en rolig person med beina godt plantet på jorda. Etterhvert som tiden gikk, fikk jeg et mer og mer anstrengt forhold til Gud, fordi jeg følte at jeg aldri gjorde nok + at jeg heller ikke ba de "riktige" bønnene. Jeg følte meg fullstendig tom på innsiden, og det trygge, gode forholdet som jeg tidligere hadde hatt, var som revet bort.

I trosmenigheter er det jo som kjent veldig mye fokusering på det å ha stor velstand/rikdom. Hadde man en stram økonomi, var det et tegn på at en ikke hadde det riktige forholdet til Gud. Det å f.eks. kjøre rundt i en litt eldre bil, ble fryktelig sett ned på. "Guds barn skal kun ha det flotteste", ble det sagt gang på gang. "Krev av Gud" ble også mye brukt. Jeg kommer aldri til å glemme hva en av disse pastorene sa en dag på bibelskolen. Dette var en pastor som kom på besøk fra Danmark. Han skulle undervise i emnet "økonomi". Ikke vet jeg hvordan han hadde gjort det, men han hadde altså regnet ut at hvert eneste menneske på denne jord hadde 66 millioner kroner på sin himmelske konto. "Det er bare å ta det ut!" - ropte han fra plattformen. Dette fikk jubelen til å nærmest stå i taket. Dessverre var det mange som stolte blindt på dette, og de kom "ut og kjøre" økonomisk. Videre ble det forkynt at Jesus var steinrik da han gikk her på jorden.

Det ble på toppen av det hele forkynt at vi ikke måtte sette vår lit til bankkontoen, så det å spare var nærmest synd. En av bibelskoleelevene tok dette så alvorlig at hun brukte opp hele studiefinansieringen fra Lånekassen med en gang. Penger som skulle vare et helt semester ble derfor brukt opp i løpet av bare noen dager - dette fordi pastoren hadde sagt nettopp noe slikt (pastoren i menigheten). Etterpå hadde selvsagt ikke denne bibelskoleeleven penger hverken til husleie eller mat.

I 1995 ble menigheten veldig inspirert av den såkalte "lattervekkelsen". En av medarbeiderne til Rodney H. Browne kom på besøk. Han skulle be for alle m/ håndspåleggelse slik at vi skulle få "overført" det som han hadde. De fleste begynte å le noe helt vilt, og det var ingen normal latter. Mange ravet rundt, og det var som et fylleparty. "I kveld skal dere alle bli fulle, og tenk at dere slipper bakrus i morgen", ble det ropt fra talerstolen. Jubelen ville ingen ende ta. Folk klappet og skrek i tunger. Selv følte jeg meg helt utilpass og det var ekkelt å være der. Etter en stund kom denne medarbeideren ned hvor jeg stod og han la hendene på meg. Med det samme kjente jeg ingenting - jeg følte meg bare ille berørt. Litt senere var det akkurat som om det skjedde en "kortslutning" i hjernen. Jeg begynte å le noe helt voldsomt. Det var bare fælt, fordi det eneste jeg ville var å slutte, men det gikk ikke. Jeg visste at dette hadde ingenting med Gud å gjøre, men likevel klarte jeg ikke å stoppe. Latteren varte i flere timer og jeg var helt utmattet etterpå. Det var en fryktelig opplevelse. Jeg kjente overhodet ikke Guds nærvær i det hele - alt var bare ekkelt.

Heldigvis kom det et vendepunkt i livet mitt. I juni 1996 ble jeg akutt innlagt på Haukeland sykehus hvor jeg ble operert. Da jeg kom til meg selv igjen etterpå, var min første tanke: "Hva i alle dager er det jeg holder på med?" Det var som om jeg våknet opp. Der i sykesengen bestemte jeg meg for at nå var det nok og jeg skulle ut av trosbevegelsen en gang for alle. Det ble selvfølgelig ikke godt mottatt at jeg hadde bestemt meg for å melde meg ut av Levende Ord. Djevelen hadde både inntatt meg og forblindet meg. Dette sykehusoppholdet styrket meg noe enormt. Det var som om Jesus var der hos meg hele tiden og gav meg all den styrke jeg trengte. Han sendte også en kristen sykepleier i min vei som var helt fantastisk. Da jeg ble utskrevet en uke etter, var jeg et helt nytt menneske som hadde fått tilbake vissheten om at Gud ikke hadde forlatt meg. Dette er over to år siden nå, og til våren er jeg selv ferdig utdannet sykepleier. I dag har jeg et trygt forhold til Gud, og er mer takknemlig enn noen gang for Golgata Kors.

Gud velsigne deg i ditt arbeid!

 

De aller beste

hilsener fra Gunn Andersen



* Hovedside Apologeten / Artikler fra tidligere utgaver / Nr.2 1999: Et vitnesbyrd
Apologeten